Latvias litteratur

En nasjonal skjønnlitteratur oppstod ved midten av 1800-tallet, i tråd med de romantiske strømningene ellers i Europa. De fremste nasjonalromantikerne var lyrikerne Juris Alunāns (1832–1864) og Auseklis (pseudonym for Mikelis Krogzemis). Siden utviklet det seg også en realistisk prosa, og den første latviske romanen, Landmålertiden (1879) av brødrene Reinis og Matīss Kaudzīte, ble svært populær. I 1880- og 1890-årene nådde realismen et høydepunkt med Rūdolfs Blaumanis' noveller og skuespill, mens Andrejs Pumpurs' epos Lāčplēsis (Bjørnedreperen, 1888) fortsatte den nasjonalromantiske retningen.

På slutten av 1800-tallet oppstod den politisk radikale «nye retning», ledet av Rainis (1865–1929). Hans filosofiske lyrikk og dramatikk gjør ham til Latvias betydeligste forfatter. Aspazija var også en fin lyriker og dramatiker. Under inntrykket av den mislykkede revolusjonen i 1905 ble mye av latvisk lyrikk innadvendt og romantisk, representert ved navn som Jānis Jaunsudrabinš (1877–1962) og Fricis Bārda (1880–1919). Kārlis Skalbe skrev lyrikk og eventyr.

Litteraturen i mellomkrigstidens selvstendige Latvia var mangfoldig. Nye, ekspresjonistiske strømninger ble formidlet av lyrikere som Aleksandrs Čaks (1901–50) og Jānis Sudrabkalns (1894–1975). Til den nye generasjonen hørte også prosaforfattere som Mirdza Bendrupe (1910–1995), Eriks Ādamsons (1907–1946) og Anšlavs Eglītis (1906–1993). En mer tradisjonell, poetisk realisme kom til uttrykk hos Edvarts Virza i hans poem Straumēni (1933). Det utviklet seg også en sterkt samfunnskritisk realisme, representert ved den marxistiske prosaisten Andrejs Upīts (1877–1970).

Kārlis Ulmanis' autoritære regime, som ble etablert ved statskuppet i 1934, hemmet bare i liten grad den litterære utfoldelsen. Likevel søkte flere kommunistiske forfattere tilflukt i Sovjetunionen, der mange av dem, blant andre prosaisten og lyrikeren Linards Laicēns (1883–1938), ble fengslet og henrettet under 1930-årenes store utrenskninger. I Latvia var det et visst press på forfatterne til å hylle Ulmanis og hans styre, men samtidig ble det skrevet fremragende litteratur. Historiske motiver inspirerte Čaks' poem Merket av evigheten (1937–1939) og Aleksandrs Grīns' (1895–1941) roman Sjelenes snøstorm (1933–1934). Blant lyrikerne fantes unge talenter som Veronika Strēlerte og Andrejs Eglītis (1912–2006), som begge flyktet til Vesten i 1945.

Med den sovjetiske okkupasjonen i 1940 ble latvisk litteratur styrt inn i den sosialistiske realismens spor, og ved slutten av den annen verdenskrig valgte mange forfattere å flykte til vestlige land. Der ble de påvirket av vestlige litterære strømninger, men atskillelsen fra fedrelandet og den vanskelige eksiltilværelsen preger mye av emigrantlitteraturen. Betydelige skikkelser blant eksilforfatterne er prosaistene Anšlavs Eglītis (1906–1993, USA), Guntis Zarinš (1926–1965, Storbritannia) og Andrejs Irbe (1924–2004, Sverige), lyrikerne Velta Snikere (født 1920, Storbritannia) og Juris Kronbergs (1946–2020, Sverige), samt dramatikeren Mārtīnš Zīverts (1903–1990, Sverige). I hjemlandet var lite av emigrantlitteraturen kjent før man begynte å publisere den der i slutten av 1980-årene.

I sovjetrepublikken Latvia ble Andrejs Upīts og Vilis Lācis (1904–1966) de store navn, begge forkjempere for en ideologisert sosialistisk realisme. Først i 1960-årene fikk nye stemmer komme til uttrykk, anført av trekløveret Vizma Belševica (1931-2005), Ojārs Vācietis (1933–1983) og Imants Ziedonis (1933–2013). Deres lyrikk inneholder ofte skjult regimekritikk, men er også kunstnerisk avansert. Knuts Skujenieks, Jānis Peters (født 1939) og Māris Čaklais fulgte i deres fotspor og bidrog til at lyrikken stod i fokus gjennom hele sovjetperioden. Også i prosaen var det en fornyelse gjennom yngre forfattere som Ilze Indrāne (født 1927), Regīna Ezera (1930–2002) og Alberts Bels. Da sovjetregimet slakket litteratenes tøyler i slutten av 1980-årene, ble det publisert mye som var skrevet i Vesten eller som tidligere ikke var blitt utgitt av frykt for myndighetenes reaksjon.

1991 var til å begynne med preget av en påfallende taushet, spesielt fra prosaistenes side, samtidig som utgivelsen av tidligere sensurert litteratur skrevet i Vesten fortsatte. Nettopp prosaen gjennomgikk senere i 1990-årene en revitalisering, dels gjennom nye verker av forfattere som hadde vært aktive en stund, som Gundega Repše (født 1960), og dels ved at det dukket opp nye talenter, som Jānis Einfelds (født 1967), Nora Ikstena (født 1969) og Pauls Bankovskis (født 1973). Deres barrierebrytende og eksperimentelle verker var med på å gi latvisk prosa et mangfoldig preg. Verdt å nevne er også Vizma Belševicas delvis selvbiografiske trilogi om jenta Bille (1992–1999).

• Latvias historie
• Latvias samtidshistorie
• Skole og utdanning i Latvia
• Massemedier i Latvia
• Kunst i Latvia
• Arkitektur i Latvia
• Musikk i Latvia
• Teater i Latvia
• Film i Latvia

• Latvian Literature (engelsk)
• The Latvian Literature Centre (mest latvisk, noe engelsk)
• literatura.lv (mest latvisk, noe engelsk)
• Nacionālā enciklopēdija (latvisk)
• Institute of Literature, Folklore and Art ved Latvias Universitet (ILFA) (latvisk og engelsk)
• Literature Without Borders (latvisk, engelsk, russisk)
• International Writers’ and Translators’ House i Ventspils (latvisk, engelsk, tysk, fransk, russisk)
• Uten svaner, uten sne: lettiske gjendiktninger (1986) i Nasjonalbiblioteket