Holdhus kirke er en kirke i Bjørnafjorden kommune i Vestland. Kirken hører til Bjørgvin bispedømme og forvaltes av Fortidsminneforeningen. Holdhus gamle kirke har en lang historie, og stod antageligvis ferdig i 1367. Den ble reist av stedets egen befolkning. Kirken har vernestatus som «Automatisk fredet (før 1650)».
Holdhus kirke har tilsynelatende alltid ligget tungt nede i landskapet i Hålandsdalen, velproporsjonert og solid. På sett og vis er den også eldre enn seg selv. Skriftlige kilder forteller om en stavkirke på Holdhus allerede i 1306. Deler av denne ble gjenbrukt da den nåværende kirken skulle bygges.
Kirkens historie er som en detektivroman full av hemmeligheter. Utlagte ledetråder peker i flere retninger, så det er vanskelig å få tak i bygningens eksakte opprinnelse. Utenfor porten ble en gang en prestesønn drept av en odelsgutt i forbindelse med en krangel.
Bygdekirken ble reist av stedets egne kreative hender, som også laget utsmykningen. Kirken står fremdeles mer eller mindre som den gjorde da den ble bygget, trolig i 1726. Det er i alle fall årstallet på inskripsjonen på et av de blyinnfattede vinduene i kirken.
Deler av kirken er vesentlig eldre enn 1700-tallet. Det lave klokketårnet med det bratte pyramidetaket står på restene etter en gammel klokkestøpul fra stavkirkens tid. Dette er fremdeles en egen selvstendig bærende konstruksjon som ble inkorporert i den tømrede langkirken. På nordveggen, rett etter at man har kommet inn, kan man se gjenbrukte bord, tiler, fra stavkirken. I støpulen ble det i 1703 også lagt inn et galleri, eller et "nyt Pulpetue neden i Kirchen till Ungdommen at staa paa" som det ble skrevet i en innberetning.
Døren inn til en kirkestol som trolig ble brukt av faddere og dåpsbarn. Hver gård laget og betalte for sine egne stolestader, kirkebenker.
Kirkerommet inneholder også andre gjenbrukte bygningsdeler og prydgjenstander som var for verdifulle til at de kunne kastes. De smale lukkede benkene, stolestadene, med høy, bratt rygg og dører, viser hvordan interiøret i 1700-tallskirker ofte var. Her skulle det først og fremst være plass til mange, og ikke nødvendigvis komfortabelt. Benkene tilhørte bestemte gårder, som også bygget og malte dem på forskjellig måte. På hver side av midtgan gen utenfor benkene står det gamle, lave stå benker, benyttet ved konfirmantoverhøringer eller til å sitte på hvis det var behov for det.
Kirkeskipet avsluttes av korvegg og korskille. Over inngangen til kirkens "aller helligste", koret, troner en sandsteinsskulptur av Madonna med det skrivende Jesusbarnet på armen. Skulpturen, stilistisk datert til rundt 1430, har fremdeles sine opprinnelige farger i behold. Kanskje kommer den fra nordre Rhindalen, kjerneområdet for nettopp denne skulpturtypen.
Veggene rundt kirkerommet er dekorert med malte draperier under skyggelagte portalmotiv og planteornamentikk. Bemalingen, som noen karakteriserer på grensen mellom laugshåndverk og folkekunst, er trolig fra tiden rundt 1726. Motivene og fargebruken, rød, gul, svart og rosa på gråhvit bunn, forteller om frodig livsglede og bygdefolkets forhold til sitt eget gudshus.
Prekestolen fra 1570 er den eldste i landet og derfor et kirkehistorisk klenodium. Med senmiddelalderske foldemotiv og geometrisk ornamentikk ligger den langt fra 1700-tallets estetikk. Slik gjenbruk av inventarstykker forteller om nøysomheten som preget århundrets bygdekultur.
I koret, som ble bygget til i 1848, henger en restaurert katekismustavle fra 1590. Den er et godt eksempel på bildefientlige trender som rådet i kirken spesielt på Vestlandet på denne tiden. Midtfeltet gjengir trosbekjennelsen. På fløyenes innside står dåpens og nattverdens sakrament, og på utsiden de ti bud, der teksten til bildeforbudet er tatt med. Budet med bilde forbudet ble senere skrevet om. Tavlen på det nåværende alteret er fra 1839 og viser et oppstandelsesmotiv.
Den synlige slitasjen gir en egen verdi til denne kirken. Det er som om kirkerommet stadig venter på at bygdas trofaste slitere gjennom århundrene skal dukke opp på gudstjeneste når ukens arbeid enda en gang er ferdig. Hadde det vært opp til 1880-årenes stiftsdireksjon og bygdefolk, hadde denne kirken ikke stått i dag. Takket være den historieinteresserte hotelleieren Hans Holdhus, og senere Fortidsminneforeningen, kan kirken fremdeles føre oss flere hundre år tilbake og fortelle om periodens fromhetsliv og folkekunst.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.