Holodomor

En større hungersnød rammet Sovjetunionen i årene 1932–1933. Den rammet særlig hardt innbyggerne i de kornproduserende områdene i Ukraina, Nord-Kaukasus, ved Volgas nedre løp og i Kasakhstan.

Frem til andre verdenskrig var dagens Galicja og Volhynia (del av Polen), Bukovina og området mellom dagens Moldova og Svartehavet (del av Romania) og Transkarpatia (del av tidligere Tsjekkoslovakia og Ungarn) ikke en del av Sovjetunionen. Disse områdene ble derfor ikke rammet av Holodomor.

Hungersnøden inntraff i en periode med store endringer i det sovjetiske samfunnet. Den første femårsplanen ble avsluttet i 1932. Den hadde fokusert på industrialisering og kollektivisering av jordbruket for å bidra til den industrielle omstillingen. Dette innebar at tidligere privateide gårder skulle organiseres som felleseie, og at bøndene fikk kvoter på hvor mye de måtte levere av korn og andre jordbruksprodukter. Dette skulle sikre matforsyningen i byene. Endringene ble møtt med stor motstand, noe som framprovoserte den såkalte «avkulakiseringen» – politikken for å fjerne kulakene, de mest velstående bøndene. Disse konfrontasjonene var store i Ukraina, som var en sovjetrepublikk med særlig stor jordbruksproduksjon.

I tråd med femårsplanens overordnede målsetninger om økt effektivitet og produksjon, ble jordbrukskvotene i 1932 hevet til et nivå som bøndene ikke klarte å leve opp til, og dette ble en direkte utløsende årsak til hungersnøden. Selv om bøndene måtte levere inn både det de hadde produsert og såkornet, var det likevel mange som ikke klarte å møte kvoten. Hardest rammet ble de matproduserende områdene i sentrale deler av Ukraina, hvor sulten slo inn allerede på ettervinteren i 1932.

Mens de første rapportene om døde begynte å komme, var den politiske ledelsen mest opptatt av at jordbrukskvotene ikke hadde blitt møtt, noe som ble oppfattet som en sabotasje mot femårsplanen. Kravene ble derfor skjerpet ytterligere inn mot 1933. Dette forverret situasjonen. De områdene som hadde overlevd hungersnød året før var spesielt utsatt, men den nådde nå også større deler av landet. Resultatet var at en åttendedel av innbyggerne i den ukrainske sovjetrepublikken døde av sult i årene 1932–1934.

Hungersnøden ble benektet av sovjetiske myndigheter, noe som gjorde at det ikke ble ført offisielle statistikker over antall døde som kunne relateres direkte til hungersnøden. Tallene varierer derfor mellom ulike kilder, men ledende internasjonale forskere på ukrainsk historie synes i dag å enes om at antall døde som et resultat av hungersnøden i den ukrainske sovjetrepublikken ligger et sted mellom tre og fire millioner mennesker. Totalt i hele Sovjetunionen døde et sted mellom fem og sju millioner mennesker.

Hungersnøden var tabubelagt i Sovjetunionen, og det var først i glasnost-perioden på slutten av 1980-tallet at Holodomor ble etablert som et begrep i Ukraina, etter å ha blitt innført blant ukrainske emigranter i Nord-Amerika på 1970-tallet. Etter uavhengigheten i 1991 har ukrainske myndigheter vært opptatt av å få internasjonal anerkjennelse av Holodomor som et folkemord mot det ukrainske folket. Minst 28 andre stater støtter dem i dette, blant dem Australia, de baltiske landene (Estland, Latvia og Litauen), Brasil, Canada, Frankrike, Island, Italia, Mexico, Nederland, Polen, Portugal, Tyskland og USA.

EU-parlamentet vurderte lenge at Holodomor ikke oppfyller de folkerettslige kravene til et folkemord, men snarere må anses som et angrep på det ukrainske folk og en forbrytelse mot menneskeheten. I 2022 endret EU-parlamentet sin politikk på dette feltet, og i en resolusjon fra desember 2022 anerkjente forsamlingen Holodomor som et folkemord.

Russiske myndigheter er sterkt kritiske til det de kaller ukrainske myndigheters politisering av historien, og viser til at hungersnøden også rammet områder utenfor den ukrainske sovjetrepublikken. De avviser at hungersnøden var organisert med utgangspunkt i etniske skillelinjer.

Russiske myndigheters innvendinger har to hovedbegrunnelser. For det første kan Russland, som den folkerettslige arvtageren til Sovjetunionen, potensielt bli stilt folkerettslig ansvarlig for et folkemord på ukrainerne. For det andre har russiske myndigheter betraktet en eventuell anerkjennelse av Holodomor som et folkemord som en måte for Ukraina å distansere seg fra sin sovjetiske fortid og følgelig historiske bånd til Russland. Likeledes kan Russlands motstand gjenspeile en manglende vilje til å ta et oppgjør med den sovjetiske fortida.

Spørsmålet om Norges offisielle syn på Holodomor ble reist i Stortingets spørretime av Fremskrittspartiets representant Øyvind Vaksdal i 2008. Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre påpekte at Sovjetunionens ledelse bærer ansvaret for det han omtalte som «umenneskelige handlinger», men at det ikke er grunnlag for å kalle det et folkemord.