Musikklivet i Canada minner i store trekk om musikklivet i USA: Urfolkene har sine folkemusikktradisjoner, mens de mange ulike immigrantgruppene har sine. I tillegg kommer blandinger av disse. Canada er også godt integrert i den amerikanske populærmusikkindustrien og kanadiske artister har kommet med viktige bidrag innen de fleste sentrale sjangre. Innen klassisk musikk er det særlig på utøversiden at Canada har hevdet seg, blant annet var pianisten Glenn Gould (1932–1982) kanadisk.
Musikk i Canada
Slagverker og sanger på Indigenous Day Live 2018 i Toronto.
Folkemusikk
Inuitt med tromme fra 1915. Fra slutten av 1700-tallet til slutten av 1900-tallet forsøkte den kanadiske staten å utslette urfolkenes kultur gjennom assimilering, blant annet via kostskoler.
Til tross for en aggressiv assimileringspolitikk har inuitene og andre urfolk holdt på sin musikk. Folkemusikken omfatter også et utall tradisjoner knyttet til de ulike innvandrergruppene. De fransk-kanadiske og britisk-kanadiske dominerer, men også en rekke andre grupper av forskjellig etnisk herkomst (med tysk, italiensk, ukrainsk, skandinavisk, baltisk og annen europeisk bakgrunn, kinesisk, japansk, indisk og arabisk, afrikansk-amerikansk og så videre) fortsetter å dyrke sine egne musikkformer innenfor rammen av en felles kanadisk kultur.
Kunstmusikk
Under kolonitiden ble grunnen lagt for et moderne musikkliv etter europeisk mønster. De tidligste komponistene fra pionertiden var dyktige håndverkere, som skrev musikk innenfor europeiske form- og stilidealer. Den betydeligste var Joseph Quesnel (1746–1809). Et offentlig, nasjonalt musikkliv tok form etter unionen (1867), delvis som en følge av fremveksten av tallrike korselskaper på slutten av 1800-tallet. Frem til den første verdenskrig var musikkproduksjonen innenfor større former dominert av korverk i kantate- eller oratorieformat, komponert av innfødte og emigranter. Calixa Lavallée (1842–1891) skrev operetter, konsertouvertyrer og pianostykker (blant annet det populære stykket Papillon); mangelen på permanente orkestre skapte lite marked for instrumentalmusikk, og etter at han hadde komponert nasjonalsangen O, Canada (1880), bosatte han seg i USA.
Det organiserte musikklivet vokste raskt etter den første verdenskrig. Utviklingen har vært preget av innsatsen til allsidige pionerer som Sir Ernest MacMillan (1893–1973), Healey Willan (1880–1968) og Claude Champagne (1891–1965). I etterkrigstiden har Canada hatt aktive komponister innenfor de ulike retninger av 1900-tallets internasjonale tonespråk. Blant de mest kjente er Serge Garant (1929–1986), Gilles Tremblay (1932–2017), R. Murray Schafer (1933-2021), André Prévost (1934–2001) og Bruce Mather(født i 1939).
Canada har hatt utøvere med internasjonalt ry, som Glenn Gould (1932–1982), Edward Johnson (1878–1959), Maureen Forrester (1930–2010), Tommy Reilly (1919–2000) og Kathleen Parlow (1890–1963). I dag omfatter kanadisk musikkliv mer enn 50 symfoniorkestre, derav 10 profesjonelle, operakompanier i de større byene, konservatorier og musikkinstitutter ved om lag 30 universiteter.
Populærmusikk
Joni Mitchell på scenen (1993).
Canada har fostret en rekke verdenskjente artister innen moderne populærmusikk, selv om mange av dem har bosatt seg i USA og ofte blir tatt for amerikanere. Noen av de mest kjente er:
- Oscar Peterson (1925–2007)
- Joni Mitchell (født i 1943)
- Neil Young (født i 1945)
- Leonard Cohen (1934–2016)
- The Band
- Bryan Adams (født i 1959)
- k. d. lang (født i 1961)
- Drake (født i 1986)
- Justin Bieber (født i 1994)
- the Weeknd (født i 1990)
Mange franskspråklige artister har også hevdet seg internasjonalt, for eksempel Gilles Vigneault (født i 1928) og Robert Charlebois (født i 1944). Céline Dion (født i 1968) har hatt stor suksess på begge språk.
Les mer i Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.