Marshalløyene

Hver atoll utgjør en samling småøyer omkring en saltvannslagune. Gjennomsnittlig høyde over havet for hele landet er 2,1 meter. Det høyeste punktet, 10 meter over havet, er et ikke navngitt sted på Likiep. Denne forhøyningen var trolig et resultat av en kraftig orkan en gang på 1840-tallet.

Klimaet er varmt og fuktig. Det finnes ingen regn- eller tørketid, men det er typisk mer regn fra mai til november. I perioden desember til februar er det som regel ekstra sterk passatvind, og derfor urolig sjø i farvannet. Årlig middeltemperatur er 27–28 ^oC. Årsnedbøren er 500–800 millimeter i nord og cirka 4000 millimeter i sør. Tyfoner opptrer av og til i desember–mars. Det er utilstrekkelig med drikkevann på de nordre atollene og periodevis i sør. Det meste av drikkevannet kommer fra regnvann. På Majuro og Kwajalein er både lagunen og revene på sjøsiden forurenset av avfall.

Ekstrembølger og høyt tidevann kan forårsake store skader. Det er også en fare for at stigende havnivå kan gjøre atollene ubeboelige før 2100. Marshalløyene har derfor hatt en tydelig stemme i den globale klimadebatten de siste tiårene.

Kwajalein-atollen regnes som verdens tredje største atoll, og har verdens største indre lagune på 839 kvadratkilometer.

60 prosent av landområdet har kokospalmer og skruepalmer; ingen endemiske (stedegne) plantearter kjennes.

Det er mange arter av alger og koraller, og mer enn 250 fiskearter og samtlige 5 arter av havskilpadder; det er 7 arter av reptiler. 70 fuglearter er påtruffet; 15 av 31 arter av sjøfugler hekker. Det eneste opprinnelige pattedyret er polynesisk rotte. I havet forekommer 27 hvalarter.

Marshalløyene opprettet et verneområde for haier på 1 990 530 kvadratkilometer i 2011, som vil si at alle former for haifiske og handel med haiprodukter er forbudt i dette området.

• Les mer om Marshalløyenes geografi.

I 2021 utgjorde mikronesiske marshallesere 95,6 prosent av befolkningen. De største innvandringsgruppene kommer fra Filippinene, Kiribati, USA og Fiji.

24 av atollene og øyene har bosetning. 32 945 av landets innbyggere bor på Majuro og øya Ebeye på Kwajalein-atollen, som utgjør landets urbane befolkningssentra. Urbaniseringen er på 77,6 prosent (2021).

Marshalløyene har religionsfrihet. Over 95 prosent av befolkningen tilhører en kristen menighet (2021). 48 prosent av befolkningen tilhører den protestantiske menigheten United Church of Christ (UCC). I tillegg tilhører 22 prosent én av de tre største, og nært beslektede, pinsekirkene i landet (Assemblies of God, Full Gospel og Bukot nan Jesus), mens 9 og 5 prosent av befolkningen tilhører henholdsvis Den katolske kirken og Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.

Forventet levealder ved fødsel i 2015 var 75,13 år for kvinner og 70,67 år for menn.

Offisielle språk er marshallesisk, som er et kjernemikronesisk språk, og engelsk.

• Les mer om Marshalløyenes befolkning.

Marshalløyene er en parlamentarisk republikk fritt assosiert med USA. Hvert fjerde år velges 33 senatorer til underhuset i tokammer-parlamentet Nitijela. Presidenten, som er både statsoverhode og statsminister, velges av senatorene. Det er ingen begrensning for gjenvalg. Regjeringen på 10 ministre nomineres av presidenten blant medlemmer av Nitijela og utnevnes av dets formann.

Marshalløyene er inndelt i 25 valgkretser.

USA har ansvaret for Marshalløyenes forsvar og rett til militært støttepunkt på Kwajalein.

Marshalløyene er medlem av FN og flere av FNs organisasjoner, blant annet Verdensbanken, og Pacific Islands Forum.

• Les mer om Marshalløyenes politiske system og Marshalløyenes forsvar.

Marshalløyene ble gradvis befolket for rundt 2 000 til 1 800 år siden, kort tid etter at landet steg frem som følge av synkende havnivå. Bosetningen av Marshalløyene var et ledd i befolkningsekspansjonen i det fjerne Oseania, og de tidlige bosetterne kom trolig fra det nordlige Salomonøyene via Sentral-Mikronesia. I 1526 kom spanjolen Alonso de Salazar øyene, men Spania koloniserte dem ikke. Øyene fikk navn etter den britiske kapteinen John Marshall i 1788. Hvalfangere og handelsmenn besøkte øyene tidlig på 1800-tallet. Marshalløyene ble offisielt annektert av Tyskland i 1885, og ble innlemmet i tysk Ny-Guinea i 1906.

Japan okkuperte Marshalløyene under første verdenskrig og koloniserte øyene. I 1919 ble øyene et japansk mandatområde, som klasse C-mandat, gjennom Folkeforbundet. I løpet av 1930-årene bygde japanerne flyplasser på flere atoller. I 1944 okkuperte amerikanske styrker Marshalløyene.

I 1947 inngikk øygruppen i USAs tilsynsområde Trust Territory of the Pacific Islands. I årene 1946–1958 benyttet USA atollene Bikini og Enewetak som prøvefelter for kjernefysiske eksplosjoner. Den første hydrogenbomben ble testet i Enewetak-atollen i 1952, og amerikanerne opprettet en militærbase på Kwajalein-atollen.

Marshalløyene fikk indre selvstyre i 1979 og USAs tilsyn opphørte da øyene fikk full uavhengighet i 1986. Marshalløyene ble medlem av FN i 1991.

• Les mer om Marshalløyenes historie.

Jordbruk, fiske og manufaktur sysselsetter omkring ni prosent av befolkningen. Jordbruket begrenses av lite og dårlig dyrkingsjord. Det viktigste jordbruksproduktet er kokosnøtter, som både gir viktige bidrag til husholdene og er en av få eksportvarer i form av kopra (tørket kokoskjøtt). For øvrig dyrkes blant annet brødfrukter, taro, bananer, papaya, tomater og pandanus. Det er noe svine- og fjærkrehold, men ikke kommersielt. I farvannet foregår kommersielt fiske av tunfisk, samt lagunefisk til de lokale fiskemarkedene. Landet har betydelige inntekter fra salg av lisenser til utenlandske fiskeflåter.

Den lite utviklede industrien er begrenset til kokosnøttprodukter (kopra, olje), fiskehermetikk og bygningsindustri. Vrakrester er den største eksportkilden, mens fiskeprodukter og kopra er de største eksportvarene basert på lokal produksjon. Byggebransjen spiller en viss rolle, men drives hovedsakelig av arbeidsmigranter fra det vestlige Oseania (spesielt Filippinene).

48 prosent av arbeidsstyrken er sysselsatt i offentlig sektor, mens privat sektor sysselsetter 39 prosent. Resten er hovedsakelig ansatt i ikke-statlige eller internasjonale organisasjoner.

Turisme er lite utviklet, og Marshalløyene er blant verdens ti minst besøkte nasjoner.

En assosiasjonsavtale med USA sikrer amerikansk økonomisk bistand, noe som står for en betydelig del av bruttonasjonalproduktet. Gjennom en kontroversiell avtale med lokale landeiere har USA rett til å benytte deler av Kwajalein-atollen som militærbase og testområde for ballistiske missiler.

Marshalløyene har et bekvemmelighetsflagg som sammen med Liberia har vekslet mellom å være verdens andre og tredje største skipsregister.

• Les mer om Marshalløyenes økonomi.

Det er åtteårig obligatorisk skole for barn i alderen seks til fjorten år. Det er fireårig videregående skole. College of the Marshall Islands har hovedsete i Majuro, og University of the South Pacific har også en avdeling der.

Det finnes ingen dagsaviser. Det utgis én nasjonal ukeavis på marshallesisk og engelsk, The Marshall Islands Journal, og én månedsavis på Kwajalein.

Brukskunst og håndarbeid spiller en stor rolle både kulturelt og økonomisk, blant annet med flettede kurver, matter og vesker, samt båtbygging.

Talekunst er en sterk tradisjon på Marshalløyene.

• Les mer om skole og utdanning på Marshalløyene og medier på Marshalløyene.

Det er ingen norsk utenriksstasjon på Marshalløyene.

• Marshall Islands 2021 census report
• The World Factbook om Marshalløyene
• FN-sambandet om Marshalløyene