Ingen kilde forteller hvordan Christian Magnus Falsen og Johan Gunder Adler, som var bekjente fra studiedagene, i mars 1814 kom til å utarbeide det første, det grundigste og det best gjennomarbeidede utkast til en konstitusjon (grunnlov) for Norge. I sin doktoravhandling fra 1945 har Einar Østvedt argumentert sterkt for at Falsen var den ubestridte hovedmannen bak grunnlovsutkastet, og han kan anføre viktige argumenter for sitt syn. Manuskriptet er således ført i pennen med Falsens hånd. Det ble utarbeidet på Falsens gård Vollebæk, og på Eidsvoll –styrde og stelte (Falsen) med framlegget som det hadde vori hans eige–, ifølge Arne Bergsgård.
I sin konstitusjonshistorie skriver Henrik Wergeland – utvilsomt inspirert av sin far Nikolai Wergeland – at det ikke finnes noen hjemmel for at lektor Adler hadde noen annen del i avfattelsen av konstitusjonsforslaget enn dets innledning; Adler hadde bare gått Falsen til hånde og vært ham en nyttig mann på grunn av sitt utstrakte kjennskap til nyere fransk historie. «Under ivrige Forbindelser med de vigtigste Patrioter i Kristiania udarbejdede han (Falsen) i Stilhed et Udkast til en Konstitution for Norge, hvortil Statholderens Sekretær skrev en Fortale.»
Den rollefordelingen vi finner hos Wergeland, går igjen i mye av ettertidens litteratur – Falsen som hovedmann, Adler som den beskjedne medhjelper. Vi finner dette synet blant annet igjen i Arne Bergsgårds store verk om 1814: «Ein kan ikkje no halda utskifting mellom dei to forfattarane, men ein må tru at det er etter opptak frå Falsen at samarbeidet er komi igang, det var i hans hus arbeidet vart gjort, og etter den kjennskap ein elles har til Falsens energiske og myndige natur, er det uråd å tenkja seg at han skulle ha vori mindremann i samarbeidet.» Det samme synet går også stort sett igjen i Østvedts doktoravhandling.
I sin opposisjon mot Østvedts avhandling gikk Jacob S. Worm-Müller i 1947 til skarpt angrep mot det tradisjonelle bildet av forholdet mellom Falsen og Adler når det gjelder arbeidet med grunnlovsutkastet. Han anfører Jacob Aall, som hevdet at den alminnelige mening på Eidsvoll var denne: «Begge ansaaes, for at have fælles med hinanden udarbeidet Udkastet.» Worm-Müller viser også til Andreas Fayes bok Norge i 1814: «Efter Samtidiges Formening som Falsen aldrig modsagde (sic), tilkommer Æren ligedsaavel Adler som Falsen,» og han avviser teorien om at det var Adlers kunnskaper i fransk som gjorde at Falsen samarbeidet med ham. Falsen var oppdratt i et hjem gjennomsyret av fransk kultur, og kunne språket godt; det kunne følgelig ikke være behov for en ekspert i fransk.
Hovedargumentet har Worm-Müller likevel hentet fra Adler selv. Adler hadde nemlig, et par år før han døde, til den danske historiker Giessing gitt et klart svar på spørsmålet om forfatterskapet. «De spørger mig», sa han, «om jeg eller Falsen har den væsentligste Andel i Affattelsen af det norske Grundlovsudkast? Jeg veed nok, at man fra en vis Families Side søger at gjøre gjeldende, at Æren for denne Andel tilkommer Falsen og ikke mig; men Sandheden er, at jeg foruden Indledningen tillige har skrevet hele den første, politiske og vigtigste, Deel, medens Falsen skrev den sidste og juridiske Deel.» På dette grunnlag konkluderer Worm-Müller at Adlers bestemte uttalelse vanskelig kan fortolkes annerledes enn at han, foruten innledningen, skrev de tre første kapitler – alminnelige grunnsetninger for statsforfatningen, om valgforsamlingene og om regjeringsformen, mens Falsen skrev de øvrige fem kapitler – om rettspleien, forsvarsvesenet, finansvesenet, kirke- og skolevesenet og om forandringer i konstitusjonen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.