Faktaboks

Etymologi
latin Tellus
Sammensatt bilde av Jorden som viser lyset fra byer om natten i Asia og Australia.
.
Lisens: fri
Jordas plassering i solsystemet
Jorda er den tredje planeten i solsystemet, regnet fra Sola. Avstands- og størrelsesforholdene i figuren er ikke korrekte.
Jordas plassering i solsystemet
Lisens: CC BY NC SA 3.0
Jorden

Jorden avbildet fra satellitt 24 september 2010

«Jordoppgang» sett fra Apollo 17 med Månen i forgrunnen.
.
Lisens: fri
Jorden fotografert fra over seks tusen milliarder meter ute i verdensrommet. Fotografiet ble tatt av romsonden Voyager 1, den 14 februar 1990. Jorden synes som en hvit prikk, stripene i bildet skyldes strølys fra Solen.
.
Lisens: fri

Jorden er den femte største av planetene i vårt solsystem og den tredje planeten regnet fra Solen. Den er en steinplanet.

Jorden har tilnærmet form som en kule. Den går rundt Solen i en ellipseformet bane (eksentrisitet 0,0167) med en midlere hastighet på 29,8 kilometer i sekundet og bruker et siderisk år (365,2564 døgn) på et omløp. Jordens middelavstand fra Solen er 149,6 millioner km, det samme som 1 astronomisk enhet. Den minste avstanden, perihel på 147,1 millioner km, forekommer cirka 3. januar. Den største, aphel på 152,1 millioner km, forekommer cirka 3. juli.

Jorden dreier seg rundt en akse som danner en vinkel på 66° 33ʹ med banens plan, ekliptikken. Rotasjonstiden i forhold til stjernehimmelen er 23 timer 56 min 4,09 s (det sideriske døgn). Hastigheten ved ekvator er 465 meter i sekundet. Aksen peker mot himmelens poler. Den gjør små svingninger, idet himmelpolen går rundt i en tilnærmet sirkel med radius 9,21 buesekunder i løpet av 18,6 år (nutasjonen). Samtidig går himmelpolen langsomt rundt i en sirkel med radius 23° 27ʹ omkring ekliptikkens pol. Omløpstiden, presesjonen, er 26 000 år. Aksen ligger heller ikke helt fast i forhold til Jorden. De to punktene der aksen «stikker igjennom» (Nordpolen og Sydpolen) beveger seg innenfor et område på cirka 12 x 12 meter.

Jordens aksehelling er årsak til årstidenes skiftning. Aksehellingen varierer fra 21,5 til 24,5 grader med en periode på 41 000 år. Jordbanens form varierer fra nær en sirkel til svakt elliptisk (eksentrisitet fra 0 til 0,068) med en periode på cirka 100 000 år. Jugoslaven Milutin Milanković lanserte på 1920-tallet en teori om at presesjonen, nutasjonen og endringene i Jordens aksehelling og baneform vil medføre tilsvarende langsiktige endringer i Solens innstråling og dermed i temperaturen på Jorden. Disse såkalte Milanković-syklusene er trolig hovedårsaken til istidene.

Jordens størrelse og form ble tidligere bestemt ved gradmålinger. Et stykke av en meridianbue måles ved triangulering mens bredden for endepunktene bestemmes astronomisk. Av buelengden og vinkelen finner man da krumningsradiusen. Jorden er med stor tilnærmelse en omdreiningsellipsoide, flattrykt ved polene. Den internasjonale jordellipsoide, WGS84, basert på moderne målinger med satellitter og radioteleskoper med nøyaktigheter i centimeterområdet, gir standardverdiene som brukes ved satellittnavigasjon og til reduksjon av observasjonsdata. Geoidens avvik fra rotasjonsellipsoiden er liten. Jorden er svakt pæreformet. Sydpolen er omkring 25 meter nærmere ekvatorplanet enn jordellipsoidens pol, mens Nordpolen er omkring 20 meter fjernere.

Jordrotasjonen

Jordens rotasjonstid, middelsoltiden, er rotasjonstiden i forhold til et fast punkt på stjernehimmelen (siderisk døgn). Tidevannsfriksjonen øker denne med 0,0016 sekund per århundre.

Ut fra studium av Månens bevegelse og ved hjelp av meget nøyaktige kvartsur og atomur er det mulig å påvise uregelmessigheter i Jordens rotasjon. Rotasjonstiden viser små periodiske årlige variasjoner, som tilskrives forandring med årstidene i bevegelser av luftmassene over jordoverflaten og avsmeltning av de polare snøkalottene (om våren er rotasjonstiden cirka 0,001 sekund lengre og om høsten cirka 0,001 sekund kortere enn middelen) langperiodiske variasjoner som blant annet skyldes klimaendringer (for eksempel istider) og små uregelmessige variasjoner som sannsynligvis til dels skyldes masseforskyvninger i Jordens indre.

Jordrotasjonen gjør at Jorden avviker litt fra kuleformen, og at tyngdekraften er mindre ved ekvator enn ved polene. For et menneske på 80 kilo er forskjellen 4 newton, vekten av 400 gram.

Alle bevegelser på jordoverflaten er påvirket av jordrotasjonen, men det er merkbart bare for store luft- og vannmengder, slike som sykloner, passater og monsuner og store havstrømmer og elver.

Dannelse og tidlig historie

Den mest utbredte teorien er at Jorden og solsystemets øvrige planeter oppstod for cirka 4,5–5 milliarder år siden fra en kosmisk gass- og støvsky av samme type som de såkalte «globuler» som man kjenner mange av i Melkeveisystemet.

Ved kondensasjon ble støvskyen omformet til en roterende diskosformet skive hvor gass- og støvpartiklene ble konsentrert dels i sentrum (hvor Solen ble dannet), dels i mindre klumper som utviklet seg til planeter som alle roterer samme vei omkring Solen. Jorden (og de andre planetene) kan ikke ha vært særlig varm ved dannelsen, neppe høyere enn 1000–1500 °C. Ved denne temperaturen var de fleste stoffene faste. Bare noen få edelgasser var i gassform ved disse lavere temperaturene, og unnslapp derfor i stor grad ut i rommet. Jordens sammensetning er derfor preget av lave edelgasskonsentrasjoner, men ellers en grunnstoffsammensetning som ikke skiller seg meget fra solsystemet (og stjerner) for øvrig.

For å få skilt ut den tunge metalliske kjernen og den lette jordskorpen fra en opprinnelig kald, homogen klode, må Jorden ha gjennomgått en intens oppvarmingsfase, henimot smeltepunktet for jern. Energi til oppvarmingen kan stamme fra flere kilder, først og fremst spalting av radioaktive stoffer (særlig kaliumisotopen 40K) og gravitasjonsenergi. Også Månen kan ha spilt en rolle blant annet ved at den tidligere gikk i en bane nærmere Jorden og derved skapte betydelig større tidevannsbølger.

Samlet bidrog de forskjellige mekanismene til å varme opp Jorden slik at denne gradvis differensierte. De tyngre stoffene sank inn mot Jordens sentrum og skapte kjernen, de lettere fant veien mot overflaten og dannet skorpematerialet. De eldste skorpebergartene har en alder på cirka 3,8 milliarder år. Også atmosfæren er i stor grad et produkt av en stadig «lekkasje» av flyktige stoffer (gasser, damp) fra Jordens indre. Fritt oksygen, som nå er en livsviktig bestanddel av atmosfæren, ble tilført gradvis, først og fremst gjennom cyanobakterienes og senere plantenes fotosyntese. De tidligste spor av liv (bakterier, alger) kan påvises 3,5–3,0 milliarder år tilbake. Den gradvise økningen av oksygeninnholdet i atmosfæren muliggjorde etter hvert en sterk utvikling av livsformer, først i havet og senere også på land.

Oppbygning og sammensetning

Jordens indre struktur
Jordens indre struktur (hovedinndeling).
Jordens indre struktur
Lisens: CC BY SA 3.0

For å studere Jordens indre oppbygning er man stort sett henvist til indirekte metoder. Selv de dypeste gruver og borehull når bare noen få kilometer ned i den ytre jordskorpen. Denne utgjør cirka 1 prosent av jordradien, og det gjenstår enda cirka 6 360 km til Jordens sentrum. Den viktigste av de indirekte metodene er studiet av jordskjelvbølgenes forplantning gjennom de forskjellige bergartene. Dette gir opplysninger om elastiske egenskaper og densitet (egenvekt) i forskjellige dyp, og har blant annet vist at gjennomsnittsdensiteten er meget større i dypet enn nær overflaten.

Studiet av meteoritter og våre naboplaneter i rommet, som antagelig er dannet av samme urmateriale som Jorden, eksperimenter og teoretiske fysikalsk-kjemiske betraktninger, supplert med geodetiske og magnetiske målinger og varmestrømsmålinger har også gitt verdifulle opplysninger om sammensetningen av Jorden. Sammensetningen av lavabergarter og deres inneslutninger (bruddstykker fra Jordens indre), har særlig bidratt til en nærmere kunnskap om Jordens mantel.

Den roterende, svakt sammentrykte jordkulen er bygd opp av en rekke konsentriske lag. Lagene, som blir tyngre og tyngre mot sentrum, kan grovt sett deles inn i tre: jordskorpen, mantelen (kappen) og kjernen.

Jordskorpen

Jordskorpen består av to hovedkomponenter: havbunns- og kontinentalskorpen. Kontinentalskorpen er i gjennomsnitt cirka 35 kilometer tykk, men kan bli hele 60–70 km under unge fjellkjeder (fjellkjederot). Havbunnsskorpen er tynn og i gjennomsnitt bare 8–10 km tykk. Havbunnsskorpen består hovedsakelig av basaltisk lava og mørke gabbrobergarter med et tynt topplag av dyphavssedimenter.

Mantelen

Innenfor jordskorpen strekker mantelen seg helt ned til mantel/kjerne-grensen i cirka 2 900 kilometers dyp. Mantelen deles ofte inn i øvre, midtre og nedre mantel. I den øverste delen finner man for det meste peridotitter og grønnlige olivinsteiner av samme type som man av og til kan finne som små klumper inneklemt i jordskorpebergartene (for eksempel i Møre og Romsdal). Her finnes videre den tunge bergarten eklogitt, som også er kjent fra dype røtter av fjellkjeder på jordoverflaten. Dypere ned i mantelen er temperaturen og særlig trykket så høyt at de kjemiske komponentene (grunnstoffene) blir konsentrert i mindre plasskrevende mineraler. Ved cirka 410 kilometer vil for eksempel olivin omdannes til det tyngre mineralet spinell og ved 660 km dyp vil spinell i sin tur omdannes til det enda tyngre mineralet perovskitt. I disse overgangssonene øker også jordskjelvbølgenes forplantningshastighet raskere enn ellers. Perovskitt, som trolig er jordklodens mest utbredte mineral, blir selv erstattet av mineralet post-perovskitt i et dyp på 2 600–2 700 km (200–300 km over grensen mot kjernen).

Den nederste delen av mantelen (dyp: 1 000–2 900 km) er meget tykk og kjemisk sett lik den øvre mantelen, men med økende innhold av jern og sulfider nærmere undergrensen. Undergrensen kalles Gutenbergs diskontinuitet, og markerer et enda større sprang i jordskjelvbølgenes hastighet enn Moho-grensen.

Kjernen

Kjernen består av en ytre flytende og en indre fast del, med en mellomliggende overgangssone på cirka 140 km. Kjernen har en meget stor gjennomsnittsdensitet; den ytre delen består sannsynligvis av silisium, metallisk jern foruten en del nikkel og andre metaller. I den indre kjernen er det antatt å være overveiende jern og noe nikkel. Den gjennomsnittlige sammensetningen for hele Jorden er vanskelig å beregne, siden mantelen og den enda mer ukjente kjernen til sammen utgjør over 98 prosent av Jordens totale masse. En antatt sammensetning er gitt i tabell; sannsynligvis skiller gjennomsnittssammensetningen seg lite fra visse typer steinmeteoritter (kondritter).

Litosfære og astenosfære, kontinentaldrift

Litosfæreplater
Kart over de største litosfæreplatene.
Litosfæreplater
Lisens: CC BY NC SA 3.0

I tillegg til tredelingen i skorpe, mantel og kjerne, har studiet av jordskjelvbølgene vist at fra cirka 100 km og ned til cirka 250 km dyp, er mantelen noe «bløtere», fordi den befinner seg meget nær bergartenes smeltepunkt. Dette «bløte» laget kalles astenosfæren.

Over astenosfæren ligger den øverste delen av mantelen og skorpen; til sammen utgjør de et relativt stivt skall, den såkalte litosfæren. Bruddstykker av den cirka 100 km tykke litosfæreplaten kan «gli» på den underliggende astenosfæren. Den tyske geofysikeren Alfred Wegener la merke til at østkysten av Amerika og vestkysten av Afrika har omtrent samme form. Han mente at disse to kontinentene for mange titalls millioner år siden hang sammen. Han fremsatte i 1912 teorien om at Jordens kontinenter sklir langsomt fra eller mot hverandre med hastigheter på typisk noen centimeter i året. Dette kalles kontinentaldrift eller platetektonikk. Teorien møtte mye motstand inntil nøyaktig stedfesting med radioteleskoper og satellitter på 1960-tallet og senere bekreftet teorien. Det er bevegelser i platene som forårsaker de dramatiske geologiske begivenhetene på jordoverflaten: jordskjelv, vulkanisme, fjellkjededannelse og lignende.

Planeten Jorden i tall

Siderisk omløpstid 365,256 døgn
Midlere banehastighet 29,8 km/s
Middelavstand til Solen 149,6 mill. km
Rotasjonstid 23 t 56 min 04 s
Radius ved ekvator 6378 km
Radius ved polene 6357 km
Omkrets ved ekvator 40 075 km
Omkrets over polene 39 941 km
Overflate 510 066 000 km2
Masse 5,974 × 1024 kg
Midlere densitet 5,52 g/cm3
Midlere overflatetemperatur 15 °C
Banens eksentrisitet 0,017
Aksehelning 23o27'
Måner: Månen

Landområder

Kontinent Landareal i millioner kvadratkilometer Prosent av samlet landareal
Afrika 30,3 20,4
Asia1 44,5 30,0
Amerika 42,0 28,3
Europa1 9,9 6,7
Oseania 8,5 5,8
Antarktika 13,1 8,8
I alt 148,3 100,0

1) Som grense mellom Asia og Europa regnes Uralfjellene, Uralelven, Det kaspiske hav og Kaukasus

Gjennomsnittlig sammensetning i vektprosent

Grunnstoff Jorden Kondritter
Jern 34,6 27,24
Oksygen 29,5 33,24
Silisium 15,2 17,1
Magnesium 12,7 14,29
Nikkel 2,39 1,64
Svovel 1,93 1,93
Kalsium 1,13 1,27
Aluminium 1,09 1,22
Natrium 0,57 0,64
Krom 0,26 0,29
Mangan 0,22 0,25
Kobolt 0,13 0,09
Fosfor 0,1 0,11
Kalium 0,07 0,08
Titan 0,05 0,06

Naturforhold – ekstremverdier

Rekord Verdi Sted
Høyeste temperatur (skygge) 58 °C Al Azizyah, Libya (13.9.1922)
Laveste temperatur –89,2 °C Vostok, Antarktis (21.7.1983)
Varmeste sted, årsgjennomsnitt 34,4 °C Dallol, Etiopia (1960–1966)
Kaldeste sted, årsgjennomsnitt –57,8 °C Polus Nedostupnosti, Antarktis
Tørreste sted, årsgjennomsnitt 0 mm Atacama, Chile
Fuktigste sted, årsgjennomsnitt 11 684 mm Mount Waialeale, Kauai, Hawaii
Størst nedbørmengde (12 måneder) 26 461 mm Cherrapunji, India (august 1860 – juli 1861)
Størst temperaturforandring, døgn 55,5 °C Browning, Montana, USA
Størst temperaturforandring, år 105 °C Verkhojansk, Sibir (Russland)
Høyeste aktive vulkan 6 863 m Ojos del Salado, Argentina, Chile
Størst forskjell på flo og fjære 20 m Bay of Fundy, Canada/USA
Høyest beliggende innsjø (med båttrafikk) 3 812 m Titicaca, Peru/Bolivia
Dypeste innsjø 1 620 m Bajkal, Sibir (Russland)
Lengste fjellrygg (utspring) 5 990 m Rakaposhi, Pakistan
Lengste korallrev 2 027 km Great Barrier Reef, Australia
Tykkeste is ca. 4 000 m Antarktis
Lengste fjord 313 km Nordvestfjorden, Grønland
Største havdyp 10 935 m Marianegropen, Stillehavet

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer (12)

skrev Lars Nygaard

"Jorden, den femte største av de åtte store planetene i vårt solsystem, Melkeveisystemet" … det er litt uklart for meg hvordan dette skal tolkes, men det må vel uansett være feil. Melkeveisystemet er jo galaksen.

svarte Kaare Aksnes

Det finnes jo veldig mange galakser og vår galakse heter jo på norsk Melkeveien, så det burde være klart hva som menes med Melkeveisystemet.

skrev Lars Nygaard

Jorden, månen og solen skal for øvrig skrives med liten forbokstav (jf. http://www.sprakradet.no/Sprakhjelp/Raad/Spoersmaal_og_svar/#jorda)

svarte Aksel Braanen Sterri

Hei Lars, gode kommentarer her og på andre artikler. Du er også hjertelig velkommen til å legge inn endringsforslag i artiklene der du mener det bør endres, ved å "foreslå endringer i tekst" under hver artikkel.

svarte Lars Nygaard

Hei, Ja, jeg ser det, men jeg er redd for at hvis jeg først begynner med det, blir det vanskelig å stoppe …

svarte Knut Hofstad

Jeg mener setningen er entydig, det må leses som en adresse på linje med "Rådhusplassen, Oslo". Men enig i at "Melkeveisystemet" jo er en helt overflødig presisering. For øvrig har jeg tidligere tatt opp det forhold at jorden og solen nesten konsekvent er skrevet med stor forbokstav, men venter ennå på svar fra redaksjonen om noe bør gjøres med det.

svarte Kaare Aksnes

Jeg er enig i at henvisningen til Melkeveissystemet er overflødig og er nå fjernet fra artikkelen. Jeg har også rettet "femte største" til "fjerde største". Den gamle formuleringen går tilbake til da Pluto ble regnet som fullverdig planet. I 2006 ble Pluto omklassifisert til en dvergplanet. Å skrive Jorden, Solen og Månen med store forbokstaver mener jeg er det korrekte når det er tale om disse objektenes fysiske egenskaper, men til litterært bruk er små forbokstaver vanlig. Dette er vanlig praksis i de fleste andre land. Inntil for noen år siden var dette faktisk også Språkrådets anbefaling.De øvrige planetene skrives jo med store forbokstaver, så hvorfor skal Jorden, Månen og Solen være unntak? Det er spesielt ulogisk at Solen som solsystemets desidert største objekt ikke skal tilkjennes stor forbokstav. Erik Tandberg og jeg har sendt en skriftlig klage til Språkrådet der vi ber dem omgjøre sitt vedtak om små forbkostaver for jorden, månen og solen.

skrev Lars Nygaard

Den første faktaboksen trenger en liten gjennomgang. "Astronomisk tegn" og "Radius" er tomme, og en rekke av radene kommer to ganger, med litt varierende navn og verdier: Midlere densitet 5.52 g/cm3 Gjennomsnittlig tetthet 5.52 g/cm3 Middelavstand fra Solen 149.6 mill.km (1 AU) Middelavstand til Solen 149.6 mill. km Midlere overflatetemperatur 15 °C Midlere overflatetemperatur 22 oC Radius ved polene 6357 km polradius 6356.75 km ekvatorradius 6378.14 km Radius ved ekvator 6378 km Masse 5.976 × 1024 kg Masse 5.98 · 1024 kg Rotasjonstid ved ekvator 23.934 timer Rotasjonstid 23 t 56 min 4 s

svarte Kaare Aksnes

Takk for din påpeking av rot i tabellen for Jorden. Jeg har nå rettet dette opp, men tegnet for Jorden har jeg ikke mulighet for å sette inn. Kanskje vi skal fjerne den cellen?

svarte Mari Paus

Hei! Nå hadde "Astronomiske tegn" blitt stående alene ved siden av tabellen, så jeg fjernet det. Takk for kommentarer og bidrag. Mvh. Mari Paus

skrev Lars Nygaard

I billedtekstene er stavemåten "jorden", "solen" og "månen". Hvis man skal bruke "Jorden" etc. i hovedteksten, bør det brukes gjennomgående. Og i billedtekstene mangler det punktum i datoene.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg