Murverk er konstruksjoner av murstein, vanligvis lagt i forband og bundet sammen med mørtel eller lim i fugene, eventuelt murt tørt med stein direkte mot stein (tørrmur).
Faktaboks
- Også kjent som
-
mur, muring
Murverk er konstruksjoner av murstein.
Den typiske mursteinen i murverk er teglstein. Skjematisk fremstilling av produksjonen i et teglverk.
Anvendelse
Murblokker av lettklinkerbetong har de siste 50 år dominert i grunnmurer i mindre bygg, men har etter hvert blitt et viktig produkt også i nærings- og industribygg. Lettklinkerbetong av typen Leca.
Tørrmur er en type murverk. Gammelkirka i Røst, Lofoten, er bygget med tørrmur.
Selv om murverk er blitt fortrengt av betong og stål som bærende hovedmateriale i større bygg etter andre verdenskrig, har teglmurverk holdt stillingen som et dominerende fasademateriale i nærings- og institusjonsbygg. I etterkrigstiden er alternative murprodukter av betong og lettbetong utviklet og tatt i bruk i murverk, spesielt i mindre boligbygg. Murblokker av lettklinkerbetong har de siste 50 år dominert i grunnmurer i mindre bygg, men har etter hvert blitt et viktig produkt også i nærings- og industribygg, og utgjorde i 1990-årene tre fjerdedeler av alt murverk som oppføres i Norge. Murblokker av betong og porebetong har fortsatt en beskjeden anvendelse.
Murverkets uttrykksformer er knyttet til mursteinens format, form, farge og overflatestruktur, og til murverkets forband, fugeutforming og -farge. Variasjonsmulighetene er nær sagt ubegrenset. Murverkets formbarhet og mulighet til enkelt å lage geometriske forsterkninger av påkjente konstruksjonstverrsnitt er en viktig forutsetning for murverkets konkurransedyktighet som konstruksjonsløsning. Murverk representerer et rikt mangfold av materialer, produkter og løsninger med egenskaper tilpasset anvendelse i bygninger både som bærende konstruksjon og som kledning eller som forblendingsmur. Det anvendes også i forstøtningsmurer for å hindre utrasing av ustabile jordmasser og for å oppta nivåforskjeller i terrenget. Murverk anvendes også i broer, både i fundamenter og i bærende buer og søyler.
Bæreevne
Murverkets trykkstyrke er en kombinasjon av styrken til delmaterialene, og vil alltid være mindre enn styrken av den enkelte murstein eller murblokk. Karakteristisk trykkstyrke for murverk ligger i området 1,5–15 N/mm2, der laveste verdi representerer de svakeste lettbetongblokktyper, mens høyeste verdi representerer de sterkeste tegltypene.
Vanlige murkonstruksjoner kan ha betydelig bæreevne for trykkpåkjenninger, men er relativt svake for strekk- og bøyningspåkjenninger. Anvendelse av uarmerte murkonstruksjoner begrenser seg derfor oftest til vegger, søyler, buer, hvelv, kupler og andre elementer som vesentlig utsettes for trykkpåkjenninger. Slike konstruksjonselementer, som primært bærer ved overføring av rene trykkrefter, har tradisjonelt stått sentralt i murverkets, og dermed arkitekturens formspråk. Murverk som utsettes for sidelaster fra vind, jordtrykk eller andre påkjenninger, vil ofte kreve økte tykkelser, endringer i geometrisk form eller reduserte spennvidder for å motstå strekkpåkjenningene. Murverkets lave strekkfasthet blir altså bestemmende for konstruksjonsutformingen.
Avhengig av samvirke og heftfasthet mellom mørtel og murstein kan uarmert murverk i dag også utnyttes for opptak av strekkpåkjenninger i begrenset omfang. Grunnmurer av lettklinkerbetong og fasadekledninger (forblendinger) av teglstein er eksempler på slike konstruksjoner. Murverkets bæreevne for opptak av strekkpåkjenninger kan økes betraktelig ved at det legges inn armeringsstål i de horisontale mørtelfugene, eller i vertikale kanaler som senere støpes ut med betong.
Historikk
Nederlandsk teglstein med mål 22 x 10,5x 4,5 cm, antagelig fra Collett-gården i Oslo, oppført ca. 1640. Denne typen tegl har overveiende gul løperside og rød koppside. Slik tegl er opphavet til moten å male murverket gul- og rødstripet.
Murverk har vært brukt som byggemåte i tusener av år. Opprinnelig ble det murt med naturlig forekommende eller bearbeidet naturstein eller blokker formet av leire og soltørket brukt som murstein. Teglstein oppstod da man begynte å brenne leirblokkene, som derved fikk økt styrke, hardhet og bestandighet.
Det eldste kjente byggverk i mur stammer fra byen Jeriko oppført cirka år 6800 fvt. med murstein av soltørket og brent leire. I Babylon, et område fattig på egnet naturstein, ble teglstein anvendt i flere monumentale byggverk, for eksempel zigguraten fra cirka år 2500 fvt., og senere i bymurene, kongepalasset og keiser Nebukadnesars paradegate og seiersportal, Ishtar-porten, fra ca. 600 fvt.
Bygging med murverk ble utviklet og raffinert i oldtidens byer rundt Middelhavet og i tidlige sivilisasjoner i Afrika, Asia og Amerika. Den store mengden av anonyme brukshus ble bygd i teglmurverk, mens naturstein har dominert som byggemateriale for de fleste monumentale byggverk helt opp til vår tid. Natursteinsmurverk kom således til å dominere arkitekturutviklingen i vår kulturkrets.
Norge
Murverk med format som «Slotstegl» i et industribygg fra 1850-årene i Oslo, murt i kryssforband.
Bislet teglverk i Oslo, anlagt 1846, nedlagt 1899. Foto ca. 1899 i Oslo Museum.
De eldste murbygningene i Norge er oppført av naturstein fra 1100-tallet i Erkebispegården og Nidarosdomen i Trondheim, og gjennom resten av middelalderen i ca. 300 andre steinkirker. Til Norden ble kunsten å lage murstein av leire innført rundt midten av 1100-tallet og først brukt i kirker, klostre og borger. I Norge ble de første teglstein laget omkring hundre år senere, men først på midten av 1700-tallet kom norsk teglproduksjon i gang i større omfang. Få byggverk av teglmur i Norge er eldre enn 200–300 år, men unntaket er Christiania, der murtvang ble innført i 1624. En rekke katastrofebranner i byenes trebebyggelse førte etter hvert til krav om bruk av murverk i andre byer. Murtvangloven fra 1904 innførte murtvang i alle norske byer.
Teglstein har vært produsert i mange størrelser: I middelalderen ofte i meget stort format som «munkestein» med lengde opptil 30 cm, bredde 13–15 cm, og høyde 8–10 cm. De fleste formater hadde proporsjoner 4:2:1, slik at to eller fire skifthøyder tilsvarte steinens lengde, en fordel ved mønstermuring. Gjennom 1600- og 1700-årene var teglstein i Nord-Europa vanligvis rundt 23 cm lange, bredden rundt 11 cm og høyden 4,5 cm. Da Slottet i Oslo ble oppført fra 1833 til 1835, landets største byggprosjekt siden middelalderen, valgte man tegl med høyde ca. 6,5 cm for å få raskere fremdrift, så proporsjonene ble 6:3:2. De fleste teglverk på Østlandet måtte levere stein, og det førte til at slik tegl, kalt «slotstegl» fra da av ble et uoffisielt norsk standardformat. Steinens langside kalles løper og kortsiden kopp av (av nedertysk eller nederlandsk Kop = hode). Teglmurens utseende avhenger av hva slags forband som brukes. I moderne halvsteins murverk blir bare løpere synlige, bortsett fra ved hjørner eller åpninger. I eldre typer forband ble både løpere og kopper synlige. I kryssforband, som var det vanligste i Norge fra 1600 til 1900, brukes vekselsvis koppskift og løperskift.
For store bygg, og særlig for branntrygge bygninger, var teglmurverk nærmest enerådende i Norge helt frem til 1945. Konstruksjonene som da ble brukt hadde meget lange tradisjoner. Frem til cirka 1900 ble veggene i det vesentlige murt massivt. Senere ble de i større utstrekning utført som hulmurer med større eller mindre, gjennomgående, vertikale kanaler (Bergenshulmur, Trondheimshulmur). Fasadene ble ofte pusset, og det oppstod en pussarkitektur som hentet sine motiver fra alle de klassiske stilepokene, der natursteinsmurverk alltid har vært toneangivende. Pussornamentikk rundt vinduer og hushjørner, pussede fasadebånd og gesimsstrekninger ble laget som imitasjoner av denne steinarkitekturen.
I tiden etter andre verdenskrig ble murverket fortrengt av betong og stål som bærende hovedmateriale i større bygg.
Armert murverk
Teknikken med armert murverk var kjent i England allerede omkring år 1800.
Rundt 1820 ble Wapping–Rotherhite-tunnelen utført i armert murverk. Rundt 1900 brukte Alexander Brebner armerte teglkonstruksjoner i byggverk i India. I 1920- og 1930-årene ble hans eksempel etterfulgt i USA, Japan og andre land utsatt for jordskjelv. Murverkskonstruksjonene ble armert både horisontalt og vertikalt for å unngå skadelige riss- og sprekkdannelser fra jordskjelvrystelser.
Etter andre verdenskrig er det spesielt USA som har stått for utvikling og anvendelse av armert murverk i større sammenheng. Her er det oppført blant annet kontorbygg og boligblokker på over 20 etasjer, der de vertikale bærende og stabiliserende konstruksjonene er utført i armert murverk. Ved hjelp av spesielle murstein eller murblokker med store vertikale hull kan det mures opp slanke murvegger og søyler der hullsteinene danner gjennomløpende, vertikale kanaler over hele vegghøyden. I disse kanalene monteres vertikalarmering som omstøpes med spesiell mørtel eller betong.
I Norge ble det første større byggverk i armert murverk oppført i Trondheim i 1987, et 8-etasjes kontorbygg, der alle vertikale, bærende og stabiliserende konstruksjoner ble utført i vertikalarmert, utstøpt teglmurverk.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Poul Neubert: Mur og puss – Gode råd. Oslo 2002. Fortidsminneforeningen
Fagansvarlig for Murverk
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.