Johan Christian Schreiner; Johan Kristian Schreiner
Foreldre: Professor Kristian Emil Schreiner (1874–1957) og lege og antropolog Alette Falch (1873–1951; se Alette Schreiner).
Gift 1) 7.3.1928 med redaktør og politiker Kirsten Moe (1903–1974; se Kirsten Hansteen), ekteskapet oppløst; 2) 2.5.1930 med Astri Høst (1.1.1907–15.12.1969), datter av kjøpmann Eivind Høst (1871–1935) og Johanna Høst (1874–1916).
Farbror til Per Schreiner (1932–2005).
Johan Schreiner var en norsk historiker. Han var opptatt av norsk middelalder, og forsøkte å tolke Norges eldste politiske historie etter marxistisk metode. Han publiserte også en rekke arbeider som særlig dreier seg om økonomisk historie.
Schreiner var en sentral historiker gjennom 40 år, som gjennom sine arbeider satte sitt preg på generasjoner av yngre historikere.
Schreiner vokste opp i Kristiania, og var sønn av legen Kristian Emil Schreiner. Etter examen artium i 1921 studerte han filologi og avla embetseksamen i 1927 med bifagene tysk og norsk og historie hovedfag.
Fra 1932 til 1937 var han universitetsstipendiat, i 1933 ble han dr.philos., fra 1939 var han dosent og fra 1946 professor i historie ved Universitetet i Oslo.
Allerede som helt ung student mottok Schreiner i 1924 Kongens gullmedalje for prisoppgaven Stormannsættene i Norge under Olav den Hellige og deres stilling til fylkesstaten og einvaldskongedømmet. Bedømmelseskomiteen fremhevet hans «selvstendige almenoppfatning», «megen energi» og «originale synsmåter» – karaktertrekk som han beholdt gjennom hele sin karriere.
Schreiners omfattende vitenskapelige produksjon består av problemfokuserte artikler og kortere avhandlinger. Han begynte som politisk historiker, først innen rikssamlingsperioden, senere også innen nedgangstiden i senmiddelalderen. Men stimulert av sin lærer Edvard Bull gikk han mer over til handelspolitikk og økonomisk historie. Han gjennomførte en rekke studieopphold og arkivbesøk i Frankrike, Storbritannia, Danmark, Sverige, Nederland og Tyskland og leverte betydelige bidrag til utforskingen av så vel hanseatenes virksomhet som av nederlendernes trelasthandel i Norge. Om det sistnevnte emnet skrev han sin doktoravhandling, som han forsvarte i 1933.
Schreiners brennende engasjement for historiske problemer var lenge konsentrert om middelalderen og tidlig moderne tid. Men andre verdenskrig – blant annet to opphold på Grini – avbrøt og forskjøv hans studier. Han skrev bankhistorie, forsikringshistorie og moderne sjøfartshistorie, alt med et overordnet grep ut over det avgrensede emnet. Men i sitt bind av Aschehougs verdenshistorie (1953) brukte Schreiner sin ørneklo til å presentere europeisk middelalder og gav de daværende studenter en kraftig utfordring. Tusen års historie på 500 sider var ikke alltid like lett lesning. «Men hvem har sagt det skal være lett,» sa han selv.
I nyere norsk historie behandlet Schreiner også blant annet Hans Nielsen Hauge. Han skrev også et større antall avhandlinger i tidsskrifter og var i perioden 1947–1955 redaktør av Historisk tidsskrift.
Som ung student var Schreiner en kort tid med i den venstreradikale bevegelsen Mot Dag. Fra et marxistisk inspirert utgangspunkt ble hans forskning over tid stadig sterkere preget av forståelsen av også de ideologiske krefters betydning som drivkraft i historien, men han står trygt plassert innenfor den norske materialistiske historieoppfatningen: «Hvor fikk dem penga fra?» – en uvøren, men høyst slående formulering av et grunnleggende problem, og ett av mange fyndord fra hans munn.
Hans utsyn var vidt, og han la stor vekt på at Norges historie ikke måtte sees isolert fra den allmenne europeiske utviklingen. Han kunne være bastant i formen, men alltid vitenskapelig redelig, og alltid villig til å vedgå en feiltolkning hvis han endret oppfatning.
Schreiner var en sann lærer, opptatt av sine studenter og deres ve og vel. Generøst kunne han ta seg tid til veiledning av små usikre bifagsstudenter over en kaffekopp på «Humla». I omgang med studentene brukte han gjerne «De» og fornavn, og kombinerte dermed på sin spesielle måte det formelle med det åpne og direkte. Mange er de som våget seg på å ta historie hovedfag fordi Schreiner viste dem at universitetet hadde et menneskelig ansikt.
Schreiner var en høyt skattet foreleser. Hans middelalderforelesninger lørdag morgen i universitetets Urbygning var festforestillinger som trakk fulle auditorier, også av byens borgere rett inn fra Karl Johans gate. Etter at Historisk institutt i 1962 flyttet opp i nye bygninger på Blindern, gikk det gjetord om hvordan Schreiner måtte flytte sine forelesninger om Tyskland og nazismen til stadig større, men stadig like tettpakkede auditorier.
Johan Schreiner var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1939 (han hadde fått publisert sin første vitenskapelige avhandling der allerede 13 år tidligere) og av flere utenlandske vitenskapelige selskaper. Han var formann i Den norske historiske forening fra 1947 til 1955. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1965.
Schreiner foreleste så sent som våren 1967, året han døde. «En voksen mann er enten frisk eller dau,» uttalte han ved en anledning. I minnetalen over Schreiner i Vitenskapsakademiet heter det at «i ordets dypere mening døde han stående».
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.