Heddal stavkirke

Når en kommer inn, åpner kirkerommet seg ubrutt til mønet. De fire hjørnestavene i skipet og plankeveggene i omgangen er opprinnelige, mens grunnstokkene, svillene og stavlegjene er fra den siste restaureringen. Det hevete midtrommet bæres av 20 staver, en i hvert hjørne, fem par mellomstaver i lengden og tre par på tvers. Midtromsstavene er avstivet med en langsgående tang og andreaskors. Tangen er støttet av hesteskoformete bueknær på undersiden, prydet med utskårne bladknoller. En øvre buerekke stiver av stavene under midtromsveggene. Øverst er stavene avbladet og avsluttet med karakteristiske masker.

Takverket har tilsvarende sperrebind som en rekke andre stavkirker, og fikk sin nåværende utforming etter siste restaurering. Det aller meste av midtrommet består av nye materialer, bare to av mellomstavene og deler av noen bueknær er opprinnelige. Maskene fra middelalderstavene er skjøtet inn i de nye. Inndelingen av langveggene i midtrommet er ganske sikker, mens det opprinnelige antallet mellomstaver på kortveggene er mer uklart.

Koret har bevart det meste av den opprinnelige omgangen, og bare deler av svillene er skiftet. De øvre delene av koret med takrytteren stammer fra middelalderen. Også her bæres midtrommet av en rekke staver, fire på hver langside og tre på tvers i øst. Stavene har ikke rundt tverrsnitt som i skipet, men ovalt, slik som i Kaupanger og Lom. De har samme avbladning som i skipet, og er kronet av samme slags maskehoder, men med færre detaljer. I dag står stavene ubrutt fra gulv til tak, bare avstivet med bueknær under midtromsveggene. Men her er alle stavene skjøtet under siste restaurering, og det er høyst usikkert om koret opprinnelig har hatt en løsning med frittstående staver fra gulvet og opp. Dette endrer imidlertid ikke det faktum at Heddal er den eneste kjente stavkirken med fire par midtromsstaver i koret.

Den omfattende rekonstruksjonen etter andre verdenskrig avdekket rike veggdekorasjoner som for en del ble komplettert. Figurfriser med ornamentbord og draperidekor er flere steder synlig under overmaling fra 1660-årene. Uregelmessige ranker trukket opp med kraftige konturer dekker deler av veggene i skipet og koret og gir en stemningsfull motvekt til det nakne, nye treverket i kirken. I koret er apostlene framstilt i legemsstørrelse og med skyggemaleri av altertavlen i apsis. Det siste røper at altertavlen, som er datert 1667, en gang har hatt større vinger enn dagens. Krusifikset over korbuen er skåret av Dagfin Werenskiold.

Kirken har uvanlig mange framstående inventarstykker fra middelalderen. I koret står en rikt utskåret stolpestol av middelaldertype, med glisende dragekjefter på ryggstolpene. En scene fra Volsunga saga smykker ryggstykket. Dekoren er skåret ned i treverket, karveskurd. Dateringen er usikker, men settes vanligvis til en gang etter slutten av 1200-tallet og fram til tiden kort etter reformasjonen i 1537. En noe enklere, men større kirkebenk av middelaldertype er også bevart i kirken. En brugdebenk, altså en benk med ryggstø, er i dag på Norsk Folkemuseum. Også den er rikt dekorert, blant annet med et motiv fra Volsunga saga, trolig fra omkring midten av 1200-tallet. En smijernslysekrone er i dag i Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo, sammen med en støpt akvamanile – mugge til liturgisk bruk – og ikke minst et alterfrontale fra Heddal. Det viser den dømmende Kristus omgitt av de tolv apostlene, og er et framstående arbeid i norsk middelaldermaleri. Stilistisk er det beslektet med en rekke andre arbeider på Østlandet, blant annet baldakinen i Torpo stavkirke. Trolig er det malt i en av middelalderbyene på Østlandet rundt 1250.

Kirken har fire vangeportaler, én ved hver av skipets tre innganger, i vest, sør og nord, og én rundt korets døråpning i sør. I tillegg har svalgangene mindre vangeportaler, to på sørsiden og én ved hovedinngangen i vest. Alle svalgangsportalene er nye, skåret etter tegninger som ble laget av Franz Wilhelm Schiertz 1830-årene – de opprinnelige forsvant under den første restaureringen.

Til gjengjeld er de bygningsfaste portalene godt bevart. Alle har søyler og arkivolt rundt selve åpningen og skurd som brer seg oppover på hver vange. To av portalene har noe så sjeldent blant stavkirkene som arkivolter der bueprofilen er rund. Flere av kapitelene bærer små, tette, dyreliknende kropper med smilende menneskehoder som stirrer oppe i halvmørket og ønsker velkommen. På nordsiden har to kjempende dyr, muligens bjørner, inntatt plassen.

Nordportalen og sørportalen i skipet utmerker seg med sin jevne komposisjon der rankene beveger seg rytmisk og oversiktlig, dels i jevne slyng, dels som overlappende sirkler. Vestportalen og korportalen er mindre sikre i linjeføringen, dels med manglende fletting. Den tette skurden gjør motivene vanskelige å oppfatte, de gir inntrykk av å være en slags ranker. Ved nærmere gransking viser de seg å være dragehalser og haler som krøller seg tett og usystematisk, supplert med bladverk og en enkelt blomst. Vestportalen har også to større drager over døråpningen, et usymmetrisk og fjernt ekko av det kjempende dyreparet som er kjent helt tilbake fra den eldste Urnesportalen.

Formene er jevntykke, uten veksling mellom brede og smale former eller avsmalnende greiner og skudd. Likevel gir den tette og til dels svært presise skurden et energisk inntrykk, og bevegelsene forsterkes av lett dirrende konturlinjer, dels som tettsittende tunger, dels som jevne bølger.

De mange midtromsstavene i koret har gitt grobunn for teorier om at koret opprinnelig har vært et selvstendig kirkebygg, og at skipet og apsisen er bygd til senere. Teorien får tilsynelatende støtte av den ulike utformingen av midtromsstavene i skipet og koret. Tanken er besnærende, men korets opprinnelige konstruksjon er ikke klarlagt, og det mangler grunnlag for et sikkert svar. Muligens vil en utgravning av gulvet under koret kunne gi en avklaring. Dekoren i kirken kan imidlertid tale mot en slik trinnvis bygningskronologi.

Kirken er første gang indirekte omtalt i 1315, da sira Eilif, som var prest i Heddal, nevnes i et makeskifte. Trolig sto kirken under tak på denne tiden, men hvor mye eldre den kan være er omdiskutert. En runeinnskrift i koret har vært tolket som kirkens innvielsesinnskrift og blir datert til 1167, mens skipet skal være 95 år yngre. Både tolkningen og den mulige sammenhengen er høyst usikker. Stilhistoriske forhold taler i motsatt retning: De leende portalfigurene har en umiskjennelig likhet med maskene på stavene i kirkens indre. Maskene har så store likheter i skipet og koret at det neppe kan være en vesentlig forskjell i tid, bare i detaljering. Samlet sett taler skurden for at kirken og portalene er samtidige. Nettopp portalenes særpreg og frilynte omforming av tradisjonelle portalmotiver gjør dem vanskelige å datere stilhistorisk. Dateringen har vekslet fra 1200-tallet til et godt stykke utpå 1300-tallet. To årringsprøver, en fra østsvillen i koret og en fra den nordøstre hjørnestaven i skipet, er datert til henholdsvis 1086 og 1196. Begge prøvene mangler imidlertid de ytterste årringene, og det er høyst uvisst hvor mye som mangler. Prøvene bekrefter for så vidt den romslige stilhistoriske dateringen. Foreløpig har kirken unndratt seg en mer presis datering, og det er et åpent spørsmål om det vil være mulig. Med kirkens omtumlete bygnings- og restaureringshistorie stilles det store krav til representative resultater som tåler en kildekritisk prøve.

Usikkerhet om dateringen endrer ikke Heddals bokstavelig talt ruvende plassering i stavkirkefloraen. I alt er det svært mange holdepunkter for at Heddal stavkirke kan ha hatt en rekke særegne løsninger i konstruksjonen sammenliknet med de andre kjente stavkirkene. De mulige byggtekniske løsningene står ikke tilbake for den høyst særegne skurden. Slik minner kirkens størrelse og bygningshistorie om den helt grunnleggende usikkerheten i vår viten om stavkirkene: Det vi har bevart, er trolig bare en liten flik av et mangfold av portaler og kirketyper.

Det er tilsynelatende en paradoksal situasjon at vi vet så lite om Heddal stavkirke. Den er av de første stavkirkene som ble «gjenoppdaget». Vår kjennskap til kirken før den første restaureringen skyldes primært billedkunstnere. Maleren Johannes Flintoe beskrev kirken i 1834, blant annet med en plantegning, den første oppmålingsskissen av noen stavkirke. Heddal er også med blant de seks utvalgte stavkirkene som er beskrevet i maleren J. C. Dahls stavkirkeverk i 1838. Tegningene ble utført av Dahls elev Franz Wilhelm Schiertz, og var utgangspunktet for restaureringen av kirkens eksteriør slik det står i dag. Adolph Tidemand brukte en rekke stavkirkeinteriører som motiver, blant annet i «Katekisasjon i en landsens kirke», som er lagt til Heddal, trolig med Schiertz’ tegning som forelegg.

Både Schiertz og Tidemand framstiller et svært egenartet interiør. Skipet og koret var lavloftet med himling. Små vinduer var plassert i veggene over svalgangstaket. Langs sidene var det gallerier mellom midtromsstavene og ytterveggene. Langs midtgangen sto rekker med innelukkete kirkebenker. Korskillet var markert med kraftige staver og en dekorert overligger. Både skipet og koret hadde en solid midtstolpe, litt forskjøvet mot nord i forhold til midtaksen.

Hele interiøret forsvant da kirken ble restaurert i 1849–1851 etter planer utarbeidet av arkitekt Johan Henrik Nebelong. Det var den første restaureringen av noen middelalderbygning i landet. Resultatet var mer en ombygging enn en restaurering i antikvarisk forstand, men arbeidet var på forhånd godkjent av den nystiftede Fortidsminneforeningen. Restaureringen fikk likevel hard medfart både av samtiden og ettertiden. J. C. Dahl, som aldri selv så resultatet, kalte det kort og godt «et Conditor-tempel». Verken arkitekten eller foreningen hadde særlig god kjennskap til stavkirkenes særegne konstruksjon, og løsningene som ble valgt, var også bygningsteknisk svært uheldige. Tre år etter restaureringen måtte store deler av kirken skiftes ut på grunn av fukt- og soppskader.

Ønsket om en gjenrestaurering materialiserte seg for alvor i mellomkrigstiden. Da var til gjengjeld senempirens og den tidlige nasjonalromantikkens formspråk ettertrykkelig utdatert, og forslag om bare en mindre restaurering vant ikke fram. Ikke en flis av Nebelongs arbeid – et av landets første nasjonalromantiske kirkerom – overlevde den siste restaureringen, som ble avsluttet i 1955. Sett fra et arkitekturhistorisk ståsted et halvt århundre senere var det en høy pris å betale for å gjendikte et tapt monument i full målestokk.

• stavkirke
• Kristendommen i Norges historie
• Norge i høymiddelalderen

• Heddal Stavkyrkje
• Kunsthistorie.com

• Anker, Leif (2005). Middelalder i tre, Stavkirker i Kirker i Norge bind 4. Oslo. ISBN 82-91399-16-6
• Anker, Peter (1997). Stavkirkene deres egenart og historie. Oslo. ISBN 82-02-15978-4