Nederlands historie

Da Caesar i 57 fvt. la under seg Nederlandene, bodde det gallisk-keltiske stammer sør og nord for Rhinen. En fellesbetegnelse for dem var belgae, med nervii som viktigste stamme. Nord for Maas, især mellom Waal og Rhinen, holdt bataverne til, og nord for disse igjen friserne. Under keiser Augustus, i 15 fvt., ble Nederland sør for Rhinen en romersk provins med navnet Gallia Belgica.

Da frankerne begynte å krysse Rhinen på slutten av 200-tallet, var de gamle stammenavnene forsvunnet. En frankisk stamme, salerne, holdt under Chlodvig (481–511) hele Sør- og Mellom-Nederlandene, friserne kystlandet mellom Schelde og Ems, mens sakserne holdt det meste av de senere provinsene Gelderland, Overijssel og Drenthe. Frankerne lot seg kristne og kom i strid med de hedenske friserne og sakserne, som først ble kristnet da Karl den store la dem under seg.

Forliket i Verdun i 843 knyttet Nederlandene, unntatt Flandern, til Lothars mellomfrankiske rike (Lotharii Regnum), som senere gikk inn i det østfrankiske riket, og etter 953 tilhørte området hertugdømmet Nedre Lothringen. Nederlandenes historie var fra da av historien om de enkelte lensstatene som Nedre Lothringen gradvis ble stykket opp i: Holland, Brabant, Gelderland, Limburg, Utrecht, Liège, Flandern, Hainaut, Namur og Luxemburg.

Alt tidlig på 1000-tallet var føydalvesenet fast etablert i denne delen av Europa. Fra 1100-tallet vokste imidlertid byene frem: i Flandern Gent, Brugge og Ieper, i Brabant Antwerpen, Leuven, Brussel og Mechelen, i Holland Dordrecht, Leiden, Haarlem, Rotterdam og Delft. Byene i Flandern var de rikeste, med et sterkt borgerlig selvstyre med brodd mot godseieradelen. Den flamske ullindustrien var berømt, og Brugge ble et sentrum for den europeiske handelen.

En viktig rolle spilte fyrstbispedømmet Utrecht, som på 1000-tallet utvidet sin makt slik at Nederlandene nord for Rhinen–Maas-deltaet nærmest var identisk med bispedømmet. Men da konkordatet i Worms i 1122 fratok kongene i keiserriket deres innflytelse på bispeutnevnelsene, ble det vanskeligere for fyrstbiskopen å håndheve maktposisjonen sin. Grevskapene Holland og Gelderland presset på fra to sider, og etter 1150 gikk det raskt tilbake. Forgjeves satte biskopene seg til motverge overfor Gelderlands landutvidelser, og fyrstbispedømmet ble delt i to: Nedersticht (den nåværende provinsen Utrecht) og Oversticht (den nåværende provinsen Overijssel). På den andre siden kunne fyrstbispedømmet fra tid til annen tjene på striden mellom Holland og Gelderland, som først tok slutt under Maria den rikes regjeringstid (1481). På initiativ fra keiser Karl 5. opphørte biskopenes fyrstelige fullmakter i 1528, og fyrstbispedømmene inngikk som en del av den nederlandske statsenheten.

I høy- og senmiddelalderen begynte kampen mot havet, og de første store dikene ble til. Landvinningene på bekostning av havet har fortsatt fram til vår egen tid. Bylivet i de nordlige Nederlandene kunne ikke måle seg med Flandern, og folkeoverskuddet skapte stor utvandring til det østlige Tyskland, i forbindelse med den tyske østekspansjonen, der de slaviske stammene nå ble trengt bort.

Under Filip den gode (1419–1467) begynte samlingen av de nederlandske provinsene, under kraftig motstand fra de privilegerte flamske byene Brugge og Gent. Brugge ble undertvunget i 1438, og Gent ble undertvunget i 1453. Filip opprettet to viktige sentralinstitusjoner, et «Stor-råd» i Mechelen som høyeste rettsinstans, og Staten Generaal (General-stendene) i Brussel (1465). Sønnen Karl den dristige fortsatte samlingen av Nederlandene. Karls datter Maria ble i 1477 gift med Maximilian av huset Habsburg, som etter hennes tidlige død i 1482 styrte for sønnen Filip den smukke inntil han selv overtok makten i 1494. Han avskaffet de privilegiene Staten Generaal hadde fått under Maria.

Da Filip døde i 1506, gikk Nederlandene i arv til sønnen Karl, den senere keiser Karl 5. Under ham ble samlingen av Nederlandene fullført ved at Gelderland ble innlemmet i 1543. Han opprettet et sentralstyre i 1531 og styrket Nederlandenes enhet ved konvensjonen i Augsburg i 1548, som garanterte at Nederlandene var udelelig og selvstendig overfor keiserriket. Men sentraliseringspolitikken vakte fortsatt motstand fra de rike flamske handels- og industribyene, som ikke ville oppgi friheten sin. De store oppdagelsene skapte nye handelsruter, og det økonomiske tyngdepunktet flyttet seg nordover; fra Brugge til Antwerpen og fra Antwerpen til Amsterdam. Holland og Zeeland bygde opp en omfattende baltisk handel. Det nye næringslivet som stadig vokste seg sterkere, skapte etter hvert en velstand som kunne sette makt bak den politiske og religiøse opposisjonen mot Spania (se Vilhelm av Oranien og Egmont).

Da Habsburg-riket ble delt i en østerriksk og en spansk del, kom Nederlandene under Spania og kong Filip 2. Under hertugen av Albas harde styre i 1567–1573 utviklet striden seg til folkereisning og regulært opprør (se geuser). Opprøret begynte i sør, der det var flest kalvinister. I Holland utgjorde kalvinistene bare fem prosent, men de visste å besette viktige posisjoner etter hvert som opprøret mer og mer ble av religiøs karakter, og de sørnederlandske kalvinistiske lederne fikk makten i nord. En tid lyktes det Vilhelm av Oranien å samle nord og sør, men spanierne endret sin politikk og greide å holde seg ved makten i de sørlige provinsene, mens de sju nordprovinsene brøt ut og dannet unionen i Utrecht (1579).

Dermed er det slutt på felleshistorien, og fremstillingen gjelder heretter de nordlige Nederlandene (for det sørlige, se Belgias historie). Delingen førte til at mange kalvinister flyttet nordover; en by som Antwerpen mistet halvparten av sine innbyggere i tillegg til sitt merkantile og finansielle hegemoni, som delvis ble overtatt av Amsterdam. Flyktningene var for en stor del intellektuelle, håndverkere og kjøpmenn, som gav grunnlag for stor økonomisk og kulturell oppblomstring i nord.

Unionen i Utrecht brøt definitivt med Spania i 1581. Den nye republikken søkte først, uten hell, støtte i Frankrike og deretter i England. Nederlenderne gav England effektiv støtte mot den spanske armadaen, særlig ved å blokkere havnene i Flandern. Nederlandenes krig mot Spania kom til å vare i hele åtti år (1568–1648), men alt i 1596 var den levedyktige republikken blitt fullt godtatt av Frankrike og England. Den endelige og formelle uavhengigheten ble fastslått ved freden i Westfalen i 1648, som satte punktum for den nederlandske åttiårskrigen og for trettiårskrigen i Europa. Da stod Nederland med handelsflåten sin allerede blant Europas stormakter. Særlig grunnfestet nederlenderne handelsveldet sitt i Ostindia, med sentrum på Java. I Nord-Europa spilte Nederland en dominerende rolle, og var ofte hovedfaktoren i skandinavisk maktpolitikk. Et eksempel er krigsårene 1658–1660, da de sørget for at Sverige ikke lyktes i å innta København.

Byene i Nederland ble hjemsted for en høyt utviklet borgerlig kultur, og Nederland utviklet seg til et hovedsete for vitenskap og malerkunst. Men store motsetninger fortsatte å gjøre seg gjeldende i innenrikspolitikken. Oranjepartiet, som hadde sin beste støtte blant adel og bønder, kom i konflikt med kjøpmannsaristokratiet, som ivaretok handelens interesser og i lange tider regjerte landet. Likeså fortsatte den religiøse splittelsen som gikk tilbake til Arminius og Oldenbarnevelt.

Forholdet til andre makter var først preget av sammenstøt med England (krig 1652–1654 og 1664–1667), noe som først og fremst hadde sin bakgrunn i motstridende handelspolitiske interesser (navigasjonsakten). Etter hvert som Frankrike økte makten sin på fastlandet søkte Nederland og England sammen igjen, som de tidligere hadde gjort mot Spania. Men Jan de Witt og kjøpmannspartiet hadde styrket flåten og forsømt landstyrkene, og da Frankrike gikk til krig mot Nederland i 1672, vendte folkestemningen seg til fordel for oranjerne. Vilhelm 3 ble stattholder (1672–1702).

Nederland oppnådde fordelaktige fredsavtaler (Nijmegen i 1678, Rijswijk i 1697), men krigen hadde krevd store ofre, og Vilhelm 3, som en tid nærmest var å regne for ukronet konge, kom til å møte motbør i sine siste år. Som regent i England (fra 1688) kom han også i en vanskelig dobbeltstilling. I 1709, under den spanske arvefølgekrigen, sluttet Nederland den såkalte barrieretraktaten med Storbritannia. Avtalen tok sikte på å sikre en «barriere» mot Frankrike i de nederlandske sørprovinsene. Traktaten ble supplert med en rekke overenskomster i de nærmeste årene, blant annet fikk nederlenderne rett til å holde egne styrker i festningene i barrièren. Festningene ble først nedlagt i 1830.

Utover 1700-tallet ble Nederlands stormaktsstilling betydelig redusert. Et nytt kjøpmannsvelde utviklet seg til egennyttig fåmannsstyre, og da Frankrike truet med å erobre Nederland i 1746, under den østerrikske arvefølgekrigen, kom det til en indre omveltning som på ny gav oranjerne makten. Imidlertid lyktes det ikke å samle republikkens krefter. Desentraliseringen ble mer og mer markert, og regjeringen var til slutt avhengig av utenlandsk støtte. En ny krig med Storbritannia (1780–1784) gav alvorlige tilbakeslag. Nederland mistet blant annet sin kortvarige innflytelse i Sør-Nederlandene (nåværende Belgia), som fra 1713 var kommet i personalunion med Østerrike. Mye kapital strømmet ennå til Nederland, men den skrev seg nå mer fra banktransaksjoner enn fra egenhandel. Nederlands stilling ble gradvis svekket, og landet hadde lite å stå imot med da de franske revolusjonstroppene til slutt gjorde ende på Nederlands egenartede statsorganisasjon i 1794 og proklamerte Den bataviske republikken året etter.

I årene 1806–1810 ble Nederland styrt av Napoleons bror Ludvig Napoleon, men i 1810 innlemmet Napoleon like godt Nederland direkte i Frankrike. Etter hans nederlag i 1815 ble Nederland forent med Sør-Nederlandene til Kongeriket Nederlandene. Trass i kong Vilhelm 1s energiske anstrengelser for å gjenreise Nederlands innflytelse i europeisk politikk, maktet landet ikke å gjenvinne sin fordums storhet. Skattetrykket, kontinentalsperringen under Napoleon og tapet av flere kolonier bidro til dette. Motsetningene mellom de to delene var også store etter rundt 250 års atskillelse. I 1830 gjorde den fransktalende minoriteten opprør, og med hjelp fra franske tropper løsrev de det sørlige Nederland og dannet staten Belgia. Krigen mot opprørerne i sør førte til at statsfinansene ble sterkt svekket.

Opposisjonen mot kongens autoritære styre fikk til slutt så stor tilslutning at kong Vilhelm 1 ble tvunget til å abdisere. Den nye kongen, Vilhelm 2, gikk i 1848 med på vidtgående forfatningsreformer. Annetkammeret ble nå valgt direkte, men stemmeretten var begrenset. Skolevesen, militærvesen og stemmeretten var de viktigste innenrikspolitiske spørsmålene helt frem til den første verdenskrig. Byfolk støttet det liberale partiet mot en konservativ koalisjon av ortodokse kalvinister (særlig bønder) og katolikker. De liberale hadde makten i årene 1871–1888 og gjennomførte i 1887 en valgreform. Siste halvdel av 1800-tallet var en økonomisk oppgangstid for Nederland. Byene ved utløpet av Rhinen ble viktige omlastningssteder for Rhintrafikken, og landets besittelser i Ostindia ble hovedleverandører for kolonivarer til Europa.

I lange perioder hadde Nederland flerpartiregjeringer, som regel under moderat-konservativ ledelse. De lyktes i å holde Nederland utenfor første verdenskrig, under store vanskeligheter. Landet ble likevel påvirket av krigen i at handelen med de krigførende partene sank, og i at det mottok mange belgiske flyktninger.

I 1917 inngikk partiene et kompromiss: katolikkene firte i spørsmålet om stemmeretten (som ble alminnelig for alle menn; for kvinner i 1919), de liberale i spørsmålet om skolen. Stemmeplikt og forholdstallsvalg ble vedtatt. De konfesjonelle (vesentlig katolske) skoler ble likestilt med de konfesjonsløse, offentlige skoler. Det gamle stridsspørsmålet mellom protestanter og katolikker om statsunderstøttede skoler ble ordnet i årene 1918–1925. Nederland utviklet seg heretter til et «pillarisert» samfunn, der protestanter, katolikker og konfesjonsløse i stor grad hadde sine egne institusjoner: partier, skoler, sykehus, medier, med mer.

1920-årene var en økonomisk oppgangstid. Elektrisk industri, meieriproduksjon, gartneridrift og husdyravl tok seg opp. Den internasjonale økonomiske krisen i begynnelsen av 1930-årene rammet Nederland hardt, blant annet fordi landet i særlig grad var avhengig av utenrikshandelen.

Under andre verdenskrig rykket tyskerne 10. mai 1940 inn i Nederland og Belgia, og Nederland måtte kapitulere etter fem dagers kamp; sentrum av Rotterdam ble sterkt skadet av bomber. Dronning Vilhelmina og familien hennes flyktet til Storbritannia. Statsminister Dirk Jan de Geer vendte i september 1940 over Portugal tilbake til Nederland. Pieter Sjoerds Gerbrandy var eksilstatsminister i London under resten av krigen. Regjeringen satte de ressursene den rådde over inn i den allierte kampen, blant annet den betydelige handelsflåten.

I krigen i Sørøst-Asia gikk Nederlandsk Ostindia og flåten der tapt. I det okkuperte Nederland drev tyskerne en intens nazifiseringspolitikk under Arthur Seyss-Inquart som rikskommissær, godt hjulpet av de rivaliserende hjemlige nazistene Anton Mussert og Rost van Tonningen. Sammen møtte de hjemmefronten med represalier og terror. Hundretusener ble ført til Tyskland som tvangsarbeidere i krigsindustrien, og flertallet av landets jødiske statsborgere ble deportert og drept.

Fra september 1944 var Nederland krigsskueplass under de alliertes fremmarsj: Særlig betydningsfull var Arnhem-operasjonen, der de allierte lyktes i å frigjøre Eindhoven og Nijmegen, men mislyktes i å befri Arnhem. Den 5. mai 1945 kapitulerte de tyske styrkene i Nederland. Krigshandlingene hadde gjort store skader på landet, særlig i vestprovinsene, hvor tyskerne blant annet hadde satt store arealer under vann ved å sprenge dikene. Den siste krigsvinteren ble svært hard for mange nederlendere, med utbredt matmangel. I alt døde over 200 000 nederlendere under andre verdenskrig, over halvparten av dem jøder.

Etter andre verdenskrig ble et energisk gjenreisningsarbeid satt i gang, som snart gav resultater. 1920- og 1930-årenes skarpe handelsmotsetninger til Belgia ble dempet etter Benelux-avtalen av 1947. Nederland slo etter frigjøringen 1945 hardt ned på frigjøringsbestrebelsene i de ostindiske koloniene, og landets fremferd ble tatt opp i FNs sikkerhetsråd. I juni 1947 ble Nederlands bank nasjonalisert, og det ble iverksatt en seksårsplan for nasjonalisering av industrien. Benelux-avtalen trådte i kraft nyttår 1948. I mars 1948 tiltrådte Nederland Vestunionen og i april 1949 Atlanterhavspakten. Etter å ha feiret 50-årsjubileum som regent abdiserte dronning Vilhelmina i september 1948 og ble etterfulgt av datteren Juliana.

Etter langvarige forhandlinger ble det opprettet en selvstendig indonesisk stat i union med Nederland i desember 1949. Samme år fikk Nederlandsk Guyana (Surinam) og Curaçao selvstyre under den nederlandske kronen. Etter valget i 1952 gikk regjeringen inn for forhandlinger med Indonesia om en avvikling av unionen mellom de to landene. Forhandlingene støtte på særlig store vanskeligheter i forbindelse med det økonomiske oppgjøret og i spørsmålet om Ny-Guineas stilling. I august 1954 reviderte Nederland forholdet sitt til resten av det nederlandske riket, og erklærte seg villig til å avvikle unionen med Indonesia. Kort etter avbrøt indonesierne forhandlingene, erklærte unionen for oppløst og beslagla store nederlandske verdier i Indonesia, noe som vakte sterk bitterhet i Nederland. I november 1957, etter at Indonesias krav på Ny-Guinea var blitt tilbakevist av FNs generalforsamling, satte Indonesia i gang en hardhendt aksjon mot nederlandske statsborgere i landet. Tusener ble tvunget til å forlate Indonesia og bosatte seg i Nederland, hvor man hadde vanskeligheter med å ta imot dem ettersom landet i allmennhet var overbefolket.

Nederland deltok aktivt i arbeidet for å utbygge det økonomiske og politiske samarbeidet i Vest-Europa, men stilte seg skeptisk til enkelte av de mer vidtgående planene som særlig Frankrike la frem. Den nederlandske regjeringen ønsket helt fra Roma-traktaten ble inngått i 1957 at fellesskapet måtte bli utvidet, i første rekke ved at Storbritannia kom med. For øvrig var det særlig problemene i forbindelse med Ny-Guinea som preget utenrikspolitikken. I 1962 var det nesten kommet til krig med Indonesia om dette territoriet, men det lyktes å finne en ordning der området ble stilt under FN-administrasjon inntil mai 1963, da det skulle tilfalle Indonesia.

I innenrikspolitikken var det inflasjonen og boligsituasjonen som preget debatten i 1960-årene, i tillegg til de tradisjonelle motsetninger i kulturpolitikken. Det «pillariserte» samfunnet, som hadde dominert det nederlandske samfunnet siden 1917, begynte å gå i oppløsning i 1960-årene. I 1967 ble det nederlandske arbeiderpartiet splittet, og utbryterpartiet De demokratiske sosialister, ledet av Willem Drees jr., gikk inn for en mer moderat linje. Det nye partiet ble med i en koalisjonsregjering med Barend Bisheuvel som statsminister. I den nye koalisjonsregjeringen etter valget i 1972 var det arbeiderpartiets Joop Den Uyl som ble statsminister (til 1977). Etter en langvarig regjeringskrise ble Andries van Agt ny statsminister. I 1980 abdiserte dronning Juliana til fordel for sin datter Beatrix.

Slutten av 1970-årene og begynnelsen av 1980-årene ble en turbulent periode i nederlandsk politikk. Ved valget 1982 fikk det kristeligdemokratiske partiet CDA (som ble dannet ved sammenslutning av tre tidligere selvstendige, kristne partier i sentrum) og det liberal-konservative Folkepartiet for frihet og demokrati (VVD) rent flertall. Kristeligdemokraten Ruud Lubbers dannet regjering. Nederland ble hardt rammet av den økonomiske krisen som satte inn fra midten av 1970-årene. Lubbers' regjering gjennomførte en hard økonomisk innstrammingspolitikk for å få ned underskuddet på statsbudsjettet og for å få kontroll med den stigende inflasjonen og arbeidsløsheten. Lubbers holdt seg ved makten helt til 1994, og ble dermed den lengst regjerende statsminister på 1900-tallet.

• Nederlands samtidshistorie
• Kort historisk oversikt
• Liste over statsoverhoder i Nederland
• Liste over statsministere i Nederland
• kronologisk oversikt over Nederlands historie
• Nederlands kongehus
• Nederland