Musikk i Spania

Musikklivet i Spania er fra gammelt av karakterisert ved stor regional variasjon og nær kontakt mellom folkelige musikktradisjoner og kunstmusikken. Den eldre enstemmige folkesangen omfatter ballader, åndelige middelalderviser, vuggesanger, kjærlighets- og klagesanger. Eldre folkemusikkinstrumenter er sekkepipe, enhåndsfløyte og tromme. Barokkmusikkens former folia, sarabande og chaconne har røtter i spansk folkemusikk.

I flere av de spanske regionene dyrkes egne folkemusikkformer som har stor betydning for lokal kulturell identitet. I den autonome regionen Catalonia danses den populære ringdansen sardana foran kirker og på offentlig plasser, oftest på søndager og merkedager. I Baskerland brukes lokale folkemusikkinstrumenter som xylofoninstrumentet txalaparta og enhånds-fløyten txistu som akkompagneres av en liten tromme kalt danbolin.

Tuna er en spansk folkemusikktradisjon med røtter tilbake til 1300-tallet. I likhet med den beslektede portugisiske fadoen har formen et historisk opphav som kan knyttes til akademiske brorskap ved de gamle universitetene. Repertoaret består av folkesanger og ballader akkompagnert av gitar, tamburin og strengeinstrumentene bandurria og laúd. Musikerne, som kalles tunos, opptrer i tradisjonelle drakter med mørke kapper, knebukser og ordensbånd som viser tilhørighet til et universitet.

Folkelige sangformer med gitarakkompagnement som aragonesisk jota og andalusisk cante jondo dannet grunnlaget for utviklingen av flamenco og fandango. Flamenco, som har sitt opphav i romkultur (sigøynerkultur) og de rike mauriske og sefardiske kulturene, har blitt en ikonisk spansk kunstform som også har fått stor internasjonal oppmerksomhet.

• Les mer om flamenco.

Den kristne mozarabiske kirkesangen fra middelalderen ble på 1000-tallet fortrengt av den gregorianske. Flerstemmig musikk ble tidlig dyrket, og allerede fra 1100-tallet var klosteret Santiago de Compostela et viktig sentrum for utviklingen av polyfoni. I senmiddelalderen blomstret enstemmige viser, cantigas. Under maurernes herredømme på Den iberiske halvøya fra 711 til 1492 oppstod en andalusisk høykultur med sentrum i Granada. Gjennom maurerne ble det opprinnelig arabiske instrumentet lutt (oud) innført til Spania, noe som la grunnlaget for utviklingen av gitar og andre strengeinstrumenter.

Gullalderen i spansk kunstmusikk var på 1500-tallet. Vokalkomponistene Cristóbal de Morales (cirka 1500–1553) og Tomás Luis de Victoria (1548–1611) og orgelmesteren Antonio de Cabezón (1510–1566) regnes blant Europas ledende tonekunstnere på denne tiden. Vihuela de mano, en gitar-type, var meget populær både i folke- og kunstmusikken, og gitarmusikken ble via den spanske besittelsen Napoli spredt til andre europeiske land. På 1600-tallet oppstod zarzuela (et slags syngespill), og spanske folkedanser som folia, sarabande og chacona ble utviklet til viktige instrumentalformer i europeisk barokkmusikk.

På 1700-tallet dominerte italienerne musikklivet, men italienske komponister som Domenico Scarlatti (1685–1757) og Luigi Boccherini (1743–1805) gjorde bruk av spanske uttrykksformer i sin musikk. Mot slutten av 1800-tallet skapte nasjonale strømninger ny vekst i musikklivet med Felipe Pedrell (1841–1922) som ledende skikkelse. Ved sin lærergjerning fikk han avgjørende innflytelse på mer fremtredende komponister som Isaac Albéniz (1860–1909), Enrique Granados (1867–1916) og Manuel de Falla (1876–1946). På 1900-tallet ble spansk kunstmusikk fornyet gjennom impulser fra internasjonal modernisme og fra omkring 1950 fra Darmstadtskolen og serialismen, med serialisten Luis de Pablo (1930–2021) som foregangsmann. En av Spanias mest betydelige komponister fra det 1900-tallet var Joaquín Rodrigo (1901–1999), som utviklet en konservativ, nasjonal stil inspirert av spanske folkedanser og tidligere tiders komponister.

Fremragende utøvere som også komponerte for sitt instrument, var Pablo de Sarasate (1844–1908) (fiolin), Fernando Sor (1778–1839) og Francisco Tárrega (1852–1909) (gitar). Gjennom sitt virtuose og klangfulle spill ga Andrés Segovia (1893–1987) gitaren en plass på konsertpodiet verden over og inspirerte en rekke komponister til å skrive verk for dette instrumentet. Blant senere betydelige utøvere er:

• Plácido Domingo (født i 1941) tenor
• José Carreras (født i 1946) tenor
• Montserrat Caballé (1933–2018) sopran
• Victoria de los Ángeles (1923–2005) sopran
• Teresa Berganza (født i 1935) mezzosopran
• Alicia de Larrocha (1923–2009) pianist
• Rafael Frühbeck de Burgos (1933–2014) dirigent
• Jordi Savall (født i 1941) gambist og dirigent
• Paco de Lucía (1947–2014) gitarist

Det felles språket gjør at Spania utgjør et felles musikkmarked med store deler av Latin-Amerika.

• Les mer om latinamerikansk musikk.

Blant Spanias best kjente musikere internasjonalt er crooner-sangeren Julio Iglesias (født i 1943), popsangeren Enrique Iglesias (født i 1975) og disko-duoen Baccara. Spania vant Eurovision Song Contest i 1968 med sangen La, la, la, og da finalen skulle holdes i Madrid i 1969 ble det en debatt i Norge om man skulle delta, siden Spania på den tiden var et fascistisk diktatur. Spania fikk også en firedelt førsteplass i 1969, delt med Frankrike, Nederland og Storbritannia.

• flamenco
• Dans i Spania
• Spania