Kim Jong Il

Mens den nasjonale juche-ideologien ble skapt av faren Kim Il Sung, var songun-politikken, først lansert i 1995, i første rekke knyttet til Kim Jong Il. Songun, som ble begrunnet med hensynet til trusler utenfra, satte de væpnede styrker i sentrum for Nord-Koreas politikk og utvikling. Mye tydet på at Kim i stigende grad fra 2002 gjorde «Hæren først» til basis for sin politikk, delvis på bekostning av regjering og parti.

Kim Jong Ils tid som statsleder var preget av den prekære matmangelen i landet, som mellom 1995 og 1999 skal ha krevd opptil en million nordkoreanske liv, og av et vekslende forhold til omverdenen. Den begynnende avspenningen og den forsonende holdningen overfor Sør-Korea som Kim demonstrerte under møtet med den sørkoreanske presidenten Kim Dae-jung i 2000, tok brått slutt da den amerikanske presidenten George W. Bush i januar 2002 plasserte Nord-Korea i «ondskapens akse». Situasjonen ble ytterligere spent da Kim i 2005 erklærte Nord-Korea som atomvåpenmakt (se atomvåpen i Nord-Korea).

Kim Jong Il ble titulert som «Den kjære leder» inntil 1994, da han arvet farens tittel «Den store leder». Han mottok en rekke ærespriser og utmerkelser, blant annet Kim Il Sung-prisen, Kim Il Sung-ordenen (tre ganger) og ble kåret til Helt av Folkerepublikken Nord-Korea to ganger. I likhet med sin far var han gjenstand for en personkultus med religiøse trekk, og omtales i propagandaen som en av historiens største universalgenier. Kim Jong Ils fødselsdag, 16. februar, ble feiret som årets største nasjonale begivenhet med fyrverkeri, storslagne masseoppvisninger og ekstrarasjoner. Han markerte seg med, også i offentlige sammenhenger, å opptre i en enkel «mao-dress».

I motpropagandaen fra sør ble han derimot betegnet som en playboy med overdådige mat- og drikkevaner og en kolossal samling Hollywoodfilmer.