Margrete 1.

Margrete hadde en ledende rolle i både dansk og norsk utenrikspolitikk. Hennes første år som riksstyrer var vanskelige. I Danmark var riksrådet mektig, og flere skånske slott og byer var i hendene på hansastedene. På kort og noe lengre sikt var det tre problemområder som det var viktig for Margrete å få løst: Hun måtte sikre Slesvig for Danmark, få avklart forholdet til hanseatene og få realisert den norske kongens krav på den svenske tronen.

Hertugdømmet Sønderjylland eller Slesvig hadde fra av 1300-talet stått under press fra sør. Holsteinske stormenn hadde etablert seg i det rike jordbrukslandet, og holsteinske grever hadde sikret seg fyrstelenet som pant. Valdemar Atterdag var i ferd med å legge landsdelen inn under den danske tronen på nytt då han døde, og for Margrete måtte det bli et mål å realisere farens politikk. I 1386 anerkjente holsteinerne den danske kongens lenshøyhet over Slesvig, noe som i samtiden ble regnet for en stor seier.

I 1381 gav det norske riksrådet Margrete fullmakt til å forhandle med de tyske hansabyene til Olav ble myndig. I forholdet til hanseatene var det to ting som måtte ordnes: Privilegiene i Norge måtte fornyes etter kong Håkons død, og de skånske slottene, som hanseatene hadde hatt i pant siden 1370, måtte vinnes tilbake. Pantetiden gikk ut i 1385, men hanseatene var uvillige til å gi slottene fra seg. Etter intense forhandlinger, der Margrete til fulle fikk vist de diplomatiske evnene sine, gav hanseatene etter, og sluttstrek ble satt 29. juni 1385. Saman med slottene fulgte skånetollen, som gav klingende mynt i ei slunken statskasse.

I et av de første brevene sine som myndig tok Olav tittelen rett arving til Sveriges rike. Døren til den svenske tronen åpnet seg for Olav året etter, da drosten Bo Jonsson døde. Det ble strid om de store godsene han hadde hatt i forlening. De svenske stormennene gjorde opprør mot den svenske kongen Albrecht, og det svenske riksrådet vende seg til Margrete for å få hjelp. Hun gikk raskt i gang med forhandlinger med de svenske stormennene, men i 1387 døde Olav brått og uventet på Falsterbo slott i Skåne.

Norge og det norske arvekongedømet vart et grunnelement i den sterke og varige unionen Margrete ville bygge opp. Fjorten dager etter at det norske riksrådet valgte Margrete, erklærte de at den norske tronfølgen heretter skulle regnes fra henne. Riksrådet utpekte i forlengelsen av dette hennes søsterdattersønn Erik (opprinnelig Bugislav) av Pommern til tronarving. Dette var brudd på norsk tronfølgerett, så det trengtes en begrunnelse: Han som stod nærmest til i arv, hertug Albrecht 4. av Mecklenburg, hørte til en ætt som hadde ført krig mot Norge og dermed tapt sin rett. Derfor måtte det finnes et nytt utgangspunkt for kongearven.

Sju år gammel ble Erik hyllet på Øyratinget i 1389, noe som knyttet bånd til den gamle konungstekja. Noen historikere mener også at han kan ha blitt kronet til norsk arvekonge i 1392. For Margrete var dette viktig: Det la et press på Danmark og Sverige, som ble bundet til å gjøre same valget som Norge. Det skjedde i 1396 i begge landene. Da stod bare én ting igjen for Margrete: å få de separate avtalene inn i varige unionelle former.

Kroningsbrevet, datert 13. juli same år, har form av et hyllingsbrev til barnekongen. En senere kilde opplyser at 133 væpnere ble slått til riddere, et tall som trolig er sterkt overdrevet. Av verdslige stormenn som vi kjenner navnet på, var danskene i klart flertall (24 eller 25), mens det var om lag like mange nordmenn (13) som svensker (12 eller 13). Derimot møtte ingen framstående geistlige fra Norge, noe historikerne har vært opptatte av å finne årsaken til, uten å finne noen klare svar.

I tilknytning til kroningen ble det ført diskusjoner om innholdet i unionen, nedfelt i det mye omdiskuterte «unionsbrevet», datert same dag som kroningsbrevet eller en uke senere. Her blir det slått fast at statsformen skulle være valgkongedømme, og at hvert land skulle styres i samsvar med det som var lov og rett i hvert av rikene. De to brevene har blitt sett på som uttrykk for to politiske program: eit regimen regale som Margrete stod bak, representert ved kroningsbrevet, og eit regimen politicum med aristokratiet som statsbærende gruppe, representert ved unionsbrevet. Den samtidige eller nær samtidige dateringen kan tyde på at det ble arbeidet med de to brevene parallelt, men drøftingene kan ha kjørt seg fast, noe som kan forklare den uferdige formen unionsbrevet er overlevert i.

Kroningsbrevet kan være resultat av et kompromiss. Det må ha skjedd med full tilslutning fra Margrete. Med den maktposisjonen hun hadde, ville det ikke ha vært noe problem å presse en avtale igjennom, men det ville skapt strid. En detaljregulering av unionsvilkårene kan heller ikke ha vært i Margretes interesse. Hun hadde kroningsbrevet, som gav trygd for at det som var skapt, ville bli stående.

Under Margrete ble det gjort forsøk på å samle mest mulig makt innenfor sentralstyret hos monarken og den nærmeste rådgiverkretsen. Den grunnleggende styringstanken hos kongehuset var at enkeltpersoner i stedet for politiske organer i størst mulig grad skulle ta del i unionmonarkens styre av rikene. Ingen nye drottseter ble ansatt da innehaverne døde – Bo Jonsson i 1386, Henning Podebusk og Ogmund Finnsson i 1388. Av de store riksembeter ble bare kanslerembetene besatt.

I 1398 hadde den norske kansleren riksseglet med seg til et felles riksrådsmøte i København, og det ser ut til at det ble værende der i ettertid. Den danske kansleren ble unionens kansler og leder av unionskanselliet. Den norske kansleren fikk redusert arbeidsfeltet til stort sett bare å gjelde oppgaver innenfor rettspleien. Fra samme tid ble det unionelle kongsseglet med tre kroner brukt i norske kongebrev.

I lensforvaltningen og i bispeembetene var det om å gjøre for Margrete å få utnevnt folk hun hadde tillit til, for å skape et sterkt unionskongedømme. Danmark ble imidlertid, ut fra ressurser og geografisk posisjon, unionens hovedland og dermed Margretes vanligste oppholdssted. Ettersom hofftjeneste og nærhet til monarken var viktig for å kunne gjøre karriere i datidens forvaltning, ble det ofte danskene Margrete hadde størst tillit til i unionsforvaltningen. Både i Sverige, og enda mer i Norge, brukte hun likevel stort sett innfødte menn. Hun fikk en god del adels- og kirkegods lagt inn under kronen igjen og styrket med det de kongelige inntektene.

I Danmark og Sverige hadde stormennene og kirken sikret seg rett til skattefritak for leilendingene sine, og ved å kjøpe opp bondejord forminsket de skatteinngangen til staten. Da Erik ble valgt til svensk og dansk konge i 1396, gav stormennene i begge landene opp retten til slikt oppkjøp, og fem år senere, i en bulle fra pave Bonifatius 9., fikk Margrete rett til å tilbakeføre til kronen jordegods som tidligere hadde kommet under kirken og verdslige stormenn. Denne såkalte reduksjonspolitikken gav resultat, men var mindre aktuell i Norge, siden stormenn og kirke ikke hadde same privilegier her som i Danmark og Sverige. Med økte inntekter kunne Margrete løse inn len som ennå var pantsatte, og mot slutten av hennes regjeringstid stod ingen av de større lenene i pant, hverken i Danmark, Sverige eller Norge.

Det var bare sjelden det norske riksrådet kom sammen under Margrete, og felles riksmøter ble aldri en fast institusjon. Et riksmøte ble holdt i Oslo 1392, da hun gav den store rettarboten si om landefred og Erik kanskje ble kronet, og vi kjenner samlede riksrådsmøter i 1400 og 1409. I tillegg var det norske riksrådet med på felles unionsmøte i København i 1398 og Helsingborg i 1401. Det vanlige var at hun hadde rådsmøter og tok avgjørelser sammen med enkeltmedlemmer. Slik Margretes styresett var, fikk det norske riksrådet liten mulighet til å utvikle seg som styringsorgan. Men det er ingenting som tyder på motsetning og interessekollisjon mellom henne og stormennene.

Innenriks var målet å øve kontroll uten å komme i konflikt med de ledende gruppene. Her skremte erfaringene fra Albrecht av Mecklenburg og Magnus Eriksson. I størst mulig grad prøvde Margrete å unngå tvang. I toppstillinger i Sverige fikk hun for en stor del plassert dansker og tyskere som ikke hadde direkte tilknytning til rådsaristokratiet. I neste omgang kunne det gi grunnlag for misnøye og opprør, noe som også skjedde etter at hun var død. I Norge var det innenlandske stormenn som fikk de sentrale lenene. Styringsprinsippet var å få kongetro menn inn i alle viktige posisjoner. Følgene ble at en og samme mann kom til å sitte i flere ombud samtidig, for eksempel favorittene hennes i Norge, Eindride Erlendsson og Gaute Eiriksson. Det var et prinsipp som gjorde kontrollen sikrere, men det virket med til å påskynde lensoppløsningen i senmiddelalderen.

Sin politiske klokskap viste Margrete også i forholdet til kirken. Hun var sterkt religiøs, og kirkelige institusjoner i alle de tre rikene fikk gaver i form av jordegods og kapital. Det norske testamentet hennes er ikke bevart, men mange enkeltgaver tyder på at hun støttet den norske kirken. I tillegg opprettet hun og støttet en rekke kirkelige stiftelser. Hun hadde et spesielt forhold til birgittinerordenen og dens opphavskloster, Vadstena. Det ble gitt store donasjoner til dette klosteret, som hun besøkte ofte.

Under det pavelige skisma (uenigheten om valg av pave fra 1378) tok Margrete parti for paven i Roma, og hun visste å utnytte den maktposisjonen kirken og de høyere geistlige hadde. I 1401 fikk hun en av sine hoffprester, den danskfødte Jakob Knutsson, godtatt som biskop i Bergen, og da Oslo bispestol ble ledig seks år senere, ble han overflyttet dit og fikk oppgaver som norsk kansler. Og det var flere enn de to som hadde bakgrunn i kongelig prestetjeneste før de fikk geistlige toppstillinger. Det gjelder blant andre Aslak Bolt, den senere erkebiskopen. Han hadde vært kongelig kapellan før han 1408 etterfulgte Jakob Knutsson som biskop i Bergen.

Under Margrete ble biskopenes politiske makt utvidet ved at de fikk tildelt len. Jakob Jensson i Bergen fikk i 1400 Sunnfjord sysle på livstid, hans etterfølger Jakob Knutsson fikk Hardanger, prosten ved Apostelkirken fikk Voss, og erkebiskopen fikk Sparbu. De verdslige forleningene rettet opp noe av det inntektstapet biskopene hadde hatt under svartedauden, men disponeringene resulterte i at inntektsgrunnlaget til kronen ble svekket.

I utenrikspolitikken hadde Margrete to klare mål: å sikre de nordiske rikene mot pågang utenfra, og vinne tilbake områder som hadde gått tapt – Stockholm, Gotland og Slesvig. Som motvekt mot hansaen og de nordtyske fyrstedømmene orienterte hun seg vestover. Hun hadde utsendinger ved det engelske kongehoffet, og hun skaffet en engelsk prinsesse, Filippa, som ektefelle til kong Erik. Også ekteskapet mellom Eriks søster Katarina og pfalzgreven Johan av Neumarkt (foreldre til Christoffer av Bayern) hører inn i Margretes plan om å bygge opp allianser mot hansabyene og de mektige nordtyske fyrstedømmene.

Stockholm, som Margrete ikke hadde maktet å undertvinge i oppgjøret med Albrecht, gav hansaen fra seg i 1398, mot å få privilegiene sine fornyet. Også Gotland, som i 1394 hadde blitt hærtatt av Mecklenburg, fikk hun hånd om på fredelig vis i 1407, etter forhandlinger med Den tyske orden. Slesvig var bare halvveis tapt for den danske tronen; avtalen fra 1386 slo fast at hertugdømmet var del av Danmark, men arvelig len under den holsteinske greveslekten. Grev Gerhard, som var hertug av Slesvig, døde i 1404, og kampen mot tysk ekspansjon på nordisk grunn, som hadde preget Margretes første år, blusset opp igjen. Motsetninger innen grevefamilien åpnet for at Margrete kunne gripe inn. Hun prøvde seg først med forhandlinger, men det utviklet seg til krig. Det var under fredsforhandlingene, etter et forsoningsmøte i Flensborg, at hun brått døde på skipet sitt i Flensborg havn i slutten av oktober 1412.

• Kalkmaleri av ukjent kunstner, ukjent år; Västra Sallerup kyrka, Eslöv, Sverige
• Byste (alabast), trolig av Johannes Junge, 1420–1423; St. Annen-Museum, Lübeck, Tyskland
• Statue (helfigur, alabast), 1423; på Margretes sarkofag, Roskilde domkirke, Danmark (bysten fra 1420–1423 er trolig forarbeid til statuen; avstøpninger av begge finnes på Fredensborg slott, Danmark; statuen er trolig utgangspunkt for tegninger og malerier fra 1500- og 1600-talet i Det Kongelige Bibliotek, København og Kungliga Biblioteket, Stockholm)
• Maleri av Peiter Hartmann, 1607; Malmö rådhus, Sverige
• Statue av ukjent kunstner, trolig ca. 1760; i parken ved Ledreborg slott, Danmark
• Statue av H. V. Bissen, 1856; Glyptoteket, København
• Statue (marmor) av H. P. Pedersen-Dan; Christiansborg slott, København
• Rytterstatue av Anne Marie Carl Nielsen, 1897; Nordjylland Kunstmuseum, Ålborg

Fire ulike segl er kjent:

• Sekret med dronningportrett og våpnene til Norge, Danmark, Slesvig og folkungene, 1375 og 1376
• Majestetssegl med St. Olav og Norges våpenskjold, 1388
• Sekret med tre kroner, 1390, 1392, 1393
• Sekret med kronet kvinnehode, fra begynnelsen av 1390-årene og livet ut
• Flere avtrykk på dokumentet i Riksarkivet, Oslo, Rigsarkivet, København og Riksarkivet, Stockholm.