Kjersti Horn

Kjersti Horn er opptatt av utenforskap, noe hun ofte problematiserer i sin teaterregi, enten hun setter opp klassikere eller nyskrevet dramatikk. Horn har stått bak en lang rekke kritikerroste og prisnominerte teaterforestillinger. Hun har vært nominert til Heddaprisen for beste regi sju ganger, og i 2023 ble hun tildelt prisen for regien på Romeo og Julie ved Den Nationale Scene. Samme år fikk hun også Heddaprisen for særlig kunstnerisk innsats.

Fra 2015 til 2019 var Horn husregissør ved Nationaltheatret, og fra 2020 til 2025 er hun husregissør ved Det Norske Teatret. I 2025 tok hun over som teatersjef samme sted.

Kjersti Horn har i sine forestillinger eksperimentert med og utviklet en metode basert på utstrakt bruk av video og live-filming. Allerede i sin første forestilling, Mark Ravenhills Shopping and Fucking med Turboteateret i 1999, brukte hun video som kunstnerisk virkemiddel. Det gjorde hun også i debutforestillingen ved Det Norske Teatret, Mitt navn er Rachel Corrie, i 2007. Mer avansert arbeid med live-video brukte Horn første gang i forestillingen Knutby ved Hålogaland Teater (2011). Her var video et bærende element. På Knutby jobbet Horn med scenograf Erika Magnusson, og de to samarbeidet også i KHAIROS – en on & offshore-opera av Knut Vaage og Torgeir Rebolledo Pedersen ved Den Norske Opera & Ballett i 2012, der Horn hadde regi.

De senere årene har Horn samarbeidet tett med scenograf Sven Haraldsson, og mange av forestillingene har hatt video som sentralt virkemiddel. De begynte å jobbe sammen med video som virkemiddel i Lars Noréns stykke Natten er dagens mor (Nationaltheatret/Riksteatret 2015). Sammen har Horn og Haraldsson eksperimentert med video i kombinasjon med ulike typer bruk av rom: Fra nærfilming av detaljer i scenerommet som projiseres på skjermer i Natten er dagens mor, til å la kun hovedrollehaveren være fysisk til stede på scenen og la de øvrige rollene spilles i et annet rom og projiseres på store skjermer ut mot publikum. Dette siste ble brukt som gjennomgående grep i dramatiseringen av Vigdis Hjorths roman Arv og miljø ved Den Nationale Scene (2018).

I Raskolnikov (Det Norske Teatret/Det Vestnorske Teatret 2019) tok de uttrykket videre: Her ble hovedpersonen fulgt av et videokamera. Forestillingen spilte seg ut på hele teaterhuset, og publikum opplevde store deler av forestillingen gjennom live-filming som ble vist på skjermer. Ensemblet vekslet på å filme hverandre og å spille. I trilogien Kristin Lavransdotter (Det Norske Teatret 2022) var live-filming et bærende element gjennom den åtte timer lange forestillingen. Mads Sjøgård Pettersen hadde videoregi. I Jon Fosse-stykket Einkvan (Det Norske Teatret 2024) tok Horn og Haraldsson prosjektet i en ny retning. Denne gangen lot de forestillingen spille seg ut innenfor et tildekket scenerom, og publikum fikk oppleve nærbilder av rollene gjennom live-filming som ble vist på store skjermer.

• Jonasprisen 2016 (delt med Marte Wexelsen Goksøyr)
• Marteprisen 2020 for sitt inkluderende arbeid på teaterscenen
• Heddaprisen 2023: Beste regi
• Heddaprisen 2023: Særlig kunstnerisk innsats

I tillegg har hennes regiarbeid ført til disse prisene: Hamlet (Rogaland Teater 2014) mottok Heddaprisen 2015 i klassen for årets forestilling og Raskolnikov mottok i 2020 heddapris i klassen årets forestilling.

For regien på Styrtet engel (Nationaltheatret 2013) ble hun nominert til Kritikerprisen for teater.

Av øvrige regioppdrag kan nevnes:

• Valerie Solanas skal bli president i Amerika (Nationaltheatret/Torshovteatret 2009)
• Spring Awakening (Oslo Nye Teater 2010)
• Peer Gynt (Rogaland Teater 2011, også vist under Festspillene i Bergen)
• Ett Drömspel (Malmö Stadsteater 2012)
• Jeg var Fritz Moen (Riksteatret i samarbeid med Teater Manu, 2012)
• Farvel til Eddy Belleguele (egenprodusert, 2015)
• Richard III (Nationaltheatret 2016)
• Valdens historie (Det Norske Teatret 2017)
• Reisen til julestjernen (Nationaltheatret 2016)
• Scener fra et ekteskap (Rogaland Teater 2019
• Kven drap far min (Det Norske Teatret 2019)
• Blikktrommen (Nationaltheatret 2021)
• Ei kvinnes kampar og forvandlingar (Det Norske Teatret 2023)
• Hedda Gabler(Det Norske Teatret 2024)

Horn er kortvokst, på grunn av skjelettsykdommen spondyloepifyseal dysplasi, og hun har flere ganger synliggjort skuespillere med ulike funksjonsnedsettelser i sine teaterproduksjoner. I 2016 mottok hun Jonasprisen for denne innsatsen, en pris hun delte med skuespiller Marte Wexelsen Goksøyr, og i 2020 mottok hun Marteprisen for sitt inkluderende arbeid i teateret.

Kjersti Horn er datter av skuespiller, tidligere teatersjef og kulturminister Ellen Horn og scenograf Per Kristian Horn, og hun er samboer med lyddesigner Erik Hedin. Hennes halvsøster er Emilie Stoesen Christensen fra poptrioen No. 4.

• norsk teaterhistorie
• regissør

• Nationaltheatret om Kjersti Horn
• Sceneweb om Kjersti Horn
• Det Norske Teatret om Kjersti Horn