Julius Kambarage Nyerere
Julius Nyerere. Bilde fra 1979.
Julius Nyerere var en tanzaniansk politiker og statsmann. Han var statsminister i Tanganyika fra 1961 til 1962, og president fra 1962 til 1964. Da Tanganyika slo seg sammen med Zanzibar til Tanzania i 1964, ble Nyerere landets første president, et verv han hadde til 1985.
Nyerere var kjent og respektert som en ledende statsmann og som en viktig person i Afrikas frigjøring og talsmann for landene i sør.
Nyerere fikk pedagogisk utdannelse ved Makerere-universitetet i Uganda, senere i Edinburgh, og arbeidet som lærer inntil han ble politiker. Under studietiden ble han politisk aktiv og i 1954 var han med å stifte Tanganyika African National Union (TANU) i 1954. Nyerere ble organisasjonens leder fra starte
Etter første verdenskrig hadde Folkeforbundet gitt Storbritannia mandat over den tidligere tyske kolonien Tanganyika. Som formann i TANU startet Nyerere nå et arbeid for å få avsluttet dette mandatet. Han reiste selv til New York og FNs hovedkvarter for å få støtte til større selvstyre. Britene ga etter for noen av kravene fra TANU, og det ble blant annet avholdt valg til en lovgivende forsamling i 1959. Et valg TANU vant. I 1960 ble derfor Nyerere sjefsminister i Tanganyika. Nyerere presset imidlertid på for full uavhengighet, noe han og Tanganyika fikk i 1961.
I 1964 ble også Zanzibar innlemmet i den nye republikken, og Nyerere ble fra da president i Tanzania.
Som president i Tanzania engasjerte Nyerere seg med en gang for frigjøring av hele kontinentet. I 1963 var han blant drivkreftene da den nye Organisasjonen for Afrikansk Enhet ble dannet. Tanzania ble også en viktig havn for frigjøringsbevegelsene fra lenger sør på kontinentet, deriblant Frelimo fra Mosambik og ANC fra Sør-Afrika. Han var også en pådriver for tettere samarbeid mellom det som skulle bli kjent som frontlinjestatene.
I Øst-Afrika tok Nyerere også initiativ til samarbeid, men her var ikke forholdet til kollegene alltid like godt. Da Idi Amin utviste den indiske minoriteten i Uganda i 1972 var Nyerere blant de fremste kritikerne. Senere, etter grensekrenkelser i Nordvest-Tanzania, invaderte Nyereres tropper Uganda og hjalp til med å avsette den ugandiske diktatoren i 1979.
På hjemmebane utarbeidet Nyerere en slags afrikansk sosialisme, blant annet opprettet man kollektivbruk og nasjonaliserte virksomheter. Men Nyerere, som hadde tilnavnet mwalimu- læreren, var også svært opptatt av å utdanne befolkningen. Den økonomiske politikken ble en katastrofe for landet, og da Nyerere gikk av som president i 1985 var landet svært bistandsavhengig. Samtidig hadde landet lyktes med å få ned analfabetismen i befolkningen.
I årene etter at han gikk av som president fortsatte Nyerere å engasjere seg internasjonalt. I årene 1987–1990 ledet Nyerere den internasjonale Sør-kommisjonen og var engasjert i fredsmegling i Sentral-Afrika, særlig Burundi og Rwanda, i 1990-årene.
Nyerere var også en betydelig forfatter. Hans essays, taler og artikler ble samlet i tre bøker, Uhuru na Umoja (Frihet og enhet 1967), Uhuru na Ujamaa (Frihet og sosialisme 1968) og Uhuru na Maendeleo (Frihet og utvikling 1973). Samlingene er utgitt på norsk, som Sosialisme i Tanzania (1970) og Fattigdom og frigjering (1976).
Julius Nyerere regnes i dag ikke bare som nasjonens far i Tanzania, men hedres som en av kontinentets store frigjøringsledere. Han er blant annet hedret med en statue utenfor parlamentsbygningen til Den afrikanske union i Addis Abeba i Etiopia. Han ble tildelt Nansenprisen i 1983.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.