Montesquieu

Montesquieu slo gjennom som forfatter med brevromanen Lettres persanes ('Persiske brev') fra 1721, men den satirisk-kritiske tendensen gjorde at han ikke offisielt kunne vedkjenne seg verket. I boken lar Montesquieu en utlending, perseren Usbek, beskrive det franske samfunnet. Denne fortellerteknikken skaper en verfremdungs-effekt som rykker leserne ut av forestillingen om det bestående samfunn som det eneste selvfølgelig fornuftige. På denne måten har boken et samfunnskritisk potensiale. Kritikken omfatter også hans eget sosiale miljø, som når han i omtalen av salg av embeter og adelstitler bemerker at den franske konge har funnet en rikdomskilde mer uuttømmelig enn Perus gullgruver, nemlig det franske folks forfengelighet.

Et annet viktig tema i Persiske brev er kritikken av despotisk makt, både i sin persiske og sin franske variant. Usbeks harem blir det ultimate bildet på ufrihetens rike, som i tråd med tidens rådende forestillinger typisk nok var plassert i Orienten. Men indirekte kan det også oppfattes som et bilde på det eneveldige hoffet i Versailles.

Et hovedsynspunkt hos Montesquieu er at lover blir til i et samspill mellom den universelle menneskelige natur, hvor frihetstrangen er et sentralt element, og skiftende lokale naturgitte og sosiale forhold. For å forstå et samfunns lover må man kjenne både de prinsippene som former menneskelig aktivitet og samfunnets historie. I tråd med opplysningstidens brede kunnskapsideal interesserte Montesquieu seg også for naturvitenskap. Men det som har blitt stående igjen av dette er først og fremst klimateorien i Lovenes ånd, om hvordan klimaet påvirker mentalitet, normer og lover. I dette hovedverket opptrer både naturkunnskapen og historien først og fremst som tjener for den politiske filosofien. Verket har på den ene siden en beskrivende, systematiserende og kulturrelativistisk komponent.

I likhet med Aristoteles og andre klassiske filosofer, opererer han med tre hovedstyreformer, men med en litt annen inndeling, nemlig mellom monarki, republikk og despoti, hvor demokrati og aristokrati hos Montesquieu er underkategorier under republikk. Den moralske drivfjæren i de tre hovedstyreformene er henholdsvis ære, borgerånd og frykt. På den annen side har Montesquieu også et klart normativt anliggende, nemlig å vise hvordan friheten kan bevares under de to første styreformene, som for ham er de eneste legitime. De kan begge forfalle til den tredje, og den politiske filosofiens oppgave er å vise hvordan man kan forhindre dette. Et grunnleggende mottrekk er å blande de legitime styreformene, i tråd med Polybius’ tanke om at det å rendyrke én styreform alltid vil føre galt av sted.

Montesquieu er moderasjonens filosof. I den sammenheng opptrer demokrati som en selvstendig ingrediens i Montesquieus framstilling av det som var hans idealstyreform i samtiden: den engelske konstitusjon, som han ser som en blanding av monarki, aristokrati og demokrati.

Hans berømte maktbalanseprinsipp går ikke bare ut på å skille mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt. For det første dreier deg seg også om at forskjellige statsorganer skal ha en andel i de forskjellige myndighetsområdene, men med hovedvekt på ett. I norsk sammenheng kan man si at Stortinget primært skal være lovgivende og ha mesteparten av denne myndigheten, men de har også en liten og sjelden andel i den dømmende myndighet i forbindelse med Riksretten. Regjeringen har primært utøvende myndighet, men kan også gi lover på lavere nivå i form av forskrifter. For det andre et det viktig for Montesquieu at maktorganene må være representert av forskjellige sosiale krefter.

I det britiske systemet var det viktig at kongen, som hadde størsteparten av den utøvende makt, var sosialt hevet over aristokratiet. Aristokratiet hadde gjennom Overhuset dømmende makt over sine egne og en stor andel i den lovgivende makt, hvor Underhuset var den andre store aktør. Sistnevnte var i Montesquieus modell det demokratiske elementet i konstitusjonen. Det siste var ikke særlig treffende, ettersom Underhuset på 1700-tallet for en stor del besto av yngre adelssønner eller eldstefødte som ventet på å overta farens tittel. Resten tilhørte lavadelen og høyborgerskapet.

Til tross for at Montesquieu selv var dommer, tilla han den dømmende makt mindre vekt, selv om denne er blitt stående som viktig i ettertid. Når han likevel ble en svært viktig ideolog for sine kolleger i de franske parlamentene skyldtes det at disse hadde ambisjoner om å spille en rolle langt utover dommerrollen.

Montesquieu trivdes ikke spesielt godt som dommer og gjorde seg ikke særlig bemerket i dommerrollen som sådan. Stillingen ved parlamentet i Bordeaux fikk likevel avgjørende betydning ikke bare for Montesquieus sosiale posisjon, men også for hans tenkning og politiske innflytelse. Parlamentene var regionale høyesteretter hvor dommerne vanligvis var adelige og eide sine embeter. Gjennom sin rolle i innregistreringen av lover og sin rett til å fremme merknader og protester i den anledning (remonstrances) spilte de også en viss administrativ og politisk rolle.

Mange i dette miljøet kom etter hvert til å utvikle en ambisjon om å smelte de mange regionale domstolsparlamentene sammen til ett virkelig politisk parlament i engelsk forstand. Dette var en ambisjon som innkallingen av generalstendene i 1788 og deretter revolusjonen satte en resolutt stopper for. Montesquieu skulle komme til å bli den som leverte de tyngste argumenter til disse domstolene i kampen de førte mot eneveldet i Frankrike, særlig i tiårene mellom hans død og revolusjonen.

Montesquieu hevdet nemlig at eksistensen av en adel med sterke æresbegreper var det som hindret monarkiet i å forfalle til despoti. Kombinasjonen av dommernes adelige status og den institusjonaliserte adgangen til å protestere mot kongemaktens vedtak gjorde at parlamentene var de mest kraftfulle barrierer mot vilkårlig kongemakt. Adelen protesterte ikke ut fra borgerånd, men ut fra forfengelighet og ærekjærhet, som gjorde samme nytten. At monarkiet ikke var bygget på dyd, var for øvrig noe som forarget fromhetens og eneveldets forsvarere, også dem som ellers sympatiserte med Montesquieus ideer, inkludert Ludvig Holberg i Danmark-Norge.

Det vesentlige poeng for Montesquieu var at den sosiale ulikheten hadde skapt en mennesketype som ikke var redde for å si makten imot, mens utstrakt sosial likhet ville etter denne teorien skape et folk som lett underkastet seg en hersker, fordi hver enkelt følte seg liten og ubetydelig. Dette er en typisk tankefigur i den franske politiske liberalismen, som skulle bli videreutviklet av Benjamin Constant og Alexis de Tocqueville i det neste århundret. Denne liberalismen er altså aristokratisk i sin opprinnelse. Montesquieus tidstypiske skepsis til demokratiet viser seg da også i hans forvrengning av Athens demokratiske konstitusjon i antikken, hvor han helt overser at dette systemet i høy grad var preget av maktbalanse og maktdeling, men i en annen og mye mer gjennomtenkt og gjennomført form enn den britiske styreformen i Montesquieus samtid. Den liberale arven fra Montesquieu ble da også en demokratiskeptisk arv.

Montesquieus tankeverden hadde en human og tolerant dimensjon. På et prinsipielt plan var han for eksempel motstander av slaveriet, av samme grunn som han fordømte despotiet. Begge deler var overgrep mot den menneskelige natur. Dette var på ingen måte en selvfølge i en by som Bordeaux, som på 1700-tallet tjente enorme summer på slavehandel og slavearbeid i koloniene i Karibia.

Samtidig gjorde hans konservatisme og moderasjon at hans fordømmelse av slaveriet i praksis var langt mindre kraftfull og konsekvent enn den vi finner hos senere revolusjonære slaveribekjempere som Mirabeau og Condorcet. Med sin sans for gradvise endringer og respekt for balanserende krefter i samfunnet unngikk på den annen side Montesquieu å bli inspirasjon for den type utopiske idealistiske prosjekter som under den franske revolusjon skjente ut i en terroristisk dydsrepublikk og framprovoserte reaksjonære tilbakeslag.

Montesquieus frihetsfilosofi dreide seg at om lovene, med sin forankring i naturretten og de samfunnsmessige forhold, skulle sette grenser for statens overgrep mot individets frihet. Men disse lovene skulle også sette grenser for individenes og kollektivets handlingsrom. Her er kontrasten slående til hans store samtidige Rousseau. Med sin lære om allmennviljen gjorde Rousseau den politiske friheten til det primære og opphøyet den til en sakral størrelse. Allmennviljen opererte innenfor en horisont som var en verdslig variant av religionens grenseløse evighetslengsel, og loven ble redusert til allmenviljens redskap. Dermed forsvant lovens funksjon som barriere mot totalitære politiske krefter. For Montesquieu skulle loven derimot sette grenser også for friheten og borgerånden, for uten moderasjon og grenser ville friheten fortære seg selv.