Ordenen har sitt utgangspunkt i et hospital i Jerusalem, stiftet ca. 1050 til hjelp for pilegrimer. Etter at Jerusalem var tatt av korsfarerne i 1099, organiserte medlemmene av hospitalet seg som munkeorden etter Augustins regel. Paven godkjente ordensreglene i 1113. Samtidig ble ordenen omorganisert, og fikk militære oppgaver til vern av de hellige stedene i tillegg til å yte hjelp til pilegrimer. Den første stormester var Raymond du Puy (1120–1160).
Johannitterordenen ble en mektig internasjonal orden; stormesteren hadde en nesten suveren stilling og anerkjente bare paven som sin overherre. Medlemmene var delt i tre klasser: riddere (bare adelige), prestene og tjenende brødre (legbrødre), en slags lavere klasse som gjorde tjeneste i ordenens forskjellige institusjoner. De avla munkeløfte om fattigdom, kyskhet og lydighet; legfolk kunne også bli medlemmer, men avla ikke de bindende løftene. Kvinner kunne også bli med som sykepleiere (legsøstre).
Det ble stiftet mange johannitterklostre rundt om i Europa, i Danmark sju, i Norge ett (Værne kloster). Klostrene tjente ofte som hjem for gamle adelige menn og kvinner. På 1300-tallet ble Johannitterordenen organisert i åtte provinser: tre i Frankrike, to i Spania, dessuten Italia, England og Tyskland.
Hovedoppgaven for ordenen var i Det hellige land, og hovedsetet var i Jerusalem til byen ble tatt av Saladin i 1187. Da ble det flyttet til Acre, korsfarernes sterkest befestede by. Sammen med tempelherrene kjempet johannittene videre mot muslimene, men fikk etter hvert også andre interesser, blant annet transport av pilegrimer og handel med Østen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.