Jacob Tullin Thams

«Tulla», som han ble kalt, vokste opp på Frogner i Kristiania. Allerede som ung gutt viste han talenter utenom det vanlige innenfor idrett. Han drev med fotball og friidrett før han bestemte seg for å satse alt på skiidretten. SK Ready ble klubben hans, og denne var han trofast mot hele karrieren.

På denne tiden stod kombinert veldig sterkt i den norske skitradisjonen, og separate hopprenn var ikke på programmet i de store stevnene. Thams oppnådde fine plasseringer i kombinert, men det var i hoppbakken han likte seg aller best.

Tidlig markerte han seg som en djerv og stilfull hopper, utstyrt med en voldsom innsatsvilje. Holmenkollen var norsk (og internasjonal) skisports sentrum, og det var her han hentet hjem mange av sine største seirer. Under Holmenkollrennet i 1922 satte han bakkerekord med et hopp på 46 meter. To år senere ble han tildelt Damenes pokal i Holmenkollen; utmerkelsen ble satt opp som premie til beste hopper i kombinert renn. Denne bragden gjentok han de tre påfølgende år, en rekord som står den dag i dag. Han var også beste hopper under hovedlandsrennet i 1924 og 1926.

I 1924 ble de første olympiske vinterleker arrangert i Chamonix. Her var Thams med i den norske troppen som «viste verden vinterveien». Sammen med Narve Bonna sørget han for norsk dobbeltseier i hoppbakken. Under FIS-hovedrennet i Lahtis to år senere ble Thams vår første verdensmester i hopp. I OL i St. Moritz 1928 gikk det mindre bra: Thams’ hopp ble målt til 73 m, men han falt i nedslaget i en bakke som ikke var bygd for så lange svev.

Jacob Tullin Thams var på mange måter en komplett skihopper. Han hoppet både langt og pent, og når det gjaldt stil, ble han en banebryter. Etter datidens norm skulle hopperen stå oppreist under svevet, men allerede under Holmenkollrennet i 1922 brøt Thams med dette: Han la seg til en liten knekk i hoften og svaiet ikke med armene, men holdt dem inntil kroppen i luften. Med denne stilen fløy han ned til ny bakkerekord og ble belønnet med 19,5 av alle tre dommerne. Fotografiet av Thams med Holmenkollkapellet i bakgrunnen er blitt legendarisk. Han ble senere flere ganger belønnet med 19 i stil, og hans nye stil ble normgivende for senere hoppere.

Det var først og fremst hopper Thams var. Likevel stilte han ofte til start i langrenn og ble sågar premiert på femmila i både Holmenkollen og hovedlandsrennet, den tids norgesmesterskap. Det sier litt om hans posisjon i norsk idrett at han i 1926, som første representant for en spesialgren, ble tildelt Holmenkollmedaljen. Til da hadde denne hedersbevisningen vært forbeholdt kombinertløperne. Etter at skikarrieren var over, fikk Thams tid til å dyrke sin allsidighet innenfor idrett. I noen år var han en habil back på Readys fotballag, men det ble i seiling han drev det lengst. I de olympiske sommerlekene i Berlin i 1936 var han mannskap på båten til Olaf Ditlev-Simonsen jr., som vant sølvmedalje. Han er dermed én av bare fire utøvere som har medalje både i sommer- og vinter-OL.

• skihopping
• kombinert
• seiling

• K. Roti: Norsk biografisk leksikon 2
• S. Ruud og B. Ruud: Sporene videre, 1945
• J. Vaage og R. Johnsen: Norske skiløpere. Østlandet sør, 1956
• J. Vaage: Holmenkollbakken, 1959
• M. Breili: Store idrettsøyeblikk, 1972
• H. Kleppen: Holmenkollen, 1988
• P. Jorsett: 100 år med olympiske leker, 1996
• R. Bjørnskau: Ready fra A til Å, 1997, s. 106–107