Moses Maimonides

Maimonides' mange juridiske skrifter har fått stor betydning innen jødedommen helt frem til i dag. Et de mest kente verk er Sefer hamitzvot (Boken om de religiøse forpliktelsene), der han systematiserer de 613 forskriftene og levereglene som omfattes av den jødiske religiøse loven. Ideen om at det finnes 613 bud i Toraen er imidlertid langt eldre og stammer fra de såkalte talmudrabbinerne.

Et annet kjent verk er Mishne Tora (Den andre Toraen) som består av 14 bøker, der Maimonides ordner og kodifiserer alt det viktige stoffet i Talmud. Han bruker en egen metode, der han baserer seg på selve bibelteksten, men supplerer denne med både talmudiske tolkninger og fortellerstoff, aggada. Denne boken blir i dag sett på som en autoritativ kilde til jødisk lov, men slik har det ikke alltid vært. En av grunnene var at man mente han antydet at studiet av hans egne skrifter delvis kunne erstatte det tradisjonelle Talmud-studiet.

Hans viktigste viktigste filsosofiske verk, More nevukhim (Rettleder for de forvirrede), ble først ble skrevet på arabisk og publisert i 1190, men ble raskt oversatt til hebraisk slik at også ikke-arabiskkyndige jøder i Europa kunne lese den. Verket var beregnet på jødiske lærde som ikke klarte å forene tradisjonelt jødisk tankegods med filosofenes behandling av essensielle livsspørsmål. Som beundrer av Aristoteles forsøkte han å anvende dennes filosofi for å finne rasjonelle forklaringer på mange jødiske tradisjoner – ut fra ideen om at troen på en guddommelig åpenbaring og aristotelisk logikk ikke utelukket hverandre. Hans tilnærming forårsaket opphetede diskusjoner blant jødiske lærde i flere hundre år. Oversettelse til latin gjorde boken kjent for de kristne skolastikkerne.

Maimonides er kjent for sin oppstilling av 13 punkter han mente inneholder de viktigste prinsippene i jødedommen, og som han derfor mente enhver jøde må bekjenne seg til. De er senere utformet som en hymne som synges i forbindelse med morgenbønnen, shaharit. De kalles derfor ofte for den «jødiske trosbekjennelsen», men artiklene regnes ikke som absolutt bindende, selv om dette ofte blir hevdet. Mange jøder i dag tror for eksempel ikke lenger på en personlig Messias eller på gjenoppstandelsen av de døde, men regner seg likevel som jøder, også i religiøs forstand.

• Troen på en skaper
• Troen på skaperens enhet
• Troen på hans ikke-kroppslighet
• Troen på han evighet
• Troen på at kun Gud skal tilbes
• Troen på profetene
• Troen på at Moses var den største av alle profetene
• Troen på at Gud ga Toraen til Moses
• Troen på at Toraen ikke kan endres
• Troen på at Gud er allvitende
• Troen på belønning og straff i denne og den neste verden
• Troen på en Messias
• Troen på at de døde vil gjenoppstå

Selv om Maimonides søkte å anvende filosofenes logikk på mange områder, mente han at selve den guddommelige essens er utenfor menneskelig forståelse. Det eneste vi kan vite er at Gud eksisterer, og at vi kan se resultater av hans virke her i verden. Han mente likevel at studiet av matematikk, fysikk og medisin kan bidra til vår forståelse av guddommen.

Maimonides mente at hensikten med å studere Toraen og leve i henhold til den jødiske religiøse loven, halakha, er å utvikle menneskets intellektuelle, moralske og etiske muligheter, og på denne måten leve et hellig liv i henhold til Guds vilje. Et av hans sentrale temaer er hvorvidt mennesket har fri vilje eller om dets skjebne er forutbestemt. Hensikten med å overholde forpliktelsene skulle være en verdi i seg selv, og for å kjenne og elske Gud, og ikke noe man gjorde for å oppnå personlige fordeler.

Som de fleste andre filosofer regnet Maimonides mannen som det «virkelige» mennesket. Både i det muslimske Spania, og i resten av den arabiske verden, var kvinnens rolle i samfunnet svært begrenset. Hans mange verk omfatter likevel flere bestemmelser som viser at han betraktet kvinnen som en selvstendig juridisk person, med egne rettigheter. Han gir henne for eksempel rettigheter til fri bevegelse, til å besøke familie og venner, og til å utføre veldedig arbeide.

Å studere Toraen, noe han selv mente var en forutsetning for å nå menneskelig fullkommenhet, er derimot noe som han mener er forbeholdt menn. Som mange andre lærde, både på sin tid og senere, mente Maimonides at kvinner ikke hadde godt av å studere Toraen. I åndelige spørsmål skulle kvinnen heller søke råd hos sin mann. Dagens jødiske feminister er derfor kritiske til grunnsynet hos Maimonides og mener hans synspunkter har hindret jødiske kvinners intellektuelle utfoldelse.

• jødedom
• jødisk litteratur
• Jødenes historie
• rabbi
• rabbinsk jødedom