Mennesker bosatte seg tidlig i Mols Bjerge, noe gravhauger og gamle åkrer fra steinalderen forteller om. Den porøse bakken lot seg bearbeide med den tidens primitive redskaper. Bakken ble dyrket noen få år i strekk, og når den var utpint, måtte de pløye opp nye arealer. Den gamle åkeren lot de gro igjen til beitemark. Like nordøst for landsbyen Knebel ligger Poskær Stenhus, en av Danmarks mest imponerende dysser, en steinaldergrav som ble fredet i 1860. Stabelhøjene, to gravhauger fra bronsealderen, er fredet og har aldri blitt undersøkt. Tinghulen har fått navn fordi den var tingsted for de tre sognene som har et felles grensepunkt akkurat der.
Eika kom til Danmark like etter istiden, og uten menneskets påvirkning ville Mols Bjerge fortsatt være dekket av tette eikeskoger. Trefelling til husbygging og brensel, samt husdyrenes gressing, betød at skogen nærmest forsvant. I 1688 sto bare tre små skogholt tilbake.
Mols Bjerge ble tidlig nedlagt som landbruksareal, allerede på 1700-tallet opphørte dyrkingen helt i de områdene som var dårligst egnet. Kratt fikk vokse og utvikle seg til ny løvskog, selv om det totale inntrykket av Mols Bjerge fortsatt var temmelig skogløst. I 1881 ble det tatt initiativ til å plante bartrær.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.