Johan Hjort (norsk marinbiolog)

Hjort ble ble dr.philos. i 1892, konservator ved Universitetet i Oslos zootomiske museum i 1893 og moderniserte undervisningen i zoologi. Samme høst ble han fiskeristipendiat og norsk representant i et internasjonalt samarbeid om utforskningen av Nordsjøen og tilgrensende farvann. Som bestyrer av den biologiske stasjonen i Drøbak (1897–1900) undersøkte han dyrelivet i våre dype fjorder, oppdaget den store bestanden av dypvannsreker og la grunnen til et nytt verdifullt fiske.

Etter Hjorts forslag bygde staten havforskningsfartøyet «Michael Sars», og da det sto ferdig i 1900, ble han medlem av det nyopprettede Fiskeristyret. Der var han direktør fra 1906 til 1916, da han trakk seg tilbake på grunn av uoverensstemmelse med regjeringen om fiskeripolitikken under første verdenskrig. Hjort var professor i marinbiologi ved Universitetet i Oslo i 1921–1939. Han var norsk delegert til Det internasjonale råd for havforskning fra dets opprettelse i 1902, og rådets president i 1939–1948. Hjort var leder av hvalundersøkelsene i 1929–1938, og leder av vitenskapelige ekspedisjoner i norske kystfarvann og på større tokter til havs.

Hjorts arbeid var grunnleggende for fiskeribiologien. Han understreket særlig miljøets betydning for fiskenes forekomst og atferd. Senere var det særlig de store vekslingene våre fiskerier er underkastet som fanget hans interesse. Han forsto at de problemene vekslingene reiste, kunne angripes med befolkningsstatistiske metoder, etter at man i cirka 1900 hadde lært å bestemme fiskenes alder ved hjelp av årringene i skjellene eller øresteinene. I avhandlingen Vekslingene i de store fiskerier (1914) ble det slått fast at vekslingene i fiskerienes avkastning først og fremst skyldes naturlige vekslinger i årsklassenes rikdom.

Ekspedisjonen med «Michael Sars» til Atlanterhavet i 1919 ble også banebrytende på mange måter. Med en intens bruk av mange, til dels nye redskaper, ble et stort materiale samlet på kort tid. Den første beretningen, The Depth of the Oceans (1912, norsk utgave: Atlanterhavet), under redaksjon av sir John Murray, som hadde bekostet ekspedisjonen, og Hjort, holdt i en menneskealder stillingen som et standardverk i marinbiologi. I et kapittel Hjort selv skrev, utformet han videre sine tanker om korrelasjonen mellom organismene og det miljøet de lever i.

Hjorts arbeid med hvalundersøkelsene begynte under hvalstriden i Finnmark omkring 1900, og sitt syn på striden la han frem i Fiskeri og hvalfangst i det nordlige Norge (1902). Arbeidet ble gjenopptatt fra 1921, men en stor del av hans virksomhet ble av organisatorisk art som medlem av Hvalrådet og som deltager i hvalfangstforhandlinger. Fra denne tiden kan nevnes arbeidene Fishing and Whaling in the North Atlantic (sammen med Johan T. Ruud, 1929) og The Optimum Catch (sammen med Gunnar Jahn og Per Ottestad, 1933). Det siste er en studie over den rasjonelle utnyttelse av en naturlig bestand av hval eller fisk. Han forfattet også politiske og naturfilosofiske skrifter.

Et av Havforskningsinstituttets forskningsfartøyer, bygd i 1990, bærer Johan Hjorts navn.

• Johan Hjort i Norsk biografisk leksikon
• norsk fiskerihistorie
• havforskning
• marinbiologi

• Om Johan Hjort hos Havforskningsinstituttet