Islands historie

Det var en utbredt oppfatning på Island at forfatningsrevisjonen av 1903 ikke gikk langt nok. Først i 1918 lyktes det å få til en ordning som alle parter kunne godta. En grunnlov som knesatte prinsippet om at Island skulle være en selvstendig, fullt utbygd stat, men i personalunion med Danmark, ble da vedtatt både av Rigsdagen og Alltinget. Samtidig begynte det moderne Island å vokse frem. Tross alvorlige økonomiske kriser foregikk en jevn modernisering av hele næringslivet. Dette gjaldt særlig fisket, som ble ledende næringsvei og dominerende eksportnæring. Det skjedde også en økende sentralisering. Den alminnelige levestandard gikk opp, blant annet med gjennomføringen av en omfattende sosial trygdeordning i 1936.

De eksisterende politiske partiene var hovedsakelig betinget av synet på forholdet til Danmark. I mellomkrigstiden spilte dette spørsmålet en underordnet rolle i islandsk politikk, og feltet lå åpent for dannelsen av interessepartier etter vanlig vesteuropeisk mønster. I 1916 ble både et sosialdemokratisk parti og et kooperativt småbrukerparti, Fremskrittspartiet, grunnlagt. I 1924 kom et konservativt parti som i 1929 ble nyorganisert som Selvstendighetspartiet, og i 1930 fulgte et kommunistisk parti knyttet til Den tredje internasjonale.

Ingen av disse partiene har noen gang fått flertall i Alltinget alene, og regjeringene har derfor enten vært koalisjons- eller mindretallsregjeringer. Alltingets sammensetning førte likevel til at de konservative fikk ledelsen i islandsk politikk i 1918–1927, med Jón Magnússon som statsminister det meste av tiden.

Valget i 1927 brakte et systemskifte. Fremskrittspartiet fikk nå den største gruppen i Alltinget, og dets ledende mann, Tryggvi Þórhallsson, ledet en mindretallsregjering i 1927–1932 med parlamentarisk støtte fra sosialdemokratene. Partiet beholdt denne førende stillingen under skiftende koalisjons- og mindretallsregjeringer gjennom resten av mellomkrigstiden; først med den senere president Ásgeir Ásgeirsson som statsminister, etterfulgt av Hermann Jónasson fra 1934. Våren 1939 dannet han en nasjonal samlingsregjering med representanter for alle partier i Alltinget unntatt kommunistene, først og fremst for å bekjempe den nye økonomiske krisen. Men dens største oppgaver kom med andre verdenskrig.

Etter at Tyskland hadde okkupert Danmark og Norge i 1940, gikk britiske tropper i land på Island 10. mai. De ble i 1941 erstattet med amerikanske. Krigsårene kom til å få en dyptgripende innvirkning på Islands økonomiske og politiske utvikling. Takket være omfattende handelsavtaler med Storbritannia og USA fikk landet avsatt hele sin fiskeproduksjon til gunstige priser, og dette sammen med de direkte inntektene okkupasjonen gav, brakte islendingene en til da ukjent velstand. Betydelige investeringer ble gjort, blant annet for å gjennomføre en videre modernisering og utbygging av fisket, fiskeindustrien og landbruket. Men den sterke inflasjonen som fulgte med innebar alvorlige økonomiske vanskeligheter.

Under press av de store problemene som krigen og okkupasjonen førte med seg, sprakk Hermann Jónassons koalisjon våren 1942, og etter at det ikke var mulig å få en styringsdyktig regjering, ble det i desember 1942 nødvendig å utnevne en ren embetsmannsregjering.

Hovedspørsmålet under okkupasjonen ble forholdet til Danmark. Da forbindelsen med København var brutt, kunne ikke unionskongen lenger utøve sine funksjoner på Island. De ble 10. april 1940 overtatt av regjeringen i Reykjavík, som proklamerte at den også påtok seg ansvaret for Islands forbindelser med utlandet. Men dette var bare et første skritt. Unionsavtalen av 1918 kunne fra 1941 sies opp med tre års varsel, og 17. mai 1941 vedtok Alltinget enstemmig en resolusjon om at Island nå hadde ervervet rett til helt å oppheve forbindelsen med Danmark. Samtidig opprettet Alltinget et embete som riksforstander for å utøve Kongens myndighet etter forfatningen av 1918, og valgte den tidligere sendemann i København, Sveinn Björnsson, til å inneha dette embetet.

25. februar 1944 erklærte Alltinget igjen enstemmig at unionsavtalen med Danmark var bortfalt med forbehold om godkjenning i en folkeavstemning. Den ble holdt 20.–23. mai samme år. 98,6 prosent av de stemmeberettigede deltok, og 97,4 prosent gav sin tilslutning til Alltingets vedtak. På spørsmålet om regjeringsformen, som ble forelagt samtidig, uttalte 95 prosent seg for republikk. 16. juni forelå Alltingets endelige beslutning om oppløsning av unionen med Danmark, og 17. juni 1944 ble den frie og selvstendige republikken Island høytidelig proklamert på Þingvellir. Danmark anerkjente straks den nye republikken, og Sveinn Björnsson ble valgt til republikkens første president.

De sikkerhetspolitiske problemene spilte en hovedrolle i islandsk politikk i den første etterkrigsperioden. På grunn av Islands sentrale posisjon i den såkalte polarstrategien, bad USA i oktober 1945 om å få opprette fly- og marinebaser der. Det gjaldt først og fremst den amerikanske hovedbasen under krigen, Keflavík flyplass vest for Reykjavík. Alltinget godkjente avtalen, men motstanden var likevel så markant at regjeringssamarbeidet sprakk i 1947.

Uavhengig av forsvarsavtalen med USA måtte Island våren 1949 ta stilling til NATO. Under bitre indre stridigheter godtok Alltinget med 37 stemmer mot 13 (vesentlig kommunistene) at Island skulle undertegne Atlanterhavspakten. Forutsetningen var at fremmede NATO-styrker ikke skulle stasjoneres på Island i fredstid, og at landet ikke påtok seg noen forpliktelse til å opprette et eget militært forsvar. Island var fra 1946 medlem av FN og gikk inn i Europarådet i 1950 og i Nordisk råd i 1953.

Fra 1951 påtok USA seg forsvaret av Island i samsvar med Atlanterhavspaktens bestemmelser. Avtalen førte til at amerikanske styrker ble stasjonert på Keflavík og flyplassen militært utbygd. I mai 1954 kom de to regjeringene til enighet om en ordning som begrenset den amerikanske militære virksomheten på Keflavík på vesentlige punkter og isolerte de amerikanske troppene fra den islandske befolkningen. Denne ordningen er senere blitt stående ved makt, med mindre endringer. USA avviklet Keflavik som stasjon i 2006, da det islandske forvarsrådet ovetok basen fra amerikanerne, dette forvarsrådet ble nedlagt i 2011, og Keflavik er siden da den islandske kystvaktens hovedkvarter. Island har imidlertid NATO-øvelser, og Norge og Danmark, samt andre NATO-land har hatt fly stasjonert der i en roteringsordning.

Fra 1945 begynte utenlandske trålere i stigende grad å fiske på bankene utenfor kysten av Island. Regjeringen arbeidet derfor for å få utvidet fiskeriterritoriet. Som dansk territorium fikk Island i 1901 en sjøgrense som var trukket tre nautiske mil utenfor kysten etter korte basislinjer. Dette gav ingen beskyttelse mot de utenlandske trålerne, og i 1949 sa Island derfor opp avtalen og etablerte skrittvis frem til 1952 et fire mils fiskeriterritorium på grunnlag av lange basislinjer etter norsk forbilde.

Storbritannia og flere andre land protesterte, og britiske næringsorganisasjoner innførte et landingsforbud som skapte store økonomiske vanskeligheter for Island. Konflikten varte helt til 1956, da Storbritannia endelig godkjente den nye islandske fiskerigrensen. Men alt i 1958 utvidet den islandske regjering fiskeriterritoriet til tolv nautiske mil. Forbitrelsen i de engelske fiskebyene var stor, og det kom til sammenstøt mellom britiske og islandske fiskere på bankene (den første «torskekrig»). I 1961 måtte den britiske regjering endelig slå retrett og godta en overenskomst som i alt vesentlig gav islendingene rett.

Situasjonen gjentok seg i 1972, da Island utvidet sitt fiskeriterritorium til 50 nautiske mil. Denne gangen sendte Storbritannia marinefartøyer inn i islandske farvann for å beskytte sine trålere frem til tolvmilsgrensen (den andre «torskekrig»). Freden ble gjenopprettet i 1973 ved et kompromiss som i realiteten godkjente den islandske utvidelsen.

Den tredje «torskekrigen» brøt ut i oktober 1975, da den islandske regjering proklamerte en fiskerisone på 200 nautiske mil. Striden ble denne gang enda mer dramatisk. Islendingene gikk til direkte aksjon mot britiske trålere som fisket innenfor den nye grensen, blant annet ved å kutte trålen, og Storbritannia reagerte med å sende både marinefartøyer og fly til assistanse. Høydepunktet kom i februar 1976, da den islandske regjering brøt den diplomatiske forbindelse med London. Etter intense forhandlinger hvor blant annet FN og NATO ble engasjert, lyktes det i mai 1976, ved den norske utenriksministers mellomkomst, å få i stand en formell midlertidig avtale som i realiteten godkjente 200-milsgrensen rundt Island.

En tvist med Norge om et havområde som ble dekket av fisketerritoriene rundt både Island og Jan Mayen, ble avgjort ved en avtale mellom de to landene i 1980. Den gav islendingene rett til å fiske innenfor hele det 200-mils territoriet de hadde proklamert. Grensen for kontinentalsokkelen mellom Island og Jan Mayen ble fastsatt ved en avtale i 1981.

I 1980- og 1990-årene stod kampen om fiskekvoter i de nordlige internasjonale «åpne» havområder sentralt i islandsk utenrikspolitikk. Island inngikk i 1996 en avtale med Russland, Færøyene og Norge om kvotene for norsk vårgytende sild i Smutthavet i Norskehavet. I 1999 fikk man på plass en avtale mellom Norge, Russland og Island som gjorde slutt på det uregulerte fisket som islandske fartøyer hadde drevet i det omstridte Smutthullet i Barentshavet opp gjennom 1990-årene. Avtalen skulle for øvrig, på bred basis, sikre en forsvarlig ressursforvaltning i hele havområdet. Den dannet også utgangspunkt for et felles fiskeripolitisk fremstøt overfor EU fra Island og Norges side. Men uenigheten mellom de to landene om islandsk fiske i vernesonen rundt Svalbard hadde fortsatt ikke funnet noen løsning.

Islands økonomiske politikk etter andre verdenskrig har vært preget av to hovedfaktorer, et nærmest permanent inflasjonspress på den ene siden, og de årlige svingningene i fiskekvantumet og i fiskeprisene på verdensmarkedet på den annen. Inflasjonsfaren som velstanden fra okkupasjonsårene førte med seg ble ikke effektivt bekjempet. Den økonomiske krisen etter krigen ble til en viss grad avhjulpet ved marshallhjelp og kraftig devaluering av den islandske kronen. Først i 1953 ble det brakt balanse i Islands økonomi og grunnlaget lagt for en ny oppgangsperiode.

En voksende økonomisk aktivitet førte imidlertid til et nytt alvorlig inflasjonspress. Regjeringen til Ólafur Thors gjennomførte i 1960 et omfattende økonomisk saneringsprogram som hjalp for en tid, men i 1963 måtte det nye stabiliseringstiltak til. Først etter en storstreik i desember 1963 fikk man i stand en arbeidsmarkedsavtale som sikret et stabilt lønnsnivå. Men nye alvorlige økonomiske kriser fulgte, særlig i 1967 og 1974, noe som blant annet undergravde den islandske kronens verdi ytterligere.

I begynnelsen av 1980-årene kom det i tillegg en svikt i fisket. Resultatet var at eksporten falt og underskuddet på handelsbalansen økte. Det ble behov for stigende låneopptak i utlandet, og for å rette opp situasjonen ble det foretatt en rekke devalueringer av króna. Mellom 1973 og 1977 innebar det en samlet nedskrivning på 37 prosent, i perioden 1981–1983 til sammen 49 prosent. I 1981 ble også króna sanert, da 1 ny króna tilsvarte 100 gamle.

Under regjeringen til Steingrímur Hermannsson (1983–1987) ble det iverksatt nye økonomiske innstramninger. Króna ble devaluert på nytt, mens den tidligere automatiske bindingen av lønningene til prisstigningen ble begrenset. På den måten fikk man kontroll over inflasjonen. Gjennom en senkning av reallønnen på opptil 30 prosent fikk man også stabilisert kronekursen og samtidig opprettholdt full sysselsetting. Ved inngangen til 1990-årene kom den islandske økonomien inn i en ny krise som følge av fall i fiskepriser og reduksjoner i fiskekvotene. De stadig mindre torskekvotene slo hardt ut i økonomien. Nye devalueringer førte til en ny vekstperiode fra 1994. Frem mot århundreskiftet nådde veksten opp i nærmere seks prosent, og ledigheten krøp under to prosent. Det var imidlertid tegn til overoppheting i økonomien, noe som utløste renteøkninger, og i 2001 ble króna lagt flytende for å bremse inflasjonen.

Tross alle økonomiske kriser har Island i perioden etter selvstendigheten opplevd en økonomisk ekspansjon av stort format. Næringslivet, fisket, fiskeindustrien og jordbruket har vært gjenstand for omfattende utbygginger, tunge tak er tatt for elektrifiseringen, kommunikasjonene er bedret vesentlig, den sosiale standard og ikke minst boligbyggingen er brakt opp på et meget høyt nivå, og levestandarden har i det hele vært blant de aller høyeste i verden.

Island ble medlem av EFTA i 1970. EØS-avtalen ble godkjent av Alltinget i 1993, og Island ble samme år assosiert medlem av Vestunionen (VEU). Island har imidlertid ikke søkt om EU-medlemskap. EØS-avtalen innebærer blant annet at Island fikk tollfri adgang til EU for nesten alle sine fiskeprodukter fra 1997. EU har til gjengjeld fått en årlig fangstkvote på 3000 tonn i islandske farvann. Island kom med i Schengensamarbeidet i 2001 sammen med de øvrige nordiske land.

Det konservative Selvstendighetspartiet var fra selvstendigheten til 2009 det største partiet, men har aldri oppnådd styringsdyktig flertall. De store økonomiske problemene har ført til sterkt behov for koalisjoner, der det andre tyngdepunktet har vært Fremskrittspartiet, som på Island er et sentrumsparti. De to partiene samarbeidet i regjeringen i 1983–1988. Fremskrittslederen Steingrímur Hermannsson ledet en koalisjonsregjering i 1988–1991 med blant annet sosialdemokratene, fra 1991 var sosialdemokratene i koalisjon med Selvstendighetspartiet, med David Oddsson fra sistnevnte parti som statsminister.

Vigdís Finnbogadóttir ble valgt til president i 1980 og satt til 1996, da hun ikke stilte til gjenvalg. Den islandske presidenten har primært seremonielle funksjoner, men som det første folkevalgte kvinnelige statsoverhode i verden fikk hun stor betydning, blant annet for Islands internasjonale stilling.

• Oversikt over Islands historie
• Landnåmstiden

• Jón R. Hjálmarson: History of Iceland: from the settlement to the present day, 1993, isbn 9979-51-071-4
• Karlsson, Gunnar: The history of Iceland, 2000, isbn 0-8166-3589-7
• Ødegård, Knut: Island: fra saga til samtid, 1998, isbn 82-03-22250-1