Megiddo

I senbronsealderen (cirka 1550–1200 fvt.) var Megiddo en viktig kanaaneisk bystat med mektige bymurer, byporter og store tempelområder. Byen var også en del av et stort internasjonalt handelsnettverk. Megiddo var godt befestet, og hadde både militærforlegninger og et stort kongelig palass. På grunn av sin strategiske plassering, og faren for beleiring, hadde Megiddo også behov for en trygg vannforsyning innenfor murene. En 30 meter dyp og 70 meter lang tunnel førte vannet fra utenforliggende kilder og inn i byen.

Byen er omtalt av farao Thutmosis 3 i forbindelse med et stort slag mellom egyptere og kanaaneere som skal ha funnet sted i Megiddo år 1479/1478 fvt. Thutmosis erobret byen etter lang tids beleiring og omgjorde den til et egyptisk militært støttepunkt og administrativt senter. Kampene ble detaljert beskrevet i Amuns tempelet i Karnak i Øvre Egypt.

Byen ble gjenoppbygget, men ble senere ødelagt flere ganger. Skriftlige kilder mangler, men basert på arkeologiske funn blir den første ødeleggelsen gjerne datert til Ramses 3’ tid (regjerte cirka 1185–1153) mens den endelige ødeleggelsen av byen kan ha skjedd cirka 1130 fvt., en tid da også flere andre bronsealderbyer i Kanaan ble ødelagt. Hvem, eller hva, som var ansvarlig for ødeleggelsene er uklart. Skadene knyttes både til havfolkenes innvandring og filisternes økende innflytelse i området, til jordskjelv, til israelittisk erobring eller til indre kanaaneiske stridigheter. I senere tid blir det også foreslått at klimaendringer, tørke og epidemier kan ha vært en medvirkende årsak til at disse mektige byene ble svekket og befolkningen mindre motstandsdyktig.

Det hersker forholdsvis bred faglig enighet om Megiddos tidlige historie, men arkeologer og bibelforskere er fremdeles ikke samstemte i synet på når og hvordan Megiddo ble en israelittisk by. Mange forskere har brukt utgravningene i Megiddo til å underbygge Det gamle testamentets og Tanakhs beskrivelser av kong Salomos makt, rikdom og byggeprosjekter.

Byen nevnes allerede i forbindelse med beskrivelsene av israelittenes tidlige erobringer under Josva (Joshua) (Dommerne 1,27–35). Ødeleggelsen av den kanaaneiske byen ble av de tidlige arkeologene datert til kong Davids tid (cirka 1010–970 fvt.). Ifølge bibelteksten skal Megiddo være blitt befestet og omgjort til en israelittisk by under kong Salomo (1. Kongebok 9,15). Men flere av vår tids arkeologer mener byen kan ha vært kanaaneisk helt frem til slutten av 900-tallet, og at ødeleggelsene fant sted over et lengre tidsrom.

I 926 fvt., i Salomos sønn Rehabeams tid, ble byen erobret av farao Sheshonk, som foretok et større felttog for å gjenvinne den egyptiske innflytelsen over Kanaan (2. Krønikebok 12,4). En liten bit av en seiersstele med Sheshonks navn er funnet i Megiddos ruiner, og erobringstoktet beskrives på sydveggen til Amun-tempelet i Karnak i Øvre Egypt.

I 1920-årene ble det avdekket en rekke bygninger som ble antatt å være staller, siden de var utstyrt med det som ser ut til å ha vært båser og korntrau. Det ble hevdet at dette var staller for kong Salomos mange hester (1. Kongebok 4,26–28 og 9,19). Men allerede på 1960-tallet daterte Yigael Yadin de såkalte stallene til kong Akabs tid på 800-tallet fvt. Enkelte forskere betviler nå også at bygningene har tjent som staller.

Arkeologer som arbeider i Megiddo i dag, som blant andre Finkelstein, daterer disse bygningene til første halvdel av 700-tallet fvt. under kong Jeroboam 2. Han peker på at assyrernes vasallstater måtte stille hester og vognførere til assyrerkongens disposisjon. At de siste kongene i Nordriket drev med hesteoppdrett i større stil kan derfor ikke utelukkes.

I år 732 fvt. ble Galilea erobret av den assyriske kongen Tiglat Pileser 3 (regjerte cirka 744–727 fvt.), noe som kan bekreftes gjennom arkeologiske funn på stedet. Nordrikets endelige fall skjedde under Sargon 2. i 722 fvt. De fleste israelittiske byene i Nordriket ble deretter forlatt i forbindelse med assyrernes folkeforflytningspolitikk. Men området rundt Megiddo var likevel et strategisk punkt på veien mellom Egypt og Mesopotamia. Ikke-bibelske kilder viser for eksempel at i år 610 fvt. bega farao Nekho 2 seg nordover med sin hær for å hjelpe assyrerkongen mot babylonerne. Kong Joshia av Juda rike skal ifølge bibeltekstene ha deltatt på assyrernes side og falt i et stort slag mot egypterne som fant sted i Megiddo i 609 fvt. (2. Kongebok 23,29). Byen mistet deretter sin betydning.

Men så sent som i november 2015 ble det kjent at arkeologer har funnet restene etter en romersk militærleir ved det gamle Megiddo. Stedet var tilholdssted for den sjette legion i årene mellom den første jødisk-romerske krig (som endte med Tempelets fall i år 70 evt.) og den andre jødiske oppstanden mot romerne (den såkalte Bar Kokhva-oppstanden) i årene 132–135 evt. Funnet kan gi nye opplysninger om romernes militærleirer i området.

Men man har også funnet krukker og skåler, redskaper, smykker, og andre gjenstander. Mest kjent er nok en samling små elfenbensutskjæringer, som stammer fra cirka 1350–1150 fvt. Det dreier seg om totalt 382 eksemplarer. De vakre utskjæringene viser egyptiskinspirerte motiver, som sfinkser, eller hele bilder som forteller en liten historie. Slike er også funnet i andre gamle byer i området og de gir et godt innblikk i kanaaneernes religion og forestillingsverden.

Det blir stadig gjort nye og spennende funn. Så sent som i 2010 ble det funnet en liten leirkrukke i noe som ser ut til å ha vært et privat kanaaneisk hus fra 1100 fvt. Krukken viste seg å inneholde en stor mengde vakre gullsmykker, også disse med et sterkt egyptisk preg.

Det var lenge vanlig å hevde at restene etter de mektige murene, palassene, byporten og det som så ut til å ha vært staller, ble bygget under kong Salomo på 900–tallet fvt. Denne antagelsen støttet seg på 1. Kongebok 9,15, og ble brukt som bevis på at Det gamle testamentet og Tanakh er pålitelige historiske kilder. Men denne dateringsmåten, der man støtter seg på bibeltekstene, er ikke lenger akseptert. Arkeologiske funn blir nå datert gjennom uavhengige metoder, som karbon 14-datering, sammenlikning med andre byggverk, og i noen tilfeller gjennom at hendelser er beskrevet i de omliggende landenes annaler. I dag anser de fleste forskere ikke lenger bibeltekstene som en pålitelig kilde til Det gamle Israels tidlige historie.

Yadin mente at palassene og byporten ble bygget i kong Salomos tid. Dette var basert på sammenlikninger med liknende konstruksjoner i de gamle byene Hasor og Gezer, og har lenge vært den aksepterte oppfatningen blant bibelforskere og arkeologer. Men blant flere av dagens arkeologer, som Finkelstein, er det nå vanlig å hevde at byens store byggverk først ble reist under de senere nordisraelittiske kongene Omri og Akab på 800-tallet fvt. Finkelsteins endrede dateringer aksepteres ikke av alle innen forskningsmiljøet. William G. Dever, som har erfaring fra utgravninger i området, hevder at rester etter keramikk og andre mindre gjenstander kan bekrefte den tradisjonelle kronologien.