Maria Teresia

• erkehertuginne av Østerrike (1740–1780)
• dronning av Böhmen og Ungarn (1740–1780)

• keiserinne av Det tysk-romerske riket (1745–1765)
• hertuginne av Lothringen og Bar (1736–1765)
• storhertuginne av Toscana (1737–1765)

Som alle eneveldige monarker i Europa i tidlig nytid var Maria Teresia og hennes ektemann overbevist om at deres barn – i hvert fall de som vokste opp og især døtrene – kunne bli viktige som utenrikspolitiske «hjelpemidler», ved at de ble giftet inn i andre suverene fyrstehus og på den måten bidro til å garantere holdbarheten i allianser som Maria Teresia inngikk med andre stater. De av sønnene som ikke var direkte tronarvinger eller skulle brukes som guvernører i arvelandene, kunne også spille en tilsvarende rolle ved å gifte seg med kvinnelige tronarvinger i andre stater.

I samtiden ble det regnet som nyttig og ærefullt å knytte kontakter direkte inn til huset Habsburg gjennom giftermål, både i de katolske fyrstehusene innenfor keiserriket og hos deres kongelige og fyrstelige trosfrender utenfor riket. Østerrikske erkehertuginner og erkehertuger var ettertraktet som ekteskapspartnere, til tross for at flere hundre års praktisering av endogami hadde begynt å vise seg i form av arvelige sykdommer og defekter.

Da faren Karl 6. døde i oktober 1740, overtok Maria Teresia regjeringen i Østerrike og de habsburgske arvelandene. Det skulle raskt vise seg at hun ikke ble møtt med den samme velvilje overalt. I Böhmen og Mähren var befolkningen nokså skeptisk, mens hun i Ungarn, Slovakia og Kroatia opplevde atskillig større entusiasme, ikke minst fordi hun la vekt på å lære seg ungarsk, følge lokale skikker og respektere de indre maktforholdene. I alle arvelandene unntatt Østerrike måtte hun likevel finne seg i å anlegge en mannlig herskertittel, ettersom de lokale tradisjonene ikke anerkjente en kvinnelig monark. I juni 1741 ble hun derfor kronet i Martinskatedralen i Pozsony (nå Bratislava i Slovakia) med den latinske tittelen Rex et domina noster ('vår konge og herskerinne').

Allerede fra starten protesterte flere fremmede herskere og tysk-romerske riksfyrster mot at hun skulle overta makten i disse territoriene, til tross for at mange av dem tidligere hadde akseptert den nye tronfølgeordningen. Hun utnevnte ektemannen Frans Stefan til sin medregent og foreslo ham som kandidat til det forestående valget av tysk-romersk keiser.

Det fantes imidlertid også andre kandidater til å overta den habsburgske arven og den tysk-romerske keiserkronen. Maria Teresias to eldre kusiner Maria Josefa og Maria Amalia (døtre av keiser Josef 1.) var gift med hver sin kurfyrste – Fredrik August av Sachsen og Karl Albrecht av Bayern, men begge kusinene hadde formelt oppgitt sine arvekrav i slekten da de giftet seg. Likevel sto Karl Albrecht fram som kandidat til keiservalget og fikk støtte fra Frankrike.

To måneder etter tronskiftet i Wien angrep og erobret Preussens nye konge Fredrik 2. den store det viktige bergverks- og industriområdet Schlesien i det nåværende Polen. Dette utløste den østerrikske arvefølgekrigen, som pågikk helt til 1748. I 1741 rykket Karl Albrechts tropper inn i Østerrike, mens franske styrker slo til i Böhmen og inntok Praha i november. Karl Albrecht benyttet denne anledningen til først å la seg krone som bøhmisk konge. Et par måneder senere ble han av kurfyrstene enstemmig valgt til tysk konge og deretter kronet som keiser under navnet Karl 7. Albrecht. Men østerrikerne og deres allierte fikk etter hvert overtaket i krigen, og da Karl Albrecht døde i 1745, ble Maria Teresias ektemann valgt til hans etterfølger som keiser.

Maria Teresia hevdet seg i krigen, men måtte likevel avstå det meste av sine schlesiske besittelser til sin prøyssiske erkefiende. Fredsslutningen i 1748 ga ingen avspenning.

Fra 1748 var det fred i Europa i noen år og Maria Teresia kunne for en tid konsentrere seg om innenriks affærer. Allerede i 1756 begynte en ny krig, den prøyssiske sjuårskrigen (1756–1763).

Hun hadde ikke gitt opp tanken på å ta tilbake de områdene hun hadde tapt til Preussen i arvefølgekrigen. Da Fredrik den store allierte seg med sin tidligere fiende Storbritannia i januar 1756, brøt hun med den lange tradisjonen om å betrakte Frankrike som habsburgernes hovedfiende og forhandlet fram en allianse med kong Ludvig 15., den såkalte freden i Versailles. Den russiske keiserinnen Elisabet sluttet seg også til alliansen, som dessuten ble støttet av Sachsen og Sverige. Dette byttet av alliansepartnere har av historikerne fått navnet «den diplomatiske revolusjonen».

Fiendtlighetene brøt ut i slutten av august 1756 da Fredrik den store ledet sine tropper i et angrep på Sachsen. Han inntok Dresden uten å møte større motstand, men ble grundig slått av en østerriksk styrke i slaget ved Lobositz (nå Lovosice i Tsjekkia) og greide så vidt å tvinge sachserne til å overgi seg i slutten av oktober etter at han hadde vunnet en overbevisende seier over østerrikerne ved Pirna sørøst for Dresden.

Krigen ble avsluttet med to fredsavtaler i februar 1763. Maria fikk ikke tilbake det okkuperte Schlesien, men Fredrik den store lovte henne at han ville stemme for hennes sønn Josef når det neste gang skulle velges tysk-romersk keiser. Til gjengjeld kunne hun notere seg at hennes armeer hadde gjort seg positivt bemerket i flere viktige slag, og hennes riker hadde kommet ut av krigen med atskillig bedre økonomi enn etter arvefølgekrigen.

Noen måneder etter at sjuårskrigen var slutt, døde den sachsiske kurfyrsten, Maria Teresias inngiftede «svigerfetter» og tidvis allierte Fredrik August. I hans andre rike Polen valgte adelsmennene i riksdagen en av sine egne, fyrst Stanisław Poniatowski, til ny konge der etter press fra nabostatene Preussen og Russland. I 1768 brøt det ut borgerkrig i landet, og da opprørerne søkte hjelp hos den osmanske sultanen, gikk Russland til krig mot det osmanske riket. Etter fire års krigshandlinger valgte Fredrik den store og den russiske keiserinne Katarina i 1772 å gripe inn i Polen, med motvillig støtte fra Maria Teresia og keiser Josef. De tre statene inngikk en avtale om å annektere hver sin del av Polen, og habsburgerne fikk områdene Galicja og Lodomeria i den sørlige delen av landet.

Da Maria Teresias bayerske slektning og keiser Josefs svoger, kurfyrst Maximilian 3. Josef, døde i 1777 som den siste mannlige ætling av wittelsbachernes bayerske gren, var kurfyrst Karl Theodor av Pfalz hans arving i henhold til huset Wittelsbachs husordning. Habsburgerne gjorde nå krav på de to nordøstlige bayerske områdene Oberpfalz og Niederbayern, men møtte motstand hos de fleste av riksfyrstene, deriblant Fredrik den store, som gikk til et tofronts angrep mot det østerrikske Böhmen i 1778 etter at han hadde inngått en avtale med kurfyrsten av Sachsen.

Krigen ble ført uten særlig entusiasme fra noen av partene og endte i mai 1779 med freden i Teschen. I fredsavtalen, som kom i stand med hjelp fra den russiske keiserinnen, måtte Josef oppgi sine krav i Bayern, men han fikk isteden overta området Innviertel (i det nåværende Oberösterreich) mot å anerkjenne Fredriks krav på de to små markgrevskapene Ansbach og Bayreuth i Bayern.

En av de største utfordringene Maria Teresia møtte allerede tidlig i sin regjeringstid, var de anstrengte finansene i hennes riker, på grunn av både den pågående krigen og den kompliserte og ofte ineffektive styringen av rikene og samfunnsmaskineriet. Med basis i mer eller mindre gjennomtenkte forslag fra hennes ulike rådgivere gjorde hun opp gjennom årene mange forsøk på å reformere og effektivisere administrasjonssystemet, men som oftest uten at det ble noe bedre enn før. I den første tiden kan nok hennes manglende styringserfaring forklare noe av årsakene til mangelen på suksess, men like viktig var nok hennes tro på egen ufeilbarlighet og en tendens til entusiastisk å godta tilsynelatende gode forslag uten å søke råd fra andre, potensielt mer kritiske røster.

For Maria Teresia var det viktig at hun selv ikke skulle kunne bebreides for fiaskoer, noe hun mente ville undergrave hennes egen makt og prestisje. I 1753 utnevnte hun diplomaten Wenzel Anton Kaunitz til østerriksk statskansler og utenriksminister, og med ham kom nye impulser og opplysningstidens tanker inn i statsadministrasjonen. Kaunitz ville også innføre reformer, men gradvis og på avgrensede områder. Han fikk støtte fra sønnen, kronprins Josef, som etter farens død i 1765 var blitt valgt til tysk-romersk keiser og året etter ble utnevnt til morens medregent i arvelandene.

Maria Teresia var en intenst troende og praktiserende katolikk, og hun mente at en sterk nasjonal kirke var en forutsetning for opprettholdelse av rikenes orden og velferd. Hun var derimot skeptisk til de katolske munkeordenene, son hun syntes hadde for stor makt, og i 1773 støttet hun pavens oppløsning av jesuittordenen. Hun avskaffet også skattefriheten for klostre og kirker, som ofte var store godseiere.

Overfor de religiøse minoritetene i rikene, især protestantene og jødene, var Maria Teresia en innbitt og uforsonlig motstander. I 1744–1745 utviste hun alle lokale jøder fra Böhmen og Mähren, og hun ønsket å gjøre det samme i resten av arvelandene. Men etter hvert gikk det opp for henne at den omfattende handels- og bankvirksomheten som mange av jødene drev var viktig for statens finanser, og fra 1748 fikk de igjen tillatelse til å bo og drive forretninger i hennes riker, men på visse vilkår: Jødene måtte betale en særskilt skatt (Toleranzgeld), og det ble satt en øvre grense for hvor mange jødiske familier som kunne bosette seg i et bestemt område. Fra 1760-årene innførte hun likevel enkelte ordninger for å beskytte jødene i sine riker, blant annet forbud mot tvungen konvertering til katolsk tro. Disse lettelsene skyldtes i stor grad påvirkning fra sønnen Josef.

I de habsburgske arvelandene fantes protestantene særlig i Böhmen og Mähren samt i det sørøstlige Østerrike (Kärnten og Steiermark), Ungarn og de tyskspråklige bosettingene i Transilvania. De ble ikke regnet som fullverdige borgere, og blant tiltakene de ble utsatt for, var forbud mot åpenlyse troshandlinger og samlinger, tvungen konvertering, deportasjon og utestenging fra høyere utdanning og offentlige embeter.

Mot slutten av Maria Teresias regjeringstid ble det lempet noe på disse tiltakene, men det var først etter hennes død at medregenten og etterfølgeren Josef 2. i 1781 kunne proklamere sitt toleranseedikt, som ga protestanter og gresk-ortodokse rett til offentlig gudsdyrkelse og åpnet muligheten for ikke-katolikker til å eie fast eiendom, drive næring og søke offentlige embeter. Bestemmelsene ble utvidet til omfatte jødene året etter.

Maria Teresia var opptatt av at hele befolkningen skulle lære å lese og skrive, og hun innførte flere reformer i skolevesenet. I 1774 ble det innført allmenn skoleplikt for alle barn i alderen 6–12 år, og det ble opprettet egne skoler for utdanning av lærere. Disse tiltakene var inspirert av opplysningstidens filosofer, blant andre Voltaire og Diderot. Tiltakene kom i stand takket være Maria Teresias sønn og medregent Josef, og de kom til å danne forbilde for utviklingen av skolevesenet i flere andre europeiske land.

Tidlig i sin regjeringstid begynte Maria Teresia å tenke på reformer i rettspleien og domstolsvesenet, først og fremst for å få likest mulig innhold i og håndheving av lovene i alle arvelandene. Hun bygde her på farens planer, men ville føre dem lengre. I 1753 nedsatte hun en kommisjon til å gjennomgå straffeloven fra Karl 5.s tid (Constitutio Criminalis Carolina). Denne komiteen leverte aldri noe konkret forslag, men ble i 1756 utvidet med en ny kommisjon som la fram sitt forslag i 1766. Det var en ny borgerlig straffelov (Codex Theresianus) som ble vedtatt i 1768, men det var bare deler av bestemmelsene som ble innført. Det har tradisjonelt vært hevdet at Maria Teresia opphevet dødsstraff og tortur i sine riker, men dette skjedde faktisk først med sønnens lovbok (Allgemeines bürgerliches Gesetzbuch) i 1787.

Et annet virkemiddel hun tok i bruk for å fremme gudfryktighet og gode seder var opprettelsen i 1752 av en kyskhetskommisjon, et moralpoliti som blant annet skulle etterforske og bekjempe prostitusjon, ekteskapsbrudd, blasfemi, drukkenskap, løsgjengeri og annen usømmelig oppførsel. Til dette politiets oppgaver hørte også å påse at det ikke skjedde brudd på sensurbestemmelsene for trykksaker og teaterforestillinger, og at det ikke forekom offentlige angrep i skrift eller tale mot monarkiet, kirken eller myndighetene.

Den jordeiende adelen mistet sin skattefrihet, og det ble løsnet på godseiernes rett til å pålegge sine leilendinger arbeidsplikt, men livegenskapet besto inntil det ble opphevet av sønnen i 1785. Det ble også gitt adgang for ikke-adelige til å søke offentlige embeter.

Maria Teresia hadde utnevnt den eldste sønnen Josef til medlem av sitt riksråd i 1760, og han begynte tidlig å skrive notater til henne med forslag om ulike reformer inspirert av tankegods fra opplysningstidens fremste tenkere. Mange av hans initiativer falt i dårlig jord hos den egentlig konservativt anlagte Maria Teresia. I håp om å kanalisere hans interesser mer over mot utenrikspolitikk fikk hun i 1764 overtalt kurfyrstene til å velge ham til tysk (romersk) konge og dermed fremste kandidat til å overta keiserverdigheten etter faren. Men da keiser Frans Stefan døde året etter, valgte hun tross uenigheten å gjøre Josef til sin medregent i de habsburgske arvelandene.