Månen (religiøse forestillinger)

Månens regelmessige veksling har gjort at flere religioner har satt den i forbindelse med tidens forløp (derav ordet måned) og rytmiske livsprosesser.

Halvmånen (hilal) er et mye brukt symbol i islam. Månen har fått en religiøs betydning fordi månefasene bestemmer den islamske kalenderen og dermed også tidspunktet for de religiøse høytidene. Halvmåne med stjerne er også et tegn på politisk makt og er brukt i flagget til flere muslimske land.

I religionshistorien har Månen ofte blitt knyttet til vann. Også vannet er underlagt rytmisk veksling som tidevann og regn.

En rekke guder er knyttet både til vann og til Månen, for eksempel den iranske flodgudinnen Anahita, den babylonske måneguden Sin og måneguder i amerikanske urfolks religioner.

Siden vegetasjonen er avhengig av vann, har den ofte blitt forbundet med Månen. Sin var forbundet med elvenes årlige flom, og ble sett på som gressets skaper. Den egyptiske guden Osiris var forbundet med både livets og årstidenes syklus, inkludert Nilens årlige flom og plantenes vekst. I vedisk religion ble den hellige drikken soma fremstilt av en plante med samme navn og behandlet som en guddom i kulten, og ble samtidig identifisert med Månen.

Også menneskelig fruktbarhet har blitt tolket religiøst i sammenheng med Månen. En rekke gudinner er forbundet med både Månen og fertilitet. Inkaenes gudinne Moder Killa, som bokstavelig talt betyr «Mor Måne», styrte for eksempel tidsregningen og kvinnenes menstruasjonssyklus.

I noen religioner har Månen og menstruasjonen blitt koblet til slanger. I likhet med Månen og menstruasjonssyklusen «gjenfødes» slangen fra tid til annen ved å skifte ham). På Kreta har man funnet gudinnestatuer fremstilt med slanger i hendene, og hos aboriginerne i Australia har slangen vært et symbol knyttet til menstruasjon, gjenfødsel og skapelse i takt med månens syklus. Samtidig er slangen nært knyttet til regn og vann (for eksempel naga). Den meksikanske regnguden Tlaloc symboliseres ved to sammentvinnede slanger. Også andre dyr kan være knyttet til eller symbolisere Månen, som sneglen, padden, bjørnen og spesielt tyren – tyrens horn er et utbredt månesymbol.

Gjennom sin veksling har Månen vært forbundet med død. Den egyptiske guden Osiris var gud for alt som lever, dør og gjenoppstår. Det omfattet livssyklusen hos både planter, dyr og mennesker. Både i iransk og i vedisk religion trodde man at de døde måtte passere Månen på vei til himmelen.

Sol og måne kan opptre som kontrasterende symboler, for eksempel i alkymi og i tantrisk yoga. Også ellers kan sol- og måneguder eksistere side om side. Den greske gudinnen Selene ble sett på som personifiseringen av Månen som gudinne. Hennes bror var solguden Helios, og hennes søster var morgengryets gudinne Eos. I romersk religion er Selene videreutviklet og tilbedt under navnet Luna, som også er det latinske navnet på Månen. De norrøne gudene Sol og Måne styrer hvert sitt kobbel av hester, som drar Solen og Månen over himmelen.

Månens symbolikk er forbundet ved sentrale aspekter ved menneskets eksistens. Symbolikk og ritualer knyttet til månen kan leve videre som folketro, selv der måneguden er gått inn i religionshistoriens kartotek over gamle guder.

• månen
• månen – geologi
• månenomenklatur
• hilal