Jean Genet

Genet ble født i Paris, men bodde hos fosterforeldre i landsbyen Alligny-en-Morvan til han fylte 13. Fra han var 15 til han ble 18 (fra 1926 til 1929) satt han innesperret i ungdomsanstalten («jordbrukskolonien») Mettray, og levde den første delen av sitt liv enten i fengsel, eller som omstreifer og blant samfunnets utstøtte. Hans aller første utgivelse var det lange diktet «Le Condamné à mort» (1942, Den dødsdømte), skrevet i fengsel og trykket for egen regning. Dette diktet ble oppdaget av Jean Cocteau, som raskt tok Genet under sine vinger.

Hans fem første prosaverk – romanene Notre Dame des fleurs (skrevet i 1942, utgitt i 1943), Miracle de la rose (skrevet i 1943–1944, utgitt i 1946), Querelle, utgitt i 1947 (originaltittel Querelle de Brest, norsk oversettelse i 1994, filmatisert av R. W. Fassbinder i 1982) og Pompes funèbres (1947), samt den selvbiografiske Tyvens dagbok, utgitt i 1949 (originaltittel Journal du voleur, norsk oversettelse 1966) – henter sine motiver fra kriminalitetens verden og skildrer mennesker som bevisst velger å leve på feil side av loven.

Genet omgir forbrytelsen og dens utøvere med en nesten religiøs glorie, og han fremstiller den verden som består av kriminalitet og det han selv kaller perversjoner som den «normale» verden overlegen. Stoffet hans har virket sjokkerende; han skildrer usminket både homoseksualitet og kriminalitet, men med en litterær utforming som vitner om hans store talent. Død, destruksjon og tilintetgjørelse er hovedtemaer hos ham. Samtidig ønsker han å frigjøre seg fra skyldfølelse og moralsk forfall ved sitt verks estetiske kvaliteter.

Genets egenartede skuespill er dikteriske analyser av forholdet mellom scenens illusjon og «virkeligheten» utenfor teateret. De har også en tydelig samfunnskritisk brodd. Hans mest kjente skuespill er Hushjelpene, utgitt i 1947 (originaltittel Les Bonnes, norsk oversettelse 1991), Haute Surveillance (1949), Balkongen, utgitt i 1956 (originaltittel Le Balcon, norsk oversettelse 1963), Les Nègres (1959) og Les Paravents (1961). Da det sistnevnte ble fremført første gang i Paris i 1966, skapte det skandale og regelrette gatekamper på grunn av den implisitte kritikken av Algerie-krigen.

Etter 1968 var Genet særlig engasjert i politisk arbeid, blant annet støttet han Black Panthers, palestinerne og Rote Armee Fraktion (Baader–Meinhof-gruppen). I 1982 oppholdt han seg i Beirut, og 19. september var han det første vestlige vitnet som besøkte flyktningleiren Shatila etter massakrene i Sabra og Shatila. Han skrev artikkelen «Quatre heures à Chatila» om denne opplevelsen, og den inspirerte ham også til å begynne på det som skulle bli hans siste bok, den selvbiografiske Un captif amoureux (utgitt posthumt i 1986).

• Frankrikes litteratur

• Knapp, Bettina Liebowitz: Jean Genet, 1968
• Moraly, Jean-Bernard: Jean Genet : la vie écrite, 1988, isbn 2-7291-0290-6
• Thody, Philip: Jean Genet : a study of his novels and plays, 1968
• White, Edmund: Genet, 1993, isbn 0-7011-3397-x