Kunst i Polen

Flere tyske kunstnere virket i Kraków ved slutten av middelalderen. Den fremste var billedhoggeren Veit Stoss, hvis hovedverk er alterskapet i Mariakirken i Kraków; hans skole ble fortsatt av sønnen. Den tyske innflytelsen avtok på 1500-tallet til fordel for den italienske renessansen, som først gjorde seg gjeldende innen skulpturen, og skulle vare ved i nærmere 250 år. I maleriet ble også tyskerne fortrengt; Hans Dürer, Albrechts bror, som hadde vært hoffmaler i 1526–1538, ble etterfulgt av nederlendere og italienere. Under barokken stivnet det polske maleriet i en såkalt sarmatisk stil. Overgangen til klassisisme på 1700-tallet preges av Stanisław Poniatowskis kunstvennlige regime.

Skulptur av betydning ble først skapt mot slutten av 1800-tallet av den Rodin-påvirkede Wacław Szymanowski (1859–1930). Blant senere billedhoggere kan nevnes symbolisten Xawery Dunikowski. 1800-tallets patriotiske historiemaleri var fransk inspirert og ble dyrket av blant andre Piotr Michałowski (1801–55) og Henryk Rodakowski (1823–94). Historiemaleriets fremste mester var Polens «nasjonalmaler» Jan Matejko (1838–93), som også skapte fremragende portretter. Nyromantikeren Józef Chełmoński (1850–1914) var en betydelig landskapsmaler. Symbolismen er representert ved Jacek Malczewski (1854–1929).

Til tross for kraftige politiske, sosiale og økonomiske omveltninger på 1900-tallet, har Polen holdt liv i en særpreget folkekunst av betydning for den kunstneriske utviklingen. Spesielt må den særegne tekstil- og broderikunsten fremheves.

Moderne polsk billedkunst har tradisjonelt også vært forbundet med kunsten ute i verden. I mellomkrigstiden var polsk kunst preget av internasjonal avantgarde. Ulike kunstnergrupper markerte seg med kunstretninger som ekspresjonisme, kubisme og konstruktivisme. Den mest produktive og radikale fornyeren av Polens moderne kunst var Wladyslaw Strzemiński (1893–1952), som blant annet grunnla den konstruktivistiske gruppen BLOK (1924–1926). I 1950-årene, under kommunistenes styre, var kulturlivet preget av politisk sensur og en ideologisk sosialistisk realisme. Andrzej Wróblewski (1927–1957) var blant kunstnerne som utviklet en individuell stil og trosset myndighetenes propaganda. Et annet navn av betydning er Tadeusz Kantor, som var opphavsmannen til happenings og Cricot 2, et avantgarde-teater i Kraków.

1960- og 1970-årene så også flere feministiske initiativer, performance og eksperimentell film, med kunstnere som Alina Szapocznikow (1926–1973), Maria Pinińska-Bereś (1931–1999), Natalia LL (1937–2022), Jadwiga Singer (1952–2008) og Ewa Partum (født 1945).

Polen har stått som foregangsland innen plakatkunst og tekstilkunst. Henryk Tomaszewski (1914–2005) var en foregangsfigur innen plakatkunst og regnes som den polske plakatskolens grunnlegger. Polen har også spilt en vesentlig rolle for fornyelsen av vevkunsten og for at den er blitt anerkjent som selvstendig kunstart. De polske tekstilkunstnerne med Magdalena Abakanowicz i spissen har hatt en avgjørende betydning for utviklingen av denne kunstarten også i Norge.

Med Kraków og Warszawa som sentra har Polen fra 1980- og 1990-årene av hatt mer enn 10 000 registrerte billedkunstnere. Blant kunstnere som har gjort seg bemerket i internasjonal sammenheng siden 1990 finner vi malerne Wilhelm Sasnal og Paulina Olowska, maleren og installasjonskunstneren Piotr Uklanski, skulptøren og performancekunstneren Pawel Althamer og skulptøren Miroslaw Balka.

• Polens litteratur
• Musikk i Polen
• Skole og utdanningssystem i Polen
• Massemedier i Polen
• Polen