I 1776 fikk Herder, etter oppfordring fra Goethe hos fyrsten, en invitasjon til Weimar, hvor han innehadde en rekke embeter i kirken. I Weimar skrev han avhandlingen Über die Wirkung der Dichtkunst auf die Sitten der Völker in alten und neuen Zeiten (1778). Stor betydning fikk samlingen Volkslieder (2 bind, 1778–1779), etter Herders død utgitt under tittelen Stimmen der Völker in Liedern(1807), som stimulerte romantikkens interesse for folkeviser og ballader. Videre markerte han seg som oversetter, blant annet av Salomos høysang.
Han skrev en rekke artikler for tidsskriftet Teutscher Merkur, blant annet om Ulrich von Hutten, Gotthold Ephraim Lessing og Johann Joachim Winkelmann (1717–1768). Særlig kjent ble hans kritiske kommentarer til Lessings kunstteoretiske skrift Laokoon oder über die Grenzen der Mahlerey und Poesie (1766).
I Ideen zur Philosophie der Geschichte der Menschheit (4 bind, 1784–1791) framsatte Herder sin hovedtanke om verdenshistorien som en organisk utvikling. Han så også på alle kulturformer som bestemt av historiske forhold. Hans syn er beslektet med Charles de Montesquieus og Edmund Burkes, og han fastholder som disse ideen om den absolutte humanitet. Humanitet er det gudgitte i mennesket som utfolder seg på forskjellig vis. I overensstemmelse med dette skrev han Briefe zur Beförderung der Humanität (1793–1797).
Etter at Kant hadde utgitt sin Kritik der reinen Vernunft, gikk Herder ut mot sin gamle lærers ideer. Herder reagerte mot Kants skarpe skille mellom ånd og natur, mens Kant på sin side i Herders ideer så en fare for den allmenne fornuftens autoritet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.