Dasht-e Lut

Dasht-e Lut er en stor ørkenslette i østlige del av den sentrale høysletta. Dasht-e Lut er hovedsakelig en sandørken, men består også av strekninger med steinørken.

Av /NTB ※.
Iran, fjellandsby

Iran består for størstedelen av fjell og høylandsområder med steppe- eller ørkenklima. Bildet viser en landsby i Zagrosfjellene.

Av /KF-arkiv ※.

Iran er topografisk et svært variert land. Det indre av landet består av en sentral høyslette som nesten helt er omgitt av fjell, som alle er dannet under den tertiære folding. Lavlandet utgjør bare smale striper langs kystene mot Det kaspiske hav i nord og Persiabukta og Omanbukta i sør. Kystlinjen strekker seg over 2 815 km, hvorav 1 358 km er mot Persiabukta, 795 km mot Omanbukta og 660 km mot Det kaspiske hav.

Kystlandet langs Det kaspiske hav er meget smalt, og en del ligger under havets overflate. Kystsletta består ytterst ute av sand og klitter, deretter følger en sone med saltsumper og laguner. Den nordvestre delen av kysten mot Persiabukta tilhører Shatt al-Arabs og Karuns deltaer, og er et flatt og sumpet marskområde. I enkelte områder finnes også tidevannsflater og små laguner, spesielt der elver som Helleh og Minab når havet.

Lenger øst, særlig nær Hormuzstredet og langs Omanbukta, blir terrenget mer kupert. Her møter kysten foten av Makran-fjellene, som reiser seg relativt bratt fra havnivå og skaper en smal kystsone med steinete strender, klipper og fjordlignende bukter. Denne variasjonen gjør at kystlandskapet veksler mellom flatt, ørkenaktig terreng og mer dramatisk fjellkyst, noe som også påvirker hydrologi og erosjonsmønstre i området.

Langs Irans kyst i Persiabukta ligger en rekke øyer, hvorav de største og mest kjente er Qeshm, Kish og Hengam. Flere av disse øyene, som Hengam, har vulkansk opprinnelse og klipper som stuper rett i havet. Disse øyene er også påvirket av høy luftfuktighet, saltvinder og sterke tidevann. Geografisk sett er de en del av den samme tektoniske og sedimentære sonen som sørkysten, og gir et tydelig bilde av områdets marine og geologiske dynamikk.

Landet er ofte hjemsøkt av ødeleggende jordskjelv; i 1968 omkom cirka 20 000 mennesker i Khorasan, i 1972 cirka 5000 i den sørlige Fars-provinsen, i 1990 cirka 40 000 i den nordvestlige Gilan-provinsen og i 2003 cirka 34 000 i Bam.

Geologisk kan Iran deles inn i tre hovedregioner: den sentrale høysletta; Zagrosfjellene og deres østlige fortsettelse; de nordlige fjellkjeder.

Den sentrale høysletta

Den sentrale høysletta består av et grunnfjellsplatå, Det iranske platå, og dekker cirka halvparten av landets areal. Høysletta har en gjennomsnittshøyde på omkring 1400 meter over havet, men det finnes også lavere forsenkninger, for eksempel i Khorasan.

En stor del av området består av ørken, særlig saltørkenen Dasht-e Kavir og ørkensletten Dasht-e Lut. Begge ørknene inneholder strekninger med steinørken, nakne bakkedrag, sandklitter, saltsjøer og store saltsumper. Elvene på platået har avløp til indre bassenger; de fleste fører vann bare i deler av året.

Zagrosfjellene

Luristan
I Zagrosfjellene finnes også daler med god vanntilgang og rike fjellbeiter.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Zagrosfjellene løper i retning nordvest–sørøst fra Kurdistan ved grensen mot Irak og Tyrkia til Bandar Abbas ved Hormuzstredet. Fjellkjeden er cirka 1300 kilometer lang og 160 kilometer bred, og utgjør en komplisert geologisk sone. Det høyeste punkt er den gamle vulkanen Zard Kuh (4547 meter over havet). Fjellene er oppdelt av tallrike dype daler, foruten større forsenkninger. I en slik ligger Urmiasjøen (4700 kvadratkilometer), den største innsjøen i Midtøsten.

Sørvest for fjellene senker landet seg trinnvis ned mot Khuzestan-lavlandet ved Persiabukta. Karun, som er Irans lengste elv, springer ut i Zagrosfjellene, og er seilbar i sitt nedre løp før den forener seg med Shatt al-Arab ved Khorramshahr (tidligere Khuninshahr). Midt i Iran strekker fjellkjeden Kuh-e Rud seg i retning nordvest–sørøst. Høyeste punkt er Kuh-e Hazaran (4420 meter over havet).

De nordlige fjellkjeder

Foto av en molo, der det står to mennesker
Foto fra havnebyen Bandar Anzali ved Det kaspiske hav.
Foto fra Bandar Anzali
Av /AP/NTB.

De nordlige fjellkjeder faller i to hovedgrupper: mot vest og nordvest Elbursfjellene med utløperen Talish, og mot nordøst Kopet Dagh som danner grense mot Turkmenistan. Elbursfjellene har en gjennomsnittlig høyde på over 3300 meter over havet, og kulminerer i den utslokte vulkanen Demavend (5670 meter over havet), landets høyeste fjell.

Kjeden har en bredde på bare 80–150 kilometer, og fjellene stiger steilt opp fra kystlandet langs Det kaspiske hav. En enkelt elv, Safid Rud, gjennombryter den nordvestre delen av fjellkjeden og danner et stort delta i Det kaspiske hav.

Retning Grenseland / Hav Type grense Lengde (ca.)
Nordvest Armenia Landgrense 44 km
Nordvest Aserbajdsjan (fastlandet) Landgrense 432 km
Nordvest Aserbajdsjan (Nakhitsjevan) Landgrense 179 km
Nord Turkmenistan Landgrense 1148 km
Nord Det kaspiske hav Kystlinje 660 km
Øst Afghanistan Landgrense 921 km
Øst Pakistan Landgrense 959 km
Vest Tyrkia Landgrense 534 km
Vest Irak Landgrense 1599 km
Sør Persiabukta og Omanbukta Kystlinje 2153 km

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg