Ingrid Kristiansen

Ingrid Kristiansens idrettskarriere startet i hjembyen Trondheim. Hun ble norgesmester på langrennsstafett første gang allerede i 1971 – før hun hadde fylt 15 år. Som skiløper fikk hun i alt åtte stafettmesterskap (fem for Freidig og tre for Strindheim) og ble europamester for juniorer i samme gren før hun ofret seg fullstendig for friidretten, der hun konkurrerte for Skjalg (Stavanger) og BUL (Oslo). Kristiansen var også på seniorenes VM-lag i langrenn i Lahtis i 1978, der hun ble nummer 21 på fem kilometer.

Sitt første norske friidrettsmesterskap fikk Ingrid Kristiansen på Lillehammer i 1977 da hun vant 3000 meter med 20 sekunders forsprang til nærmeste konkurrent. Da forstod man for alvor hvilket talent som var i ferd med å utvikle seg. Og frem til 1995 vant hun i alt 40 medaljer i NM, hvorav 23 gull. Mesterskapene ble hentet i løpsdistanser fra 1500 m til halvmaraton.

I 1980 fikk Kristiansen sin første internasjonale mesterskapsmedalje da hun spurtet inn til bronseplass i VM i Sittard på 3000 m. Kristiansen ble verdensmester på 10 000 meter i Roma i 1987. Under VM i terrengløp tok hun gull i Auckland i 1988. Kristiansen tok også bronse under VM i terrengløp i Lisboa i 1985 og i 1987 i Warszawa. Kristiansen tok gull i 15 kilometer gateløp i Monte Carlo i 1987 og i Adelaide i 1988. Hun ble europamester på 10 000 meter i Stuttgart i 1986. Kristiansen tok også EM-bronse i maraton i Athen i 1982 og kom på fjerdeplass i maraton under OL i Los Angeles i 1984.

Kristiansen var OL-deltaker på 10 000 meter i Seoul i 1988, men hun brøt finalen. Hun vant blant annet maraton i London fire ganger i periodene 1984–1985 og 1987–1988, i Boston to ganger i perioden 1986–1989, i New York én gang i 1989 og i Chicago én gang i 1986. De 23 gullene i NM er følgende fordelt: 1500 meter (fire), 3000 meter (fire), 5000 meter (tre), i halvmaraton (tre) og terrengløp (ni). Hun ble tildelt to kongepokaler.