ætwud
Margaret Atwood er en kanadisk forfatter og miljøaktivist som særlig er kjent for den dystopiske fremtidsromanen Tjenerinnens beretning (The Handmaid's Tale) fra 1985.
Atwood har publisert over femti utgivelser som omfatter både dikt, romaner, barnebøker, noveller og sakprosa. Hun har vunnet mer enn seksti litterære priser. Blant annet er hun blitt tildelt Bookerprisen to ganger, og i 2016 fikk hun PEN Pinter-prisen for sin politiske aktivisme.
Margaret Atwood ble født i Toronto og er utdannet ved Victoria College, University of Toronto og Radcliffe College i Cambridge i Massachusetts. Hun begynte på en doktorgrad ved Harvard University som aldri ble fullført, men har siden blitt utnevnt til æresdoktor blant annet ved University of Oxford og University of Cambridge. Hun har undervist ved flere universiteter i Canada og USA. Atwood bor idag i Ottawa i Canada.
Atwood skriver om samfunnsaktuelle temaer, som kvinners levekår og identitet, maktrelasjoner, menneskerettigheter og klimakrise. Hun skriver innenfor ulike sjangre, men er særlig kjent for sine dystopiske fremtidsromaner. I essaysamlingen In Other Worlds: SF and the Human Imagination uttaler Atwood at hun foretrekker merkelappen «spekulativ fiksjon» fremfor science fiction, ettersom hun tar utgangspunkt i hendelser og tendenser som hun ser rundt seg i verden.
Atwood er også kjent for å ha et svært bevisst forhold til Canadas kulturelle egenart, et emne hun drøftet i den litteraturhistoriske avhandlingen Survival: A Thematic Guide to Canadian Literature (1972). Kanadisk litteratur, sier Atwood, er opptatt av ofre og overlevelse, og hun inkluderer også sin egen produksjon i denne beskrivelsen. I romanene hennes møter man gjerne hovedpersoner som opplever lidelse, isolasjon og undertrykkelse, men aldri som passive ofre. På et narrativt nivå gjør Atwood gjerne bruk av flere fortellere til å rapportere om de samme hendelsene.
Margaret Atwood debuterte med diktsamlingene Double Persephone (1961) og The Circle Game (1966). Her problematiserer hun forholdet mellom natur og kultur, livet og kunsten samt kvinners relasjoner til omverdenen. Atwood bruker gjerne motsetningspar for å strukturere tekstene sine, og hun tematiserer ofte fremmedgjøring, isolasjon og undertrykking.
I romandebuten Den spiselige kvinnen (The Edible Woman, 1969; norsk oversettelse 2020) skildres en kvinnes identitetskrise gjennom skarp satire, som er et grep Atwood er kjent for. Identitetskrisen reflekteres også gjennom fortellerteknikk, for eksempel ved veksling mellom første- og tredjeperson. Temaet får en mer gripende behandling i Gjenkjennelsen (Surfacing, 1972; norsk oversettelse 1978), som gav forfatteren internasjonalt ry. Her støpes sosial-politiske og personlig-psykologiske temaer sammen på mesterlig vis.
Atwoods satiriske talent kommer også frem i Dronning Orakel (Lady Oracle, 1976; norsk oversettelse 1979), mens Tidenes morgen (Life Before Man, 1979; norsk oversettelse 1981) tar opp samlivsproblemer.
Elizabeth Moss i hovedrollen i HBO-serien The Handmaid's Tale
Atwoods store gjennombrudd kom med den dystopiske fremtidsromanen Tjenerinnens beretning – The Handmaid's Tale – som ble utgitt i 1985 (norsk oversettelse 1987). Handlingen åpner med at USAs grunnlov og folkevalgte forsamling settes til side i et kupp og erstattes av et religiøst fundert patriarkalsk regime, kalt republikken Gilead. På grunn av miljøkrise og forurensning er fødselsratene lave, og fruktbare kvinner blir gjort til «tjenerinner» og tvinges til å føde barn for makthaverne. Atwoods hovedperson Offred («Of Fred») er en slik tjenerinne. Romanen retter særlig søkelyset mot sårbarheten som preger sentrale menneskeretter for kvinner, som eiendomsrett og ytringsfrihet, og advarer mot å ta disse for gitt.
The Handmaid's Tale fikk ny oppmerksomhet da Donald Trump ble president i 2016, på grunn av hans kontroversielle utsagn om kvinner og kvinners rettigheter, og den ble en viktig symbolsk markør i starten av #MeToo-bevegelsen. Atwood selv har vært opptatt av å understreke at ingen av de strukturelle overgrepene som beskrives i boken, er tatt ut fra fantasien, men har hendt på et eller annet tidspunkt i menneskenes historie.
Boken ble filmatisert av Volker Schlöndorff i 1990, og i 2017 kom en TV-serie produsert av HBO med Elisabeth Moss i hovedrollen som Offred. TV-serien bestod av seks sesonger, der kun den første var basert på boken. Til tross for at Margaret Atwood medvirket som produsent i serien, er det videre grunnleggende tematiske forskjeller mellom roman og TV-versjonen. Mens boken fokuserer på hvor vanskelig det er å snu et patriarkalsk rammeverk som har fått dominere i flere tusen år, fremstiller TV-serien hovedpersonen Offred som en aktiv helt som evner å frembringe grunnleggende strukturelle endringer. Dette gjenspeiles blant annet i at seeren tidlig får vite at det egentlige navnet til hovedpersonen i HBOs versjon heter June, mens hun i romanen bare omtales med navnet som er gitt henne.
I 2019 utga Atwood oppfølgeren Gileads døtre (The Testaments), som finner sted i Gilead 15 år etter at fortellingen i The Handmaid's Tale ble avsluttet. Atwood tar i bruk tre ulike fortellere: to unge og idealistiske, en eldre og mer kynisk. Fortellingen drives særlig fremover av den siste, Tante Lydia, som også er en karakter i den opprinnelige romanen. Her tematiserer Atwood nok en gang makten som samfunnsstrukturen har over individet, samtidig som hun balanserer politikk og ideologi med menneskelige følelser og forhold. For denne romanen vant Atwood Bookerprisen for andre gang, sammen med Bernadine Evaristo for romanen Jente, kvinne annet (Girl, Woman, Other, 2019; norsk oversettelse 2021).
En kunstners oppvekst og utvikling skildres i romanen Katteøyet (Cat's Eye, 1988; norsk oversettelse 1989). Også her spiller Atwood på kontrasten mellom forventninger om kvinners oppførsel og virkeligheten. Røverbruden (The Robber Bride, 1993; norsk oversettelse 1994) er inspirert av Brødrene Grimms eventyr «Røverbrudgommen» og utforsker forholdet mellom tre kvinner og en hekseskikkelse som griper ødeleggende inn i deres liv, inntil de lar sine meget ulike egenskaper – sentimentalitet, intellektualitet, forretningssans – forenes for å sette en stopper for ondskapen. Alias Grace (1996, norsk oversettelse 1997) er en historisk roman som tar utgangspunkt i en sann historie om en 16 år gammel pike som ble dømt til livsvarig fengsel for et dobbeltmord. Her utforsker Atwood dobbeltmoralen og de strenge kjønnsidealene som kvinner ble utsatt for på 1800-tallet.
Den blinde morderen (The Blind Assassin, 2000; norsk oversettelse 2001) er en roman med fire narrative nivå som låner trekk fra gotisk litteratur, spekulativ fiksjon, romanse og krimsjangeren. I rammefortellingen møter man hovedpersonen Iris Chase Griffen, som skal skrive en bok om sitt eget liv. Leseren presenteres samtidig med utdrag fra en roman som har tittelen Den blinde morderen, samt en spekulativ fabel som fortelles av hovedpersonen i denne fiktive romanen. Et fjerde nivå fortelles som en slags avisføljetong fra Toronto på 1930-tallet. For Den blinde morderen ble Atwood tildelt den prestisjetunge Bookerprisen i 2000.
I 2005 ga Atwood ut The Penelopiad: The Myth of Penelope and Odyssesus, som er en feministisk gjenfortelling av Homers episke dikt Odysseenfra perspektivet til Odyssevs trofaste kone, Penelope.
I romanen Hjertet gir seg ikke (The Heart Goes Last, 2015; norsk oversettelse 2016) ser Atwood for seg et dystopisk Amerika, hvor et ektepar tvinges til å frivillig innlemme seg i et samfunn som fungerer som et fengsel. Her utforsker forfatteren igjen forholdet mellom individ og samfunn og stiller på satirisk vis spørsmålet om hvor mye vi selv har skylden i vår egen underkastelse. Hun har også gitt ut en gjenfortelling av William Shakespeares The Tempest, under tittelen Hekseyngel (Hag-Seed, 2016).
I den satiriske MaddAddam-trilogien, som består av bøkene Oryx og Crake (Oryx and Crake, 2003), Flommens år (The Year of the Flood, 2009, norsk oversettelse 2011) og MaddAddam (2013, norsk oversettelse 2015), gir Atwood nok en dystopisk visjon av våre nære fremtid og skildrer en post-apokalyptisk verden som er rammet av global miljøkatastrofe og påfølgende pandemi, og hvor store multinasjonale selskaper har erstattet demokratisk valgte styringsformer. Hver av romanene utgjør et nytt perspektiv på katastrofen, og leseren får slik presentert den samme fortellingen fra ulike synsvinkler, og Atwood gjør også bruk av parallelle tidslinjer, slik at hver bok foregår omtrent samtidig.
Alle bøkene viser frem et samfunn hvor teknologi, vitenskap og kapitalisme til sammen har tilskyndet menneskehetens undergang. I den første boken møter vi en forteller som synes å være den eneste overlevende fra en ukjent katastrofe. Handlingen veksler mellom å beskrive hans kamp for å forsone seg med sin nye eksistens og tilbakeblikk på hans tidligere liv, hvor han ble kjent med en ung mann som var kjent som Crake.
Flommens år tar utgangspunkt i årene før katastrofen inntreffer. Vi presenteres for to kvinnelige hovedpersoner, Toby og Ren, som er med i en sekt som kaller seg Guds gartnere og som jobber for å ta vare på naturen. Tittelen viser til et virus Crake har dyrket frem med den hensikt å skape en ny verden med bedre mennesker.
I MaddAdam knyttes trådene fra de to første bøkene sammen når flere av de overlevende går sammen for å bygge opp et nytt samfunn. Også her preges fortellingen av stadige tilbakeblikk på verden før katastrofen, slik at leseren enkelt kan knytte linjer til post-apokalypsen og vår egen tid.
Atwood har gitt ut en rekke novellesamlinger, blant annet Bluebeard's Egg (1983) og Råd fra villmarken (Wilderness Tips, 1991, norsk oversettelse 1992). I 2023 kom samlingen Ryper i solnedgang (Old Babes in the Wood) hvor Atwood tematiserer alderdom med fokus på sorg og tap. Her finnes også «Samtale med en død», hvor George Orwell blir vekket til live og deler sine refleksjoner rundt teknologi, politikk og litteratur.
En av de mest kjente essaysamlingene til Atwood har tittelen Negotiating with the Dead: A Writer on Writing (2002), som består av en rekke forelesninger hun holdt ved Universitetet i Cambridge. En annen viktig samling er In Other Worlds: SF and the Human Imagination (2011). Samlingen Burning Questions: Essays and Occasional Pieces, 2004 to 2021 kom ut i 2022. Her finner vi også flere taler.
Gjennom hele forfatterskapet har Atwood skrevet og publisert lyrikk. Tidlige utgivelser omfatter Double Persephone (1961), The Circle Game (1964, utgitt på ny 1966) og The Animals in that Country (1968). Som i romanene ser Atwood her nærmere på mennesket i naturen og kulturen, og fordømmer materialisme.
I 2024 ga hun ut samlingen Paper Boat: New and Selected Poems, 1961-2023, som – i tillegg til dikt fra hele karrieren – inkluderer to hele diktsamlinger, nemlig Power Politics (1971) og Dearly (2020).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.