Julius Caesar

Caesar var født 13. juli år 100 fvt. Faren, med samme navn, var en romersk senator, men ikke av de mest innflytelsesrike. Han nådde preturet, men døde da Caesar var 16 år gammel. Selv om hans søster Julia var gift med den romerske feltherren Gaius Marius, vet vi ikke om han var involvert på hans side i kampen mellom Lucius Cornelius Sulla og Marius.

Moren, Aurelia, var også av en meget fornem familie og viste seg som en klok og ressurssterk romersk matrone. Som ung vakte Caesar Sullas mistanke da han var nevø av Marius samt ved å gifte seg med Cornelia, en datter av Cinna, som hadde markerte politiske sympatier med marianerne. Tross press fra Sulla nektet han å forstøte henne, noe som satte hans liv i fare, men takket være morens nettverk ble han benådet. Han holdt seg unna Roma.

Som underoffiser i hæren og bare 19 år gammel vant han borgerkransen for å ha reddet en medsoldats liv under stormingen av Mytilene på Lesbos i år 80 fvt.

Caesar begynte sin politiske løpebane først etter Sullas død i 78 fvt. Han var med i krigen mot Mithradates i Asia i 74 fvt., opptrådte som rettstaler i prosesser i Roma og drev studier i Hellas og Lilleasia.

Caesar fulgte embetsstigen og holdt embetene suo anno (det vil si ved lovens minimumsalder), men viste seg som en «popularis» og opptrådte som folketaler og en som fremmet populære tiltak. Etter Cornelias død i 69 fvt. giftet han seg med Sullas barnebarn Pompeia. Som edil i 65 fvt. vant han folket med rause festligheter og fornyelse av Marius' minnesmerker, og ble i 63 fvt. pontifex maximus.

Hans flotthet brakte ham imidlertid i bunnløs gjeld. Catilinas forsøk på en omveltning ble en fiasko, og Caesar kom først på fote som stattholder i Spania i 61 fvt., der han hadde alle muligheter for å berike seg.

Etter at Pompeius var kommet tilbake fra Asia, sluttet Caesar i 60 fvt. en hemmelig forbindelse med Pompeius og Crassus, det såkalte første triumvirat. Dette var en avtale med det formål at de tre skulle fordele makten i staten. Pompeius giftet seg med Caesars datter Julia for å forsegle alliansen. Caesar selv skilte seg fra Pompeia, som var involvert i en skandale i forbindelse med feiringen av Bona Dea, og giftet seg på ny med Calpurnius Pisos datter Calpurnia.

Caesar ble valgt til konsul i år 59 fvt., og tross hardnakket motstand fra optimatene godkjente senatet Pompeius' foranstaltninger i Asia. Caesar drev gjennom en jordlov som skaffet 20 000 mennesker, veteraner og barnerike familier jord fra statseiendommer. Derpå fikk han kommandoen over provinsene Gallia Cisalpina og Illyria for fem år, senere forlenget med fem år til, med rett til å utskrive hærer. Senatet gav ham i tillegg provinsen Gallia Transalpina, omtrent det nåværende Provence.

Årene 58–50 fvt. tilbrakte han i Gallia for å utdanne en hær som han kunne bruke til sine planer. Ikke bare sikret han det transalpinske Gallia for Romerriket, men han erobret hele det øvrige Gallia mellom Pyreneene og Rhinen. Derved ble det dannet en støtpute for Italia, og den germanske folkevandringen ble bremset for flere århundrer.

Han foretok også to hærtog over Rhinen mot germanerne (i årene 55 og 53 fvt.) og to hærtog over kanalen til Britannia (i årene 55 og 54 fvt.). I år 52 fvt. vant han til sist en avgjørende seier i slaget ved Alesia over gallerne, som under Vercingetorix' ledelse hadde samlet seg til et stort opprør. Årene 51–50 fvt. ble benyttet til organisering av det erobrede.

Imidlertid var forholdet til Pompeius kjølnet sterkt etter Julias og Crassus' død i 54 og 53 fvt. Pompeius fryktet Caesar og nærmet seg stadig mer optimatene. I 49 fvt. kom det endelige bruddet; optimatene forlangte at Caesar skulle legge ned sin kommando. Pompeius og de øvrige embetsmennene i Roma fikk diktatorisk fullmakt. Caesar stilte som motfordring at Pompeius også skulle gi avkall på sin Spania-hær. Da dette kravet ble avvist, gikk Caesar med sin hær over grenseelven Rubicon inn i Italia og begynte dermed krig mot Pompeius og senatspartiet.

På kort tid hadde Caesar hele Italia og dermed statskassen i sin makt; Pompeius flyktet til Hellas for å samle tropper. Først sikret Caesar seg i ryggen ved å slå Pompeius' hær i Spania; hjemme ble han valgt til konsul og diktator i år 49 fvt.

I år 48 fvt. slo Caesar Pompeius ved Farsalos i Hellas. Deretter reiste han til Egypt, hvor Pompeius var blitt myrdet. Her havnet han midt inne i en tronstrid, den såkalte aleksandrinske krigen. Caesar støttet og innledet et forhold til dronning Kleopatra; sønnen Caesarion ble født forsommeren 47 fvt. Samme år vant Caesar over Mithradates' sønn ved Zela i Lilleasia. Det var der han meldte om seieren med de berømte ordene veni, vidi, vici (jeg kom, så og vant).

I år 46 fvt. slo han republikanerne under Pompeius' to sønner, Gnaeus og Sextus, og Cato i Afrika ved Thapsus, og i 45 fvt. slo han endelig ned den siste motstanden i Spania ved Munda.

Allerede fra 49 fvt. hadde han faktisk vært enehersker og utøvd sin makt; først som valgt diktator, siden som diktator på livstid og som imperator. Han beholdt for øvrig republikkens former. Han viste sine fiender tillit og gav dem embeter. I den korte tiden han nå ledet staten, anla han en rekke kolonier til forsørgelse av veteraner, ordnet kornutdeling til fattige i Roma og nedskrev gjelden deres, og forbedret kalenderen. Han økte antallet senatorer fra cirka 600 til 1000 og fikk dermed belønnet mange av sine tilhengere. Endelig hadde han planer om en krig mot parterne. Da falt han for en sammensvergelse som bestod dels av gammelrepublikanerne, dels av tidligere tilhengere av Caesar, som mente de ikke hadde fått nok lønn eller var misfornøyde med hans eneherredømme. Hovedmennene i sammensvergelsen var Cassius og Brutus.

Ved en religiøs fest opptrådte han som diktator i gammelromersk kongedrakt med gullkrans om hodet, men han avslo diademet, det hellenistiske symbolet på enevoldsmakt. Under et senatsmøte 15. mars 44 fvt. i Pompeius' teater, foran dennes statue, ble Caesar myrdet av de sammensvorne.

I sitt testamente hadde han adoptert Caesar Octavius, den fremtidige keiser Augustus. Det er uvisst om de sammensvorne hadde rett i at han planla å anta kongenavn, men han hadde ingen planer om å nedlegge diktaturet.

Caesar regjerte i kort tid, og mange av hans sivile planer ble ikke realisert. Vi har heller ingen rik samtidig vurdering av ham. Det er derfor vanskelig å danne seg et korrekt bilde av hans personlighet. Caesar har hatt mange beundrere, også blant historikere og biografer som Theodor Mommsen og Georg Brandes, som har fremstilt Caesar som en nyttig og nødvendig reformator. Med sine evner som administrator og feltherre kunne han skape et nytt og veladministrert rike. Mange andre er imidlertid mer negative og peker på hans bruk av vold, egoisme og arroganse.

Som feltherre var han uovertruffen. Han var en karismatisk leder som selv gikk i føringen og trente soldatene sine til å tåle store påkjenninger. Caesars hurtighet (celeritas) på felttog og mildhet (clementia) mot overvunne fiender under borgerkrigen, er berømt. Borgerkrigene han selv initierte og som blusset opp igjen med oppgjøret mellom republikanerne og caesarianerne etter hans død, førte til et stort mannefall blant den politiske eliten. Det gjorde det også klart for alle at det var umulig å stoppe enkeltaristokrater med store ambisjoner og ressurser når de først hadde fått kommando over hæren. Kanskje republikkens fall og innføringen av et annet monarkisk regime hadde kommet før eller siden uansett, men vi kan likevel si at det keiserdømmet hans adoptivsønn Augustus innførte var en direkte konsekvens av Caesars virke.

Erobringen av Gallia er hans viktigste bidrag til verdenshistorien. Området ble for alltid trukket inn i middelhavsområdets kulturkrets, og det ble dannet en grense mot nord og øst – områder som ikke kom under direkte innflytelse av romersk kultur – som har hatt betydning helt opp til våre dager.

Innføringen av den julianske kalenderen er den av hans reformer som har fått størst betydning for ettertiden.

Caesars forfattervirksomhet strakte seg over mange forskjellige emner, men man har bare bevart to skrifter: Gallerkrigen (de bello Gallico, sju bøker som skildrer krigen i perioden 58–52 fvt., norsk oversettelse ved Johan Hammond Rosbach, 1964) og Borgerkrigen (de bello civili, tre bøker frem til Pompeius' død, norsk oversettelse ved Oskar Fjeld, 1994). I begge verk forsvarer han sine politiske og militære disposisjoner på en overbevisende måte. I Gallerkrigen er det noen avsnitt om gallisk, germansk og britannisk levevis og kultur av særlig interesse. Hans stil er klar og konsis. Særlig Gallerkrigen har vært mye brukt i latinopplæringen, også i Norge.

• Romerrikets historie
• Latinsk litteratur

• Gelzer, Matthias: Caesar : Politician and Statesman, 1968, isbn 0-631-10430-5
• Goldsworthy, Adrian: Caesar, 2006, isbn 978-82-05-37753-0
• Meier, Christian: Caesar – A Biography, 1996, isbn 0-465-00894-1
• Ørsted, Peter: Gaius Julius Cæsar : Politikk og moral i det romerske imperium, 2000, isbn 82-430-0172-7