Norgesglass

Den 30. november 1858 patenterte amerikaneren John Landis Mason (1832–1902) en ny type sylteglass. Det var et formpresset glass med gjenger rundt munningen. En gummiring ble plassert på munningsranden sammen med et glasslokk og en gjenget metallring. Da lokket ble skrudd på glasset oppsto en lufttett oppbevaring. Tilsvarende amerikanske sylteglass ble solgt i Norge på slutten av 1800-tallet. Hermetikkglassene var trolig av typen «Ball Fruit Jars» etter Masons patent.

I 1898 ble ingeniør Arne Ulstrup (1869–1940) ansatt som driftsbestyrer ved Høvik Glassverk. Han hadde tidligere arbeidet som avdelingssjef i seks år ved Westinghouse Electric & Manufacturing Company, Pittsburgh, USA. Før Ulstrup reiste tilbake til Norge studerte han amerikansk glassindustri. Samtidig tok han med seg vareprøver som kunne være av interesse for det norske markedet, som sylteglass av typen «Ball Fruit Jars».

Christiania Glasmagasin eide på slutten av 1800-tallet flere glassverk, deriblant Hadeland Glassverk, Høvik Glassverk og fra 1893 Drammens Glassverk. De ulike bedriftene hadde spesialisert seg innenfor ulike områder. Det førte til at Christiania Glasmagasin nærmest hadde monopol på glassproduksjonen i Norge.

I 1902 begynte Christiania Glasmagasin å selge sylteglassene med modellnummer «1802» og «1803». De var i gjennomsiktig glass med gjenget metallring, glasslokk og gummiring. De ble produsert i halvhvitt glass og uten tekst. Modell «1802» kom i fire størrelser – 50, 75, 100 og 150 centiliter, mens modell «1803» ble produsert i tre størrelser – 50, 100 og 200 centiliter. Sylteglassene ble trolig formblåst ved Høvik Verk de første årene.

Høviks anlegg for småglassproduksjon besto i 1902 av ti verksteder: to for pressglass, to for sprengglass, tre oppdriververksteder og tre flaskeverksteder. En gang i perioden 1902–1908 utgikk sylteglass «1802» fra varesortimentet. I 1906 ble det produsert med teksten «Norge» preget på glasslokket og i 1908 også på skrå over korpus. Sannsynligvis kom ideen med preget tekst fra «Ball Fruit Jars» som lenge hadde hatt «Ball» preget på samme måte.

I 1904 og de påfølgende år hadde Drammens Glassverk en overproduksjon av vindusglass. Sammen med høyere kullpriser førte dette etter en tid til at fabrikken hadde problemer med å holde jevn drift. I 1908 gikk firmaet også i gang med å produsere sylteglass, en produksjonsgren som fungerte godt sammen med vindusglass. Produksjonen av Norgesglass var vellykket. Allerede påfølgende år produserte Drammens Glassverk 112 635 sylteglass. Etter en tid ble det opprettet en egen avdeling for sylteglassproduksjon. I 1915 hadde produksjonen av sylteglass steget til hele 412 300 enheter per år.

I 1914 ble det lovpålagt maksimumspris på Norgesglass, en lov som ble videreført også i 1918. For Drammens Glassverk var dette problematisk. Kullmangelen resulterte i at man i 1917 for en periode var nødt til å stanse driften. Samtidig hadde arbeidslønningene gått opp. For å sysselsette arbeidsstokken vedtok ledelsen en rekke tiltak, deriblant å anskaffe nytt, kostbart produksjonsutstyr samt å utføre vedlikehold av bygningsmassen.

Drammens Glassverk startet en total ombygging og modernisering i 1928. Mesteparten av det gamle anlegget ble revet og bygget opp på nytt. Fordi glassverket var landets desidert største vindusprodusent var situasjonen prekær, og deres varer ble rasjonert. Det var først i oktober samme år at tilnærmet normal produksjon ble gjenopptatt. I dette tidsrommet ser det ut til at Høvik Glassverk overtok produksjonen av Norgesglass.

Fra 1929 fikk Høvik Verk pottaske (kaliumkarbonat) fra tyske I.G Farbenindustrie. Det førte til at glasset fikk en klarere fargetone enn ved bruk av soda som var vanlig i glassproduksjonen. Ifølge glassverket resulterte dette i den beste glasskvaliteten for Norgesglass noensinne. Produksjonen ved Høvik pågikk antagelig til 1933 da glassverket ble nedlagt.

Etter at produksjonen av Norgesglass ble gjenopptatt ved Drammens Glassverk er det grunn til å tro at man brukte den samme glassmassen som til vindusproduksjonen. Den var mer blålig i utførelsen og trolig produsert av soda i stedet for pottaske. I 1939 var Drammens Glassverk den største bedriften i konsernet Christiania Glasmagasin. Firmaet stod for 52 prosent av omsetningen, mens Hadeland Glassverk hadde 31 prosent og Høvik Verk 17 prosent. For Drammens Glassverk var vindusproduksjon hovedproduktet, mens sylteglass kom som en god nummer to.

I 1933 begynte Moss Glasværk å produsere honning- og marmeladeglass, på tross av en «stilltiende overenskomst» om ikke å produsere tilsvarende produkter som konkurrenten Drammens Glassverk. De nye hermetikkglassene ble kjent som «Mosseglass», og var nærmest identisk med Norgesglass. Mosseglass hadde større åpning enn Norgesglass og kom i størrelser fra ¼ liter til én liter.

Christiania Glasmagasin så seg nødt til å forsvare sine markedsandeler, og i 1934 produserte de Norgesglass med både vid og trang åpning. Året etter kom nok en forandring; Norgesglass med lokk i helmetall, som fikk navnet «Norge B». Fra 1936 produserte Drammens Glassverk Norgesglass kun med vid åpning (90 millimeter).

Under andre verdenskrig ble matvarer rasjonert. Befolkningen var i større grad nødt til å gå tilbake til selvberging, og man høstet bær og frukt, og konserverte i rikelig monn. Christiania Glasmagasins styre hadde i en periode med avsetningsvansker vært forutseende og fortsatt produksjonen. Det resulterte i at sylteglassproduksjonen i 1940 var rekordstor. Hele 1,3 millioner sylteglass ble produsert; til sammenligning ble det produsert 557 000 glass året før.

Norgesglass ble også brukt som erstatning for en rekke produkter under krigsårene. Som smørkjerner ble den solgt som «krisekjernen», sammen med oppskriften på krisesmør som ble laget av et halvt kilo margarin, én liter melk og litt salt. I 1943 var mangelen på faglært arbeidskraft prekær, og sylteglassavdelingen måtte gå med redusert kapasitet. I 1944 lå avdelingen helt nede i fire måneder.

I 1946 var det ikke nok Norgesglass å oppdrive. Det viste seg snart å bli et problem for Drammens Glassverk som satset store ressurser på å tilfredsstille markedet for vindusglass under gjenreisningen av landet etter krigen. Det førte til at Moss Glasværk startet produksjon av Norgesglass i 1949. Firmaet hadde året før kjøpt fire såkalte «IS-maskiner» fra amerikanske Emhart Manufacturing Company.

Da ferdigprodusert syltetøy og frysebokser noen år senere ble mer vanlig, stupte salget av Norgesglass. I 1966 ble det rapportert at man i Oslo hadde halvert salget av sylteglass til sammenligning med året før. Etter 75 millioner produserte Norgesglass forlot det siste sylteglasset fabrikken i 1978.

I 2014 ble Norgesglass relansert, men da som en egen avdeling og merkevare under Porsgrunds Porselænsfabrik i konsernet 3 Norske AS, som eies av investor Atle Brynestad. Siden relanseringen er Norgesglass også kommet i en rekke nye varianter, deriblant pendellampe, drikkedispenser og drikkeglass. Som krukke er den å få med den opprinnelige metallringen og hengslet lokk.

• glass – forming
• Hadeland Glassverk
• Høvik Verk

• Norgesglasset

• Amdam, Rolv Petter, Tore Jørgen Hanisch og Ingvild Pharo (1989). Vel blåst: Christiania Glasmagasin og norsk glassindustri 1739–1989, Gyldendal Norsk Forlag
• Thiis, Mina (1911). Veiledning i syltning: med prisliste over sylteglas og andre artikler for syltning, Christiania Glasmagasin
• Linder, Mats (2018). Den ukjente historien om Norgesglasset, Samler & Antikkbørsen, 6/2018
• Christiansen, G. E. (1939). De gamle privilegerte norske glassverker og Christiania Glasmagasin (1739–1939), H. Aschehoug & Co.