Maryse Condé

Maryse Condé kom fra et land i Karibia som regnes som en del av Frankrike: Det har status som «Oversjøisk departement», (Département d'outre-mer, forkortet DOM). Hun var sterkt kritisk til den innflytelsen Frankrike og fransk kultur hadde over regionen. Maryse var den yngste i en stor barneflokk. Foreldrene var godt utdannet, og hun fikk anledning til å gå på videregående skole i Frankrike. Senere studerte hun språk og litteratur, blant annet ved Sorbonne-universitetet i Paris. Hun giftet seg i 1959 med en skuespiller fra Guinea og bodde på 1960-tallet flere år i hans hjemland. Etter at hun ble skilt, arbeidet hun som lærer i Ghana og i Senegal. På 1960-tallet arbeidet hun også en tid i BBCs Afrika-avdeling i London.

Senere vendte Condé tilbake til Sorbonne og tok doktorgraden der i 1975. Tittelen på doktoravhandlingen hennes er «Stereotype fremstillinger av svarte i litteraturen fra Antillene». Året etter utgav hun sin første roman, og hun var fra nå av virksom både som universitetslærer og som forfatter. Hun bodde en periode i Frankrike; senere flyttet hun til USA. Hun giftet seg på nytt med den amerikanske forskeren og oversetteren Richard Wilcox, som har oversatt mange av bøkene hennes til engelsk.

Maryse Condé mottok en rekke prestisjefylte priser og utmerkelser, både for enkeltbøker og for sitt forfatterskap som helhet. I 2014 ble hun tildelt den franske utmerkelsen La Légion d'honneur («Æreslegionen») som ellers bare er gitt til et fåtall forfattere, og i hvert fall ikke er tildelt mange svarte kvinner med opphav utenfor Frankrike. En utmerkelse som gjorde henne verdenskjent, fikk hun i 2018. Dette året hadde Svenska Akademien ikke vært i stand til å dele ut Nobelprisen i litteratur på grunn av interne konflikter. 107 svenske intellektuelle delte derfor ut en alternativ Nobelpris, og denne gikk til Maryse Condé. Da hun takket for tildelingen, bemerket hun ironisk at det måtte en alternativ Nobelpris til for at en pris av denne betydning skulle tildeles en forfatter fra Karibia.

Condés romaner og skuespill handlet ofte om mennesker på flukt. Ikke minst skildret hun skjebnen til kvinner som har mistet sine røtter og leter etter et fedreland eller et trygt tilholdssted. Det første arbeidet hennes som oppnådde anerkjennelse, var skuespillet Dieu nous l'a donné (1972, «Gud har gitt oss det»), der hun kaster et kritisk blikk på hvilke muligheter kvinner fra Karibia har til å virkeliggjøre seg i landet eller regionen der de er født. Kvinner på flukt ble et hovedmotiv i forfatterskapet hennes

Et skuespill Condé selv var særlig fornøyd med, er Mort d'Oluwémi d'Ajumako (1973, Oluwémi d'Ajumakos død). Det forteller historien om en høvding fra Nigeria: Ifølge skikken skulle han ta sitt eget liv etter tjue år ved makten. Men dette nekter han å gjøre, blant annet i protest mot en skikk han ser som gammel og skadelig overtro. Imidlertid dør han like etter at tiden hans som høvding er over, av grunner ingen har klart å finne ut av. Condé har fortalt at i denne beretningen var det samspillet mellom skjebne og tilfelle som særlig engasjerte henne. Dette er et annet motiv hun senere stadig vendte tilbake

Condés første roman, Hérémakhonon (1976) foregår i vår tid og har, som mange av bøkene hennes, selvbiografiske trekk. Romanen handler om en ung og velutdannet kvinne fra Karibia og fordommene hun må kjempe mot. Uttrykksformen er meget provoserende, og salget av boken ble stanset på Guadeloupe etter seks måneder fordi kirken og myndighetene i landet så på den som usømmelig.

Une saison à Rihata («En sesong i Rihata») kom i 1981. Tittelen er trolig inspirert av Arthur Rimbauds samling av prosadikt med tittelen Une saison en enfer («En sesong i helvete») . Også i denne romanen er hovedpersonen en ung kvinne fra Vestindia, men handlingen foregår i Afrika, og beretningen skildrer hennes kjærlighetsløse liv sammen med ektemannen i en gudsforlatt afrikansk by. Dette var for øvrig den første av Condés bøker som vant en litterær pris.

I 1984 utkom Condés første historiske roman: Segou (norsk oversettelse Segu, Murer av leire, 1986). Fortsettelsen av denne romanen, Les enfants de Ségou («Segus barn»), utkom i 1986. Mange kritikere ser på disse to bøkene, som skildrer utviklingen av slavehandelen i Afrika på slutten av 1700- og på 1800-tallet, som Condés hovedverker. Også den neste boken regnes blant Condés viktigste: Moi Tituba, sorcière noire de Salem (1986, «Jeg, Tituba, en svart trollkjerring fra Salem») er en skildring av hekseprosesser i Amerika på siste del av 1600-tallet, da en rekke svarte kvinner vilkårlig ble dømt til døden for hekseri.

La Vie scélérate (1987, «Det forbryterske livet») er den første av Condés romaner der handlingen foregår på Guadeloupe. Boken blir gjerne betegnet som en familiesaga. Den skildrer livet til en borgerlig og velsituert familie gjennom store deler av det forrige århundret. Hovedpersonen er en ung mann; uten tvil familiens svarte får, men likevel ikke den eneste i slekten som kan sies å føre et «forbrytersk liv».

Også Traversée de la mangrove (1989, «Reisen gjennom mangrove-skogen» er lagt til Guadeloupe. I denne romanen møter man ulike personer med forfatterambisjoner som de ikke makter å virkeliggjøre. Flere kritikere har ment at Condé her anla et kritisk og ironisk perspektiv på forfatterrollen, slik mange oppfatter den i vår tid.

Condés forfatterskap er preget av stor variasjon. Etter romanene som skildret Guadeloupes nyere historie ga hun blant annet La Colonie du noveau monde (1993, «Kolonien for den nye verden»). Dette er en beretning fra det gamle Egypt om en sekt som tilba solen som en gud, som måtte forlate sitt hjemland på grunn av forfølgelse og som fant et nytt hjem på Guadeloupe etter lang tids reise.

La migration des coeurs «Hjertenes vandring» er en av Condés mest særegne bøker. Her skriver hun en slags fortsettelse av Emily Brontës roman Wuthering Heights: Handlingen er lagt til Cuba og Guadeloupe, og boken er fylt av intertekstuelle forbindelser til Bromtés berømte kjærlighetsroman. I denne boken forener hun også fransk og kreolsk, blant annet ved å la personer snakke kreolsk, mens beretningen om dem er skrevet på fransk.

En annen av Contés mest kjente bøker er Désirada (1997), som er en sterk og trist beretning om en ung pike som langt fra er ønsket («désirada», på spansk), fordi hun ble født som følge av at moren hennes var blitt voldtatt da hun var fjorten år. Den unge moren lar senere sin fortvilelse gå ut over datteren. Derfor blir Désiradas oppvekst preget av både vold, sykdom og ensomhet, men hun klarer likevel å gi seg selv litt av det livet som menneskene rundt henne forsøkte å nekte henne.

Maryse Conté har sett på Martiniques store forfatter Aimé Césaire som en av sine viktigste læremestere, men hun er likevel ingen representant for den litterære retningen som kalles la négritude, og som Césaire regnes blant skaperne av. Men hun kan trolig sies å representere en annen sentral retning i moderne litteratur utenfor Europa, altså den magiske realismen. Dette kommer stadig tydeligere til uttrykk i de seneste bøkene henne: Som eksempel kan nevnes Célanire cou-coupé 2000 («Celanire med kutt i halsen«). Her fortelles en nifs historie om en mulattpike fra Karibia som er legsøster i Guinea (det vil si; hun lever i et kloster, men har ikke avlagt klosterløftet). Denne vakre og tilsynelatende fromme kvinnen har et arr på halsen. Det er som et bilde på et indre traume hun bærer med seg; hun har selv blitt mishandlet, og ugjerningen hun har opplevd, har fylt henne med hevnlyst.

I 2003 kom en ny roman som mange regner blant Condés viktigste: Histoire de la femme cannibale («Historien om kannibal-kvinnen») forteller om en svart kvinne som bor i det sørlige Afrika sammen med sin hvite ektemann. Mellom dem er samholdet tilsynelatende sterkt, men både de hvite og de svarte i landet hun har flyttet til, lar henne forstå at ved et blandingsekteskap krysser man grenser man ikke skal overskride. I denne boken ser vi for øvrig at for Condé kan også forfatteren kalles en slags «kannibal» som sluker livet for å omgjøre til litteratur. Hun spør med andre ord om det å skape dikteriske fiksjoner, ikke også kan være en form for misbruk av virkelig liv som forfatterens beretninger tar utgangspunkt i.

Det selvbiografiske trekket ble stadig tydeligere i Condés bøker. I 1999 kom en bok som forteller om hennes egen barndom: Le coeur à rire et à pleurer (Et hjerte til å le og til å gråte). I 2006 fulgte skildringen av hennes bestemor: Victoire, les saveurs et les mots (Victoire, smakene og ordene). Condés selvbiografi, La vie sans fards (Livet uten sminke) kom i 2014.

Senere fortsatte Condé å utgi romaner. I 2017 kom La fabuleuse et triste destin d'Ivan et d'Ivana («Ivans og Ivanas eventyrlige og triste skjebne»). Her fortelles historien om to tvillinger, bror og søster. De er født i Mali, oppvokst på Guadeloupe og lever store deler av sitt voksne liv i Paris. De er sterkt knyttet til hverandre, men også svært ulike. Ivana blir en samfunnsbevisst politikvinne mens broren derimot trekkes inn i den franske hovedstadens kriminelle miljøer.

Condés forfatterskap har en stor spennvidde. Hun skrev gjennom hele sin karriere teaterstykker, selv om skuespillene ikke er blitt så kjente som romanene. Essayene og artiklene hennes tar opp spørsmål om politikk og om litteratur: blant annet skrev hun flere essayer om legen og forfatteren Frantz Fanon (1925–1961). Denne revolusjonære røsten fra Martinique, som hadde stor betydning for kampen mot koloniveldet både i Amerika og i Afrika, var livet gjennom et forbilde for henne.

Blant Condés bøker for ungdom kan man nevne Conte cruel (2009, «Grusom fortelling»). Tittelen er inspirert av tittelen på et verk av den franske symbolisten Jean-Marie Villiers de l'Isle-Adam. Men boken hennes er mer preget av kamplyst og mindre av dekadanse enn bøkene hans.

De aller fleste av Maryse Condés bøker foreligger i gode engelske oversettelser som hennes ektemann står bak. Romanen Les muiralles terres (1984) er oversatt til norsk Segu: murer av leire (1986)

Hun er også oversatt til en rekke andre språk. Blant annet er mange av romanene hennes, også de nyeste, oversatt til svensk.

• Segu: murer av leire (1986). Originaltittel: Les muiralles terres (1984). Oversatt av Bente Christensen.

• Guadeloupe
• Frankrikes litteratur