IQ

Ifølge William Stern (1912) kan barns intelligens uttrykkes som forholdet mellom mental alder (MA) og levealder (LA). Mental alder er en aldersskåre som beregnes ut fra hvilke oppgaver på en intelligenstest barnet klarer. Normeringen av intelligenstester angir hvilke oppgaver barn på ulike alderstrinn i gjennomsnitt klarer. Mental alder er dermed alderen til barn som gjennomsnittlig klarer akkurat de oppgavene barnet klarer. IQ regnes da ut fra følgende formel: IQ = MA × 100/LA.

Denne utregningen er imidlertid problematisk, fordi en forskjell på for eksempel ett år i mental alder vil føre til forskjellig IQ hos individer av ulik alder. Et barn på ti år oppnår en aldersskåre ett år over sin egen alder, 11 år, vil få en IQ på 110. Dersom en femåring oppnår en aldersskåre ett år over sin alder, seks år, vil dette gi en IQ på 120. Tilsvarende vil et barn på ti år som oppnår en aldersskåre ett år under sin egen alder, 9 år, få en IQ på 90. En femåring som oppnår en aldersskåre på fire år, vil få en IQ på 80. Det ene året i mental alder utgjør altså en større forskjell i IQ hos yngre barn. Og for ungdommer og voksne gir en slik utregningsmåte spesielt lite mening.

I dag har IQ-tester normer som er basert på en standardisering, der testoppgavene blir gitt til et stort, representativt utvalg av individer i de aldersgruppene testen skal brukes med. Beregningen er basert på en antakelse om at intelligenskvotienten i befolkningen har en tilnærmet normalfordeling. Gjennomsnittlig intelligens for hver aldersklasse settes til 100, med et standardavvik på 15. Statistisk sett innebærer det at rundt 68 prosent av befolkningen vil oppnå en IQ mellom 85 og 115, mens 2,3 prosent vil få en høyere IQ enn 130, og en tilsvarende gruppe på 2,3 prosent vil få lavere IQ enn 70.

En IQ som ligger innenfor ±1 standardavvik fra det statistiske gjennomsnittet (standardskåre 0 og IQ 100), blir regnet som å høre til normalvariasjonsområdet. En IQ som ligger ett standardavvik under gjennomsnittet for aldersgruppen (IQ 85), er en lav normalskåre.

I klinisk arbeid blir dette ofte brukt som grenseverdi for om det er behov for flere undersøkelser. Når IQ er under 85, vil det med synkende IQ bli økende vanskeligheter med læring. Barn med lavere IQ enn 70 har vanligvis behov for spesialpedagogiske tiltak i barnehage og skole. Voksne med IQ under 70 kan de trenge hjelp og tilpasning i arbeidslivet. Personer med IQ-skåre under 70, som også har problemer med å tilpasse seg til sosiale og kulturelle forventninger, vil fylle kriteriene for intellektuell utviklingsforstyrrelse. IQ under 70 alene er ikke tilstrekkelig for å gi en slik diagnose.

Svært høye og svært lave IQ-verdier kan være vanskelige å måle da det fordrer svært store normeringsgrupper. For eksempel vil bare én av 30 000 oppnå en IQ på 160 (med standardavvik på 15) og de vil sjelden inngå i et vanlig normeringsutvalg. Individer med større kognitive vansker blir som regel utelatt fra normeringen. Normeringene for de fleste intelligenstester omfatter derfor bare skårer over 40-50.

I dag har de fleste intelligenstester et standardavvik på 15, men det har ikke alltid vært slik. Det gjør at IQ-verdier fra ulike kilder, spesielt eldre kilder, kan være vanskelige å sammenligne.

Det siste århundret har de gjennomsnittlige skårene på intelligenstester i mange land gradvis økt med om lag tre IQ-poeng per ti-år, også i Norge. Det kalles Flynn-effekten, etter James R. Flynn, som først beskrev denne utviklingen. Bedre ernæring har helt sikkert hatt en betydning for denne økningen, men andre opplæringsmetoder og mer stimulering av små barn har sannsynligvis også bidratt. I de senere årene har Flynn-effekten avtatt noe eller blitt reversert i enkelte land, blant annet i Norge.

Endringen i gjennomsnittlige skårer gjør at det er nødvendig å standardisere testene på nytt med jevne mellomrom for å opprettholde en normalfordeling av skårer med et gjennomsnitt på 100. Økningen i testskårer over tid innebærer at barns kognitive evner vil bli vurdert noe forskjellig, avhengig av når testen som brukes ble standardisert. Også de som skårer lavt vil over tid øke skåren sin. Når det kommer en ny standardisering av en test, blir de gjennomsnittlige skårene generelt noe lavere. Det innebærer at flere barn og voksne vil klassifiseres som å ha intellektuell utviklingsforstyrrelse, men i tråd med Flynn-effekten synker andelen igjen gradvis over tid, inntil det kommer en ny standardisering. Tilsvarende øker andelen barn og voksne som klassifiseres som spesielt begavede, med tiden som er gått siden testen ble standardisert. Med nye normer blir testen vanskeligere og andelen mennesker som oppnår skårer som kvalifiserer som spesielt begavet, synker igjen.

Måling av IQ er nyttig i mange sammenhenger, spesielt når det gjelder å legge til rette for tilpasset opplæring. Intelligenstestene måler imidlertid bare noen av menneskets evner, og spesielt de evnene som har betydning for akademisk læring og skoleprestasjoner. IQ-testene måler dessuten litt forskjellige evner. Det har vært gjort flere forsøk på å nyansere intelligensbegrepet ved å dele opp i flere intelligenser, men det klassiske IQ-begrepet har en funksjon som gjør at det neppe vil forsvinne helt med det første.

• IQ-test
• mental alder
• intelligenstesting