Lars von Trier er en dansk filmregissør og manusforfatter, og en av Europas mest sentrale og nyskapende filmskapere siden 1990-tallet.
Sammen med Thomas Vinterberg revolusjonerte han tilnærmingen til filmfaget med manifestet Dogme95, og han har gjennom hele karrieren hatt et mål om å fornye og utfordre eksisterende normer innen filmkunst. Han har vunnet en rekke priser for sine arbeider, deriblant Gullpalmen og juryens spesialpris under filmfestivalen i Cannes.
Original debut
Lars von Trier utdannet seg til filmregissør ved Den Danske Filmskole i København, og fikk mye oppmerksomhet allerede med eksamensfilmen Befrielsesbilleder (1983). Han viste en original stilbeherskelse med spillefilmdebuten Forbrydelsens element (1984), en psykologisk krim noir-fabel som vant juryens spesialpris i Cannes. Trier fulgte opp med de dystre, distanserte og eksperimentelle filmene Epidemic (1987) og Europa (1991), og fikk stor suksess med TV-serien Riget (1994; oppfølger i 1997), med handling fra Rigshospitalet i København.
Dogmefilm
I flere år arbeidet Trier etter sitt eget Dogme95-manifest, og ble hyllet av kritikerne for både melodramaet Breaking the Waves (1996), som hadde Emily Watson og Stellan Skarsgård i hovedrollene, samfunnssatiren Idioterne (Idiotene, 1998) og Dancer in the Dark (2000), en musikal med Björk i hovedrollen. Filmen vant Gullpalmen og Björk vant prisen for beste skuespillerinne i Cannes. Lars von Trier var medkomponist på sangen I've Seen It All, som ble Oscar-nominert.
I de eksperimentelle ensemblefilmene Dogville (2003) og Manderlay (2005), begge sterkt influert av teaterets dramaturgi og iscenesetting, analyserte regissøren både sitt eget og den vestlige verdens forhold til amerikansk politikk og kultur. Samtidig skrev han manus til Vinterbergs konvensjonelle ungdomsdrama Dear Wendy (2005).
Depresjonens trilogi
Han tok en pause fra melodramaet med komedien Direktøren for det hele (2006), før han fortsatte å utfordre anmeldere og publikum med første del av Depresjonens Trilogi: den visuelt lekre, men brutale Antichrist (2009), som omhandlet et ekteskap som ender i vold og sinnssykdom. Charlotte Gainsbourg og Willem Dafoe hadde hovedrollene i filmen som mottok Nordisk Råds filmpris for 2009.
I 2011 kom andre del av trilogien, Melancholia, som Trier selv kalte sitt til da mest kommersielle verk. Filmen var en katastrofefortelling om jordens undergang, sidestilt med historien om en ekstravagant, men anspent, bryllupsfest. Kirsten Dunst hadde hovedrollen som bruden Justine, og filmen mottok blant annet European Film Awards for beste film mens Dunst vant prisen for beste skuespillerinne i Cannes.
Regissøren fullførte trilogien med den kontroversielle og nesten seks timer lange Nymphomaniac (2013), hvor debutanten Stacy Martin og Gainsbourg portretterer henholdsvis den unge og voksne Joe, en nymfoman kvinne som ser tilbake på sitt liv som sexavhengig.
Han provoserte også med grøsserdramaet The House That Jack Built (2018), hvor handlingen er lagt til USA på 1970-tallet og følger fremveksten av en seriemorder spilt av Matt Dillon. Etter utgivelsen oppsto det nok en gang diskusjoner om von Triers kvinnesyn og måten han fremstiller kvinner på i filmene sine.
Provokasjoner utenfor lerretet
Det er dog ikke bare på filmlerretet Lars von Trier har skapt kontroverser. Etter en famøs pressekonferanse i Cannes i 2011, hvor regissøren kom med uttalelser som av mange ble oppfattet som en sympatierklæring for Adolf Hitler, ble han erklært persona non grata og utestengt fra festivalen i syv år (han ble invitert tilbake først i 2018).
Og i 2018 kom han i kraftig offentlig munnhuggeri med Björk, etter at hun anklaget ham for seksuell trakassering som en del av metoo. Samtidig sto flere kvinner og tidligere ansatte frem med påstander om en sterkt utbredt misbrukskultur i Zentropa, det mye omtalte produksjonsselskapet von Trier etablerte sammen med filmprodusenten Peter Aalbæk Jensen i 1992. Som følge av anklagene fikk Jensen en redusert stilling og mindre innflytelse i selskapet.
Filmografi (spillefilmer)
År | Filmtittel | Hovedroller |
1984 | Forbrydelsens element | Michael Elphick, Esmond Knight, Me Me Lai |
1987 | Epidemic | Michael Gelting, Ole Ernst, Allan De Waal |
1991 | Europa | Udo Kier, Barbara Sukowa, Jean-Marc Barr |
1996 | Breaking the Waves | Emily Watson, Stellan Skarsgård |
1998 | Idioterne (Idiotene) | Jens Albinus, Bodil Jørgensen, Anne Louise Hassing, Nikolaj Lie Kaas |
2000 | Dancer in the Dark | Björk, Catherine Deneuve, David Morse |
2003 | Dogville | Nicole Kidman, Stellan Skarsgård, Paul Bettany, Lauren Bacall, Chloe Sevigny |
2005 | Manderlay | Bryce Dallas Howard, Danny Glover, Willem Dafoe, Lauren Bacall, Isaach De Bankolé |
2006 | Direktøren for det hele | Jens Albinus, Peter Gantzler, Iben Hjelje, Fridrik Thor Fridriksson |
2009 | Antichrist | Charlotte Gainsbourg, Willem Dafoe |
2011 | Melancholia | Kirsten Dunst, Kiefer Sutherland, Charlotte Gainsbourg, Charlotte Rampling, Alexander Skarsgård |
2013 | Nymphomaniac | Charlotte Gainsbourg, Stacy Martin, Stellan Skarsgård, Willem Dafoe, Shia LaBeouf |
2018 | The House That Jack Built | Matt Dillon, Bruno Ganz og Uma Thurman |
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Jacobsen, Kirsten: Dagbog fra Dogville, 2003, isbn 87-02-01089-5
- Lumholdt, Jan, red.: Lars von Trier : interviews, 2003, isbn 1-57806-532-1
- Schepelern, Peter: Lars von Triers film : tvang og befrielse, 2. udg., 2000, isbn 87-621-0164-1
- Stevenson, Jack: Lars von Trier, 2002 (World directors), isbn 0-85170-902-8
- Sekvens : filmvidenskabelig årbog, 1991 (tema: Lars von Trier)
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.