John Wesley

Wesley ble student i Oxford i 1720, fellow ved Lincoln College i 1726 og presteviet i 1728. Året etter ble Wesley leder for en krets av religiøse studenter, kalt med økenavnene Holy Club eller Methodists.

I 1735 dro han til Amerika som misjonær og prest for kolonistene. Etter tilbakekomsten til England opplevde han i 1738 sammen med broren Charles Wesley et religiøst gjennombrudd og begynte året etter sammen med broren og George Whitefield å arrangere friluftsmøter som samlet store tilhørerskarer og førte til en stor vekkelse.

I 1741 førte en uenighet om kristen lære til brudd med George Whitefield; Wesley var motstander av den kalvinske læren om predestinasjonen og forkynte at Guds nåde gjaldt alle.

Fra 1740 dannet Wesley et landsomfattende indremisjonsselskap, men formante tilhengerne å forbli innenfor den engelske statskirken. Presteskapets uvilje mot dem sammen med en sterk separatistisk tendens i bevegelsen førte likevel til at de organiserte seg som eget kirkesamfunn. Wesley selv tok de avgjørende skrittene da han i 1784 foretok ordinasjoner og samme år fikk metodistsamfunnet anerkjent som juridisk person.

• metodisme
• kristendom