Jean-François Lyotard

Lyotard var feltlege under andre verdenskrig, og startet på filosofistudier ved Sorbonne-universitetet kort etter. Han var med i den franske marxistiske gruppen Socialisme ou barbarie fra 1950 til 1962, sammen med blant andre Cornelius Castoriadis og Claude Lefort. Gruppen var anti-autoritær og især kritisk til kommunismen i Sovjetunionen, som de anså som totalitær.

Lyotard deltok i opprørene i 1968 og ble i 1971 professor ved det nye eksperimentelle universitetet i Vincennes, som ble opprettet for å motta politiske bevegelser og venstrevridde teorier som hadde stått sterkt under opprørene. Han var del av filosofidepartementet, ledet av Michel Foucault, som til å begynne med også inkluderte blant andre Gilles Deleuze, Alain Badiou, Jacques Rancière og Étienne Balibar. Det er i denne tiden Lyotard skrev sine mest berømte verker.

Lyotards mest innflytelsesrike verk, Den postmoderne tilstand (1979), var en rapport om kunnskapens tilstand i verden, som regjeringen i Quebec hadde bestilt. Lyotard argumenterte for at et grunnleggende brudd med modernitetskulturen hadde startet i kjølvannet av andre verdenskrig.

Det som kjennetegnet moderniteten, ifølge Lyotard, var det han kalte for dens «metanarrativer», altså «store fortellinger» i form av verdenshistoriske skjebner som skulle binde alle folks og kulturers «små fortellinger» sammen. Lyotard siktet især til opplysningstidens fremskrittsidé, altså idéen om en verdensomspennende sivilisasjonsutvikling hvor alle samfunn gradvis og i fellesskap skulle bli mer fornuftige, tolerante og teknologisk avanserte.

Lyotard hevdet slike metanarrativer var blitt utdaterte, av flere grunner. Kolonimaktenes verdenskriger på 1900-tallet, med Holocaust som ekstrem hendelse, hadde skapt skepsis til universaliserende samfunnsfortellinger, som nazismen, fascismen, den sovjetiske kommunismen og eurosentrismen var eksempler på. IT var i ferd med å akselerere og stykke opp informasjonsutvekslingen, og nye teorier innen vitenskapsfilosofi og humanvitenskap avviste eksistensen av allmenngyldige sannheter og hevdet all kunnskap var kulturelt og sosialt konstruert, slik som i poststrukturalismen.

Ifølge Lyotard var den postmoderne kulturen slik en utflytende og akselerert oppstykking av små fortellinger uten overgripende eller sentraliserende sammenheng. Han advarte om at kunnskap, idet den ikke lenger hadde noen overordnet kilde for legitimitet, sto i fare for å bli sugd opp i kapitalismens profittjag som markedsførbar informasjonsvare.

I «Uoverensstemmelsen» (Le différend, 1983) og «Det inhumane» (L'inhumain, 1988), innførte Lyotard et grunntema i sin filosofi, nemlig radikal og uoverstigelig annerledeshet.

Med sitt begrep om det inhumane, siktet Lyotard til noe som ligger utenfor de innstiftede grensene for det menneskelige språk og samfunn, men som likefullt deltar i dem. Det inhumane er, ifølge Lyotard, åsted for en dyp urett som ikke lar seg representere i språket eller fullt ut forstås, og som først og fremst «berører», oppleves, og har en estetisk heller enn fornuftsbasert kvalitet ved seg.

Lyotard viste eksempelvis til ekstreme erfaringer fra konsentrasjonsleiren Auschwitz. Han hevdet videre at dyrene var et slags paradigme for inhuman urett, fordi de umulig kan gi språklig form til uretten de er objekt for. Det inhumane er altså å forstå som et absolutt offer, i den forstand at det er fratatt de mest elementære midler til å objektivere uretten det utsettes for.

Lyotard videreutviklet slik den østerrikske filosofen Ludwig Wittgensteins idéer om språkspill i en mer politisk retning. Han innførte begrepet om uoverensstemmelse (différend) for å omtale situasjoner der offerets språk ikke kan forstås innenfor situasjonens innstiftede grenser, hvor språket bryter sammen. Han mente dette var et grunnleggende problem for menneskerettighetene: Egentlig skulle disse beskytte språkløse eller «absolutte» ofre, men de risikerte å inngå i de språkmektiges kulturimperialisme.

Lyotard utviklet disse idéene også i estetisk retning, for eksempel i Leçons sur l'analytique du sublime (1991). Inspirert av Immanuel Kants estetiske teori, hevdet Lyotard at kunstneriske opplevelser handlet om det sublime, altså om rå, mektige og overveldende følelser som overskrider vår evne til å forstå og bedømme. I motsetning til det skjønne, og i likhet med det inhumane, er det sublime noe radikalt heterogent, noe tanken ikke makter å organisere, og utgjør et slags sammenbrudd av evnene vi legger til grunn for å manøvrere oss gjennom hverdagen. Det sublime er en ønskelig «krise» som virker i randsonen av vår menneskelighet.

• Forflytninger: lov, form, begivenhet, oversatt av Nina Refseth, Spartacus, 1992.

• Économie libidinale, 1974.
• La Condition postmoderne : rapport sur le savoir, 1979.
• Le Différend, 1983.
• L'Inhumain : causeries sur le temps, 1988.
• Heidegger et les Juifs, 1988.
• Leçons sur l'analytique du sublime, 1991.

• postmodernisme
• poststrukturalisme
• sublim
• estetikk
• marxisme