Inge Magnusson

Inge trer inn i norgeshistorien i 1196. Sammen med den landflyktige biskop Nikolaus Arnesson og en stor mengde nordmenn kom han til Haløre marked i Skåne, som da var en del av Danmark. Her reiste de opprørsfanen mot Sverre Sigurdsson, og Inge ble tatt til konge. Baglerne hevdet Inge var sønn av Magnus Erlingsson. Birkebeinerne påstod på sin side at Inge var dansk og het Torgils Tuveskitt. Ut over symbolfunksjonen hadde ikke Inge, som fortsatt var et barn, noen sentral rolle i reisingen av baglerflokken.

Etter at birkebeinerne hadde trukket seg tilbake fra Viken, ble Inge tatt til konge på Borgarting i 1196. Året etter kan vi lese at Hallvard fra Såstad hadde kongsemnet i sin varetekt på Opplandene, sannsynligvis på sin gård i Stange i Hedmark. Etter jul ble Inge med baglerne til Nidaros, som de inntok januar 1198. De ble værende utover våren, og Inge ble gitt kongsnavn på Øyrating. Det er deretter ingen direkte informasjon i kildene om hvor Inge befant seg, men visse opplysninger gjør det rimelig å slutte at han fortsatt var i Hallvards varetekt og fulgte ham rundt om i landet.

I forbindelse med baglernes angrep på Nidaros sommeren 1199 omtales Inge for første gang som militær leder. Heretter fikk han en stadig mer sentral rolle. Da baglerne kom fra Danmark januar 1200, var det Inge og Reidar sendemann som var ledere for flåten. De tok Nidaros nok en gang fra birkebeinerne og forsvarte senere byen mot en bondehær på 1500 mann. De satte deretter kursen sørover, men ble jaget fra Bergen og søkte øst i Viken, hvor de ble tatt godt imot. Fra da av finner vi Inge stort sett med baglernes hovedstyrke på Opplandene og i Viken. Reidar hadde samtidig en stasjonær styrke på Berget (nå Slottsfjellet) i Tønsberg.

Sommeren 1199 trådte altså Inge ut av skyggene og tok en mer aktiv del i handlingen. Fra januar 1200 blir han konsekvent omtalt som en av baglernes ledere. I perioden 1200–1202 får vi presentert flere militære tiltak som viser strategisk innsikt, og det er også kilder som viser administrativt arbeid og donering under kong Inges hånd. På et felttog vestover vinteren 1201–1202 ble Inge tatt til konge på nok et ting, i Lusakaupangen i Sogn.

Status ved Sverres død i 1202 var ifølge Bǫglunga sǫgur at Inge selv satt på Opplandene, og at hans menn dessuten hadde herredømme over landet langs kysten i Sogn og Fjordane og Møre. Men etter kamper på Vestlandet i tiden etter Sverres død trakk baglerne seg tilbake til Østlandet. Utover sommeren og høsten 1202 hadde Inges menn fortsatt syslene på Opplandene, men flokken deres minket for hver dag, etter hvert som alt landsfolket gav seg under Sverres sønn, kong Håkon Sverresson. Samme sommer mistet Inge støtten fra kirken. Erkebiskop Eirik og biskopene som hadde fulgt baglerne, forlikte seg nå med Håkon.

Kong Inge holdt nå til på Helgøya i Mjøsa med mange folk. Her ble han forrådt og drept av noen av sine egne menn. Hans siste kamp viste en mann som ikke holdt seg i bakgrunnen, men en som selv ledet sine menn i tapper strid. Da baglerne som holdt sveiter andre steder i landet, fikk beskjed om sin konges fall, flyktet de bort eller søkte grid, og flokken ble oppløst.

• baglere
• Norge i høymiddelalderen

• K. Helle: Omkring Bǫglungasǫgur, UiB Årbok. Historisk-antikvarisk rekke 1958 nr. 7, 1958
• O. Fjordholm: «Seglet til Inge, av Guds nåde konge av Norge», i Collegium Medievale nr. 1–2/1996, s. 73–113
• K. Arstad: biografi i NBL2
• Sverres saga, oversatt av D. Gundersen, i Norges kongesagaer, bind 3, 1979
• Sagaen om baglere og birkebeiner, oversatt av F. Hødnebø, i Norges kongesagaer, bind 3, 1979
• Soga om birkebeinar og baglar. Bǫglunga sǫgur, utgitt av H. Magerøy, Norrøne tekster 5, bind 1, 1988
• Regesta Norvegica (RN), bind 1