Kirken har tre middelalderportaler helt eller delvis bevart, én for enden av hver tverrarm i nord og sør, og én i sørveggen i koret.
Sørportalen i koret er en søyleportal skåret ut i veggplankene. Baser, søyleskaft og arkivolt er i flatt toplansrelieff, trukket opp med profiler. Trolig har basene opprinnelig vært modellert på samme måte som kapitelene. Noe avhogd krager de fremdeles ut i døråpningen med en langstrakt begerform, omtrent som et moderne hvitvinsglass. Mot søyleskaftet har de en tykk halsring, og øverst er de avsluttet med en dobbeltprofil, motiver av liknende type som på midtromsstavene i skipet. Selve kapitelene er smykket med mykt utskårne bladformer, som har sine nærmeste paralleller i Hopperstads stavkirkes sørportal og svalgangen i Urnes stavkirke.
Kirkens øvrige utvendige skurd er helt annerledes enn korportalen og hører til en annen og noe yngre gruppe stavkirkeskultpur. Nordportalen er en enkel, rundbuet søyleportal, men svært rikt dekorert. Detaljene er dels visket ut av vær og vind, dels dekket av tykke tjærelag. Basene er formet som to katteliknende dyrehoder. Søyleskaftene er utskåret med ranker og eføy. Høye, sylindriske kapiteler, også med ranker, bærer stående løver. Arkivolten har en spiralformet rankefrise rammet inn av brede profiler. Sørportalen i skipet har trolig vært av tilsvarende type, men bare arkivoltfrisen er tilbake. Tilsvarende portaler er kjent fra blant annet Borgund stavkirke og Høre stavkirke, og skurden i Lom føyer seg klart til denne gruppen stavkirker i Sogn og Valdres.
Portalene står i tverrarmene fra 1660-årene, og deres opprinnelige plassering er uviss. Slitespor i skipets veggsviller kan tyde på skipet opprinnelig hadde tre portaler, i vest, nord og øst. En av dem er helt forsvunnet, og det er nærliggende å anta at den kan ha vært svært enkel, siden den ikke ble brukt om igjen, men vi vet det ikke.
Bare fragmenter er igjen av middelalderens innredning og inventar. De gir til gjengjeld et bilde av den presist utskårne detaljrikdommen som portalene er gang har hatt. Den ene søylen i korskillet har antakelig vært del av en alterbaldakin. Den andre er en senere kopi. Søylen hører stilistisk sammen med vangen på klokkerstolen, som er en del av en gjennomskåret planke med halvsøyle. Muligens kan planken stamme fra et korskille. Skurden og motivene knytter disse fragmentene sammen med portalene i skipet og vitner om at kirken fikk omfattende utstyr både ute og inne kort etter at den sto ferdig.
De sterkt værbitte delene av en mønekam og et dragehode er i dag på Maihaugen, mens kopier pryder kirken. Mønekammen har en gjennombrutt løpende ranke i sirkelformete slyng og et likearmet utskåret kors plassert midt på. Mens rankene er klart romanske og knytter mønekammen til portalene i skipet og Sogn-Valdres-tradisjonen, har korset klare trekk av ringeriksstilens bladformer, det vil si stiltrekk fra første halvdel av 1000-tallet.
Liknende forhold knytter seg til dragehodet. Her møter vi urnesstilen i det langstrakte hodet med snuteflik og smalt, forovervendt, dråpeformet øye. De gammelmodige trekkene med ekko fra 1000-tallet vitner kanskje helst om en svært konservativ tradisjon eller konvensjon om hvordan kirkebygg skulle smykkes utvendig. Liknende trekk finner vi i Borgund stavkirke, og trolig er også dragehodet fra Garmo stavkirke en etterreformatorisk kopi av et middelaldersk hode. Et dragehode er omtalt i Hegge stavkirke på 1600-tallet og er kjent også fra relikvieskrin og en rekke avbildninger fra middelalderen. Trolig har slik utvendig utsmykning vært langt vanligere enn det bevarte materialet tyder på.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.