Muhammad Ali Jinnah

Jinnah ble født i 1876 i nærheten av Karachi i Sindh i dagens Pakistan, den gang del av Bombay-provinsen i britisk India. Familien hans var velstående kjøpmenn. Gjennom farens handelsforbindelser fikk Jinnah en lærlingsstilling i et handelsselskap i London. Etter kort tid i London forlot Jinnah selskapet og begynte å studere juss. Under studiene i London ble Jinnah påvirket av vestlig politisk tenkning, sekularisme og klesstil så vel som indiske nasjonalister som Gopal Krishna Gokhale og Dadabhai Naoroji. Tjue år gammel begynte Jinnah sin praksis som advokat i Bombay, hvor han etter hvert ble en velkjent jurist.

I 1904 deltok Jinnah på sitt første møte for det nasjonalistiske Kongresspartiet. Ved siden av jusspraksisen ble han deretter aktiv i den indiske nasjonalistiske bevegelsen, hvor han føyet seg til de aktivistene som var kjent som moderate, altså forkjempere for reform gjennom eksisterende institusjoner. Jinnah ble kjent for sitt engasjement for enhet mellom muslimer og hinduer. Da All-India Muslim League ble opprettet i 1906, var Jinnah først motstander av denne. I 1913 ble Jinnah medlem i ligaen, men beholdt også medlemskapet i Kongresspartiet. De påfølgende årene reiste han ved to anledninger til London som representant for Kongresspartiet for å diskutere reform av styresettet i India. I 1916 ble Jinnah president for All-India Muslim League, og iverksatte en samarbeidsavtale med Kongresspartiet.

På 1920-tallet oppstod det markant politisk rivalisering mellom Jinnah og Mahatma Gandhi. Imidlertid bør Jinnahs rolle sees i sammenheng med de større bevegelsene i muslimsk politikk i datidens India. Jinnah tok sterk avstand til Khilafat-bevegelsen (1919–1924), der indiske muslimer mobiliserte for å gjenopprette et islamsk kalifat. Gandhi, på sin side, støttet bevegelsen aktivt og anså den som en del av en større kamp mot det britiske styret. Jinnah var en utpreget sekulær og pragmatisk politiker. Han argumenterte for konstitusjonelle metoder og tok også avstand til Gandhis satyagraha og hans religiøse tilnærming til politikk. Jinnah meldte seg ut av Kongresspartiet i 1920.

Etter splittelser i All-India Muslim League mot slutten av 1920-tallet, der Jinnah ble mer og mer marginalisert, trakk han seg tilbake fra indisk politikk. Han oppholdt seg i perioden 1930–1934 i London som jurist ved Privy Council. Jinnah ble oppfordret til å gjenoppta lederskapet i All-India Muslim League, som i mellomtiden hadde mistet mye av sin oppslutning blant indiske muslimer.

På 1930-tallet begynte det å vokse fram argumenter for en egen stat for indiske muslimer: Pakistan. Jinnah var innledningsvis mostander av denne posisjonen, som motstred hans langvarige engasjement for enhet mellom muslimer og hinduer. Utover på 1930-tallet opplevde All-India Muslim League vanskeligheter med oppslutning, da Kongresspartiet hadde etablert seg som den dominerende politiske størrelsen i landet. Ved valget i 1937 ble det klart at Kongresspartiet ikke ønsket å inkludere All-India Muslim League med representasjon. Etter å ha opplevd disse politiske nederlagene, begynte Jinnah som leder for All-India Muslim League å argumentere for at ingen andre, heller ikke Kongresspartiet, var i stand til å ta vare på landets muslimers særinteresser.

Samme år markerte Jinnah endret politisk kurs. I 1938 begynte Jinnah å snakke om landets muslimer som en egen «nasjon» med egne nasjonale mål, inspirert av poeten og filosofen Muhammad Iqbal. Han fikk tittelen Quaid-i-Azam; arabisk for «den store leder». Jinnah uttalte seg imidlertid ikke på dette tidspunktet om landegrenser, og hadde ingen uttalte mål om en egen stat utenom India. Dette endret seg. I 1940 formulerte All-India Muslim League den såkalte «Lahore-deklarasjonen» som tok til orde for to stater. Deklarasjonen ble møtt med stor skepsis hos indiske nasjonalistledere, inkludert Jawaharlal Nehru.

Endringen i politisk linje innebar at Jinnah og All-Indian Muslim League argumenterte for å representere ikke bare indiske muslimer i mindretallsprovinser, men også muslimer i flertallsprovinser som Bengal og Punjab, hvor ligaen så langt hadde stått svakt. Fortsatt uttalte Jinnah seg ikke om konkrete landegrenser, og lot ideen om Pakistan stå langt på vei udefinert. Utover på 1940-tallet var det økende uro og voldsomheter mellom muslimer og hinduer i India, noe som også styrket Jinnahs tanke om at et separat Pakistan var nødvendig for landets muslimer.

Mot slutten av andre verdenskrig gjorde Jinnah seg gjeldende blant de ledende politiske skikkelsene i landet. All-India Muslim League under Jinnahs ledelse opparbeidet seg viktig innflytelse på den britiske administrasjonen. Under Simlakonferansen mellom britene og indiske nasjonalister i 1945 ved avslutningen av andre verdenskrig argumenterte Jinnah for å være den eneste representanten for landets muslimer. Jinnahs kompromissløse linje førte til at konferansen brøt sammen. Innen kort tid ble likevel Jinnahs politiske arbeid for et uavhengig Pakistan motvillig akseptert både av den britiske koloniadministrasjonen og Kongresspartiet.

Jinnah ble generalguvernør da Pakistan i 1947 ble selvstendig stat innen Det britiske samvelde. Han ble regnet som Pakistans landsfader.

Jinnah døde av lungesykdom i 1948, 71 år gammel.

Jinnah bemerket seg gjennom livet som en sekulært orientert politiker. Kampen hans for et selvstendig Pakistan var fundert på tanker om at den nye staten skulle baseres på sekularisme og demokrati. Imidlertid har Jinnahs forhold til religion blitt omstridt i ettertid i sammenheng med Pakistans vending mot islamisme. I Pakistan er Jinnahs ettermæle som landsfader preget av lovprisning, noe som tidvis inkluderer feilaktige skildringer av Jinnahs syn på religion og politikk. I India er det utbredte forestillinger som omtaler Jinnah negativt, inkludert ved feilaktig å klandre Jinnah for volden som fant sted ved delingen av de to landene i 1947.

• Indias historie
• Pakistans historie
• Muslim League

• Jalal, A. (1994). The sole spokesman: Jinnah, the Muslim League and the demand for Pakistan. Cambridge University Press.