Oman

Oman dekker den sørøstlige del av Den arabiske halvøy. Landet omfatter den nordligste del av Musandamhalvøya, en enklave omsluttet av De forente arabiske emirater. I tillegg kommer noen øyer, inklusive Masirah og Al Hallaniyah. Oman er et ørkenland med en fruktbar kyststripe i nordøst og sørvest.

Kystlandskapet veksler mellom sletteland og fjell, der fjellkjeden Al Hajar dominerer ved kysten; Al Jabal Al Akhdar-massivet i innlandet. Det er liten tilgang på ferskvann, noe som begrenser mulighetene for jordbruk. Avsaltet havvann dekker store deler av vannforbruket.

Oman har lite naturlig vegetasjon, som for det meste består av gress og busker, samt daddelpalmer i oasene og langs kysten. De fleste av de 56 pattedyrartene er små dyr som spissmus, pinnsvin, flaggermus og rødrev.

Blant større dyr hører arabiagaselle, steinbukk og besoargeit. Store rovdyr som leopard, stripehyene og ørkengaupe er nesten utryddet, men er nå beskyttet. Antilopen arabiaoryx ble nær utryddet, men er gjeninnført. Fuglelivet er rikt; mer enn 470 arter er observert, hvorav 125 hekker. Det er 86 krypdyrarter, hvorav seks stedegne øgler.

• Les mer om Omans geografi og plante- og dyreliv i Oman.

Omans befolkning er i hovedsak arabere, med innslag av persere, balutsjer, indere og afrikanere, som dels innvandret i tidligere tider, dels som gjestearbeidere i nyere tid. Sistnevnte gruppe utgjør nærmere halvparten av innbyggerne.

Den arabiske befolkningen langs kysten er mer heterogen enn den i innlandet, som består av flere grupper. Etterkommere etter omanere som hadde tilhold på Zanzibar utgjør en egen sosial gruppe. Om lag 85 prosent av landets innbyggere bor i byer.

Oman ble islamisert tidlig på 600-tallet. Den konservative ibadittiske retningen fikk feste særlig i innlandet. Cirka 86 prosent av befolkningen er muslimer (hvorav om lag 75 prosent tilhører den ibadittiske sekten; 25 prosent er sunni eller sjia). Ved siden av islam er hinduisme den mest utbredte religion i Oman.

Fra å være et lukket og underutviklet land frem til maktskiftet i 1970 har det omanske samfunnet gjennomgått en rask modernisering. Det er likevel fortsatt stammebasert, med eneveldig styre tuftet på gamle tradisjoner.

Når Oman har holdt seg utenfor regionale konflikter, og heller ikke gitt grobunn til radikal islamisme og terrorisme, tilskrives dette det ibadittiske grunnlaget for samfunn og styresett.

• Les mer om Omans befolkning.

Oman er et absolutt monarki, styrt av en sultan. Landet har ingen skrevet forfatning, men sultanen utstedte i 1996 et dekret som slo fast at landet er et arvelig, absolutt monarki – og en arabisk og islamsk stat.

Sultanen representerer så vel den lovgivende som den utøvende makt, og utsteder lover gjennom dekreter. Islamsk lov (sharia) er grunnlaget for lovgivningen. Sultanen er også stats-, utenriks- og forsvarsminister, samt øverstkommanderende for de væpnede styrker.

Oman har ingen lovgivende forsamling (parlament), men to rådgivende forsamlinger, Majlis as-Shura med 84 seter og Majlis al-Dawlah med 71, der sistnevnte er en form for overhus. Fra 2000 er den første folkevalgt; den andre er utpekt av sultanen. Et uformelt råd, diwan, er et maktsentrum knyttet til hoffet. Valg er avholdt siden 1994; kvinner ble gitt stemmerett i 1997; allmenn stemmerett ble innført fra 2003. Politiske partier er forbudt.

Oman er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner samt Verdensbanken, så vel som de regionale organisasjonene Den arabiske liga og Golfrådet.

• Les mer om Omans politiske system og Omans forsvar.

Oman har en lang historie, med arkeologiske funn fra 8000 år tilbake i tid. Landet var tidlig underlagt persisk og arabisk styre, og den arabiske dominansen ble forsterket med islamiseringen tidlig på 600-tallet. I innlandet ble Ibadi-imamatet, en islamsk statsdannelse, opprettet på 800-tallet. Det bidro til å samle Oman, men førte senere til strid.

Fra tidlig på 1500-tallet og til 1650 var deler av Oman kontrollert av Portugal, før arabiske herskere tok makten. De utvidet sin innflytelse til områder rundt Det indiske hav, inklusive Zanzibar, som ble et sete for den omanske sultan.

Selv om Oman aldri ble formelt kolonisert, ble landet gjennom flere avtaler med Storbritannia langt på vei underlagt britisk kontroll, helt til 1951. Innlandet var selvstyrt til 1954. På 1960-tallet brøt det ut opprør i Dhofar, støttet av Kina, Sovjetunionen og Sør-Jemen, med forsøk på løsrivelse. Opprøret ble slått ned med militær hjelp fra blant annet Iran og Storbritannia.

I 1970 avsatte Qaboos bin Said sin far, sultan Said bin Taimur, og overtok tronen. Ved hjelp av inntekter fra eksport av olje igangsatte han en omfattende modernisering av landet. Dermed ble det lukkede Oman åpnet mot omverdenen, med en utadrettet og uavhengig, men vestligorientert utenrikspolitikk. Qaboos regjerte i nær 50 år, til sin død 10. januar 2020. Da sultanen var barnløs og ikke hadde gjenværende brødre, ble fetteren Haitham bin Tariq Al Said dagen etter utnevnt til ny sultan.

Oman har ikke deltatt i militære konflikter i regionen, men har tillatt USA å bruke baser i landet for sin krigføring i Afghanistan og Irak. Det har lykkes Oman å opprettholde gode forbindelser med rivaliserende land, inklusive sine to naboland Saudi-Arabia og Iran. Oman har også hatt en begrenset, og åpenlys, kontakt med Israel.

• Les mer om Omans historie og Omans utenrikspolitikk.

Oman er et ørkenland, hvor landbruk og fiske tradisjonelt har vært dominerende næringsveier. Samtidig har handel vært viktig, og Oman har historisk, og fortsatt, flere viktige havner. Modernisering av det omanske samfunnet fra slutten av 1970-årene er tuftet på utvinning av olje, som startet på slutten av 1960-tallet. Sammenlignet med andre land i regionen har Oman relativt beskjedne olje- og gassforekomster, og det er investert i annen virksomhet for å skape nye næringsveier.

Oman har bygd ut en moderne infrastruktur som også tjener som plattform for utvikling av økonomien. Det er investert i industri, blant annet knyttet til landets forekomster av kobber, og det satses på en kontrollert utvikling av turisme. Samtidig spiller landbruk fortsatt en viktig rolle, og Oman er i hovedsak selvforsynt med frukt og grønnsaker, men må for øvrig dekke mesteparten av sitt næringsmiddelbehov gjennom import. Landet står overfor betydelige miljømessige utfordringer, framfor alt erosjon og mangel på ferskvann.

• Les mer om økonomi og næringsliv i Oman.

Oman hadde før 1970 knapt tilbud om skolegang. Siden da er et utstrakt utdanningssystem bygd ut, med gratis, men ikke obligatorisk, skolegang fra grunnskole til høyere utdanning. Barneskolen er seksårig; det samme er den videregående skolen.

I 1986 ble det første universitetet, Sultan Qaboos University, åpnet. I tillegg finnes lærerskoler, tekniske høyskoler, islamske høyskoler og helsefaglige institutter. Vel 80 prosent av befolkningen er lese- og skrivekyndig.

Omans kultur er påvirket både av de arabiske og islamske røttene på Den arabiske halvøy og kontakten med andre samfunn ved Det indiske hav – og innvandringen derfra – ikke minst swahili-kulturen fra Øst-Afrika.

Landet har samtidig en sjøfartshistorie som har fremmet håndverk, med tradisjoner som fortsatt holdes i hevd. Landet er kjent for sølv- og gullsmedkunst. Elementer fra tradisjonell arkitektur er søkt ivaretatt i nye bygg, og gamle portugisiske fort tilhører kulturarven.

• Les mer om skole og utdanning i Oman og medier i Oman.

Oman har begrenset samarbeid med Norge, med noe handel og en tiltagende turisme. Blant norske selskap engasjert i landet er arkitektkontoret Snøhetta, som står bak oppføringen av et moderne fiskemarked i Muscat. Kongsberg Gruppen inngikk i 2014 avtale om å levere luftvernraketter (NASAMS) til Oman, noe som i 2017 førte til en uvanlig stor eksport til landet.

En del norske borgere arbeider i Oman, særlig innen oljesektoren. Norges ambassade i Saudi-Arabia er sideakkreditert til Oman. Oman er representert i Norge ved sin ambassade i Berlin.

• FN-sambandet om Oman
• Utenriksdepartementets reiseinformasjon om Oman
• BBCs landside om Oman
• CIA World Factbook om Oman