Tradisjonelt har det vært ulike hodeplagg for ugifte og gifte kvinner i området. De ugifte har brukt band i håret. Måten å stelle håret på før en har satt det opp med bandet, har variert gjennom tida. En må anta at samme måte å sette opp håret på har vært brukt både i Masfjorden og de andre områdene i Nordhordland. Dette elementet ved den tradisjonelle draktskikken er tatt opp igjen i bunadbruken. Fordi mange ikke har langt hår, er det lagd løse rogger som settes på hodet. Mange velger å bruke slike løse rogger sjøl om de egentlig har langt nok hår til å sette det opp.
I den siste tida håroppsetting med såkalt hårtråd, som bandet ble kalt, var i tradisjonell bruk, ble det gjort slik: Håret ble delt i to like deler, med midtskill fra isse til nakke. Bandet ble lagt på tvers i nakken, og surret tett rundt hver halvdel av håret. En kunne gjerne skjøte på med garn eller annet materiale for å få det til å se ut som håret var fyldig. De ferdigsurrede «pølsene» ble så lagt i en krans rundt hodet. Til ekstra fint ble det brukt såkalt bore i tillegg. Dette var et rødt band som ble lagt rundt hodet foran roggene, med et svart eller rosemønstret band oppå, som ble festet i nakken med ei lita sølvspenne. I den siste tida slik bore var i bruk, var den gjerne lagd ferdig som et svart eller mønstret band med røde kanter.
I dag brukes ei slik bore som alternativt hodeplagg for ugifte til bunaden, uten roggene.
Det er hodeplagget for gifte kvinner som skiller denne delen av Nordhordland fra de ytre strøkene. Mens de i ytre har såkalt vøling eller vøvling under linhua, har de her valk.
I den tida hodeplagget var i alminnelig bruk, var det vanlig å flette håret og legge flettene i en krans rundt hodet. Flettene fungerte som underlag for valken. I dag brukes gjerne et hvitt stoffstykke i stedet. Valken er lagd av et stødig materiale, formet som en halvmåne, og trekt med hvitt lerret. Langs framkanten går en blonde, gjerne en nuperellekant. Valken har knyteband til å feste i nakken.
Kvithua eller linhua er i slekt med hetta i Hallingdal og Valdres, og har etter det Aagot Noss skriver, antagelig utgangspunkt i linhatten, som er kjent fra 1300-tallet. Linhua er lagd av et rektangulært stykke hvitt lerret, i lin eller bomull. Bredda på stoffet er tilpasset hodet til brukeren, mens lengda har variert gjennom tida og kanskje også fra sted til sted. En regner med at de lengste linhuene er de yngste. I den ene enden er stoffstykket tett rynket sammen, slik at det dannes en sirkel. I sirkelen er det gjerne brodert en rosett i flere farger.
Når hodeplagget er satt på, skal lua henge som en pose nedover ryggen, og det skal være to djupe, flate folder i lua, en på hver side.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.