McMurdo-sundet

McMurdo-sundet er cirka 60 km bredt og tilsvarende langt. I nord åpner det seg mot Rosshavet. I sør avgrenses sundet av Rossbarrieren, og har med det mer karakter av en bukt enn et sund.

Om sommeren er McMurdo-sundet navigerbart, og Rossøya er med det det sørligste punkt i Antarktis som kan nås med båt. Navigasjon er imidlertid utfordrende på grunn av store mengder drivis, og muligheten for å komme seg igjennom er dermed avhengig av forholdene. Om vinteren er sundet dekt av opp til tre meter tykk sjøis.

Det er et overraskende rikt dyreliv under isen i McMurdo-sundet. Det finnes både krill, blekksprut, krepsdyr og fisk. Det er flere adelie- og keiserpingvinkolonier rundt sundet, og en rekke selarter kan observeres i området.

McMurdo-sundet ble oppdaget i forbindelse med en ekspedisjon (1839–1843) som hadde som formål å finne den magnetiske sydpolen. Ekspedisjonsleder James Clark Ross seilte inn i og oppdaget sundet. Ross kalte det opp etter løytnant Archibald McMurdo, som var løytnant på HSM Terror, ett av de to ekspedisjonsskipene. Ekspedisjonen lokaliserte ikke den magnetiske sørpolen, men kom lenger sør enn noen hadde vært før dem da de seilte inn i McMurdo-sundet.

McMurdo-sundet hadde fra begynnelsen av 1900-tallet også hatt en strategisk rolle i utforskningen av selve antarktiskontinentet. Både Ernest Shackleton og Robert Falcon Scott, to sentrale britiske polarfarere, bygde baser ved kysten av sundet. Basene brukte de som utgangspunkt for ekspedisjoner for å utforske Antarktis og sine forsøk på å bli først til Sydpolen.

I dag er forskningsstasjonene McMurdo (USA) og Scott Base (New Zealand) lokalisert på Rossøya, innerst i McMurdo-sundet. Sundet har med det en helt sentral rolle i forsyningslinjene til de to stasjonene. Årlige forsyningstokt for å sikre mat og drivstoff til drift av stasjonene er påkrevd. Isforholdene i sundet gjør dette til en utfordrende øvelse med års mellomrom.

• Antarktis
• ekspedisjoner i Antarktis