Markaloven er en norsk lov om skogs- og utmarksområder i Oslo og 18 andre kommuner. Loven fastsetter grensene for Oslomarka, og den skal blant annet sikre disse grensene, bevare natur og kulturmiljø og tilrettelegge for friluftsliv, naturopplevelser og idrett.

Faktaboks

Fullt navn
Lov om naturområder i Oslo og nærliggende kommuner
Kortnavn
Markaloven
Trådt i kraft
1.9.2009
Sist endret
1.6.2021
Lovdata-ID
NL/lov/2009-06-05-35

Markaloven ble vedtatt i 2009, men markagrensen ble allerede trukket opp av Miljøverndepartementet i 1986. På 1900-tallet var Oslo den raskest voksende byen i Norge, og den voksende befolkningen hadde behov for rekreasjon fra byens trangboddhet og forurensning. Utfart og anlegg av fritidsboliger og andre naturinngrep gjorde at behovet for å regulere bruken av marka kom på dagsordenen.

For enkelte områder som ligger helt eller delvis innenfor markagrensen, er det fastsatt annen arealbruk gjennom kommuneplanens arealdel eller i reguleringsplan. Eksempler er hytteområder, boligområder, idrettsanlegg, skytebaner, masseuttak, veger og lignende.

Oslomarka er i dag en veldig viktig arena for rekreasjon og fysisk aktivitet for befolkningen i Oslo-området. Samtidig er Oslo og Akershus Norges mest folkerike område, som er i stadig vekst og vil ha et utbyggingsbehov som vil være en utfordring for grøntområdene som grenser til byen. Her er markaloven et viktig verktøy for vern av markas kvaliteter, og for planlegging av hvor boligene for den raskt voksende befolkningen skal bygges.

Lovens innhold

Markaloven betegnes som viktig av flere grunner. Den fastsetter grensene for Oslomarka, som strekker seg over 17 kommuner i Oslo og Akershus, og dekker et areal på ca. 1700 km2. Rundt 1,2 millioner mennesker har Marka som nærmeste større tur- og rekreasjonsområde. Marka kan dermed sies å være det viktigste friluftsområdet i landet. Det er blant osloregionens beste kvaliteter at naturen ligger tett inn på byen, er tilgjengelig for alle og gir mange en unik mulighet til naturopplevelser. Disse opplevelsene har også kommende generasjoner rett til å oppleve. Gode rammer for hvordan Marka skal forvaltes, er derfor av stor betydning.

Markaloven oppgir selv at formålet med loven er å:

  • fremme og tilrettelegge for friluftsliv, naturopplevelse og idrett
  • sikre Markas grenser
  • bevare et rikt og variert landskap og natur- og kulturmiljø med kulturminner

Det står også at det samtidig skal tas hensyn til bærekraftig bruk til andre formål.

Loven gir et generelt bygge- og anleggsforbud for alle tiltak i Oslomarka som strider mot formålet, men er likevel tilpasset de særskilte utfordringer som gjør seg gjeldende for eksisterende bebyggelse og virksomhet i Marka.

Kommunene har fortsatt et primært forvaltningsansvar for sine markaområder. Blant annet vil plan- og bygningsloven gjelde i et samspill med markaloven, noe som gjør planprosesser knyttet til marka mer omstendelige enn i vanlige tilfeller. Loven åpner adgang til å gi ulike tillatelser eller dispensasjoner. Tiltak som svekker friluftslivet og naturopplevelsen er forbudt. Skogbruket er ikke lagt inn under loven, men det skal utarbeides særskilte markaforskrifter til skogbruksloven. Statsforvalteren i Oslo og Akershus er tillagt et særskilt forvaltningsansvar for marka ved å være felles klageinstans for alle klagesaker etter markaloven. Statsforvalteren i Oslo og Akershus skal også behandle alle klagesaker etter skogbruksloven og markaforskriften til denne. Markaloven § 13 gir Klima- og miljødepartementet adgang til å oppnevne et råd for markasaker. Dette markarådet skal arbeide for å fremme formålet med loven og kan av eget tiltak ta opp saker til behandling i rådet. Rådet har 18 medlemmer som oppnevnes for fire år av gangen.

Markaloven har en forskriftshjemmel som åpner for at områder med særlig store naturopplevelsesverdier kan vernes særskilt som friluftslivsområde. Vernehjemmelen vil være viktig for å kunne ta vare på såkalte «eventyrskoger» i Marka.

Historikk

Fra midten av 1800-tallet begynte den raskt voksende befolkningen i Christiania, senere Kristiania og Oslo, å søke innover Oslomarka for rekreasjon fra en by som i industrialismens første epoke både var skitten, støvete og støyende. Stiftelsen av Den Norske Turistforeningen og Skiforeningen bidro sterkt til å åpne marka for bybefolkningens bruk. Allerede fra tidlig på 1900-tallet fantes flere overnattingssteder, og flere guidebøker som beskrev turer innover marka fantes allerede da. Økt bygging og utvikling av infrastruktur for hovedstaden vakte bekymring utover 1900-tallet, og i 1936 ble Oslomarkas friluftsråd etablert med Nils Houge som en sentral pådriver. Samme mann ga ut boken «Oslomarka som friluftspark» i 1941 hvor tanken om en markagrense ble lansert for første gang. Houges arbeid ble videreført av friluftsentusiasten og juristen Erik Sture Larre, som gikk opp Houges omtrentlige markagrense fysisk, og fikk kartfestet den nøyaktig.

Norges Naturvernforbund utarbeidet allerede i slutten av 1960-årene de første planene for vern av Oslomarka, og Oslo og Omland Friluftsråd var også en av pådriverne. De første forslagene om en egen lov om Marka ble fremlagt i begynnelsen av 1970-årene.

Da markaloven ble vedtatt våren 2009, var det etter en lang politisk og byråkratisk prosess, der skepsis hos de berørte kommunene og manglende politisk enighet sentralt, gjorde at prosessen med å få loven på plass dro ut i langdrag.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Marianne Reusch, «Jungelens lov? - Ny lov om Oslomarka». I Tidsskrift for eiendomsrett, 2009, s. 301-314
  • Inga Berge de Galvez, «Marka» – hvordan et skogsområde kom til å legge premissene for vekst i hovedstaden, Plan 2/2013

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg