Hebridene

Havområdene The Minch, Little Minch og Hebridesjøen skiller De ytre Hebridene fra De indre Hebridene.

De ytre Hebridene består mest av lavland, bygd opp av grunnfjellsgneis. Øyene er gjennomgående steile med mange klipper, men ut mot Atlanterhavet finner man sletter med kalkholdig sand som egner seg til jordbruk. Høyeste punkt er Clisham (799 meter over havet) på Lewis and Harris.

De indre Hebridene slutter seg til høylandet i Vest-Skottland, men har i motsetning til dette betydelige tertiære basaltområder. Terrenget er sterkt preget av erosjon fra istidens breer, og sund og viker har fjordkarakter som på norskekysten. De høyeste fjellene er her Cuillin (992 meter over havet) på Skye, Ben More (967 meter over havet) på Mull, og Goat Fell (874 meter over havet) på Arran.

På den lille øya Staffa vest for Mull ligger den berømte Fingalshulen, gravd ut av havbrenningene i en basaltbenk som er oppsprukket i loddrette søyler. Øyene har lite jord, for en stor del torvmyr og lyngheier, de er utsatt for havstormer og har nesten ikke trær.

Hebridene har et rikt dyreliv. Hjort lever på flere av øyene, og gråsel har yngleplasser her. På Soay i øygruppen Saint Kilda finnes en primitiv sauerase av muflon-type med lange horn. Det finnes mer enn 150 fuglearter. Musvåk er vanligste rovfugl, men også kongeørn, myrhauk, dvergfalk og tårnfalk hekker. De tallrike sjøfuglene omfatter blant annet havsule, havhest, krykkje, tyvjo, teist, lunde, alke og lomvi. Havsvale og stormsvale hekker på mer utilgjengelige øyer.

• Les mer om Skottlands geologi, dyreliv i Storbritannia og britiske nasjonalparker.

Spesielt De ytre Hebridene har lenge vært et fraflyttingsområde, og mange av de mindre øyene som tidligere var bebodd, for eksempel Saint Kilda, er nå uten bosetting. Om lag halvparten av befolkningen på De ytre Hebridene taler skotsk-gælisk, et øykeltisk språk med en rekke norrøne låneord. Av de ytre øyene er 15 øyer bosatt, og hadde ved siste folketelling 26 120 innbyggere (2022). I tillegg har De indre Hebridene 35 øyer med bosetting. Skotsk-gælisk tales også her, med det er på de ytre øyene dette språket har flest brukere.

• Les mer om gælisk litteratur og Storbritannias befolkning.

Turisme er en viktig næring. For øvrig er det mye fiske og jordbruk. Øyene har et betydelig sauehold, og det dyrkes fôrvekster og noe poteter og grønnsaker. Brukene er gjennomgående små, med sterk tendens til fraflytting. Tradisjonelt landbruk, kjent som crofting, er fremdeles viktig for lokalbefolkningen. Den gamle gårdsbebyggelsen har steinhus med taktekke av gresstorv og halm, og det finnes ennå enkelte røykstuer med ildsted i midten, såkalte svarthus. Produksjon av den verdenskjente tekstilen Harris-tweed er en viktig binæring. Øya Islay er en av Skottlands fem whisky-produserende regioner, kjent for sine mange destillerier og produksjon av maltwhiskyen Islay malt.

Øyene har regelmessig båtforbindelse med det skotske fastland, og flesteparten av de større øyene har også flyforbindelse. Øya Skye har broforbindelse til fastlandet.

Hebridene omtales allerede hos Plinius den eldre og ptolemeerne under navn av Haebudes eller Eboudae. På 400-tallet var de trolig bebodd av piktere. Øyene ble gæliske ved den irske erobringen av Vest-Skottland. Kristendommen ble først forkynt av St. Columba, som grunnla et kloster på den lille øya Iona.

• Storbritannia

• Jareg, Kirsti MacDonald (2011): Øyene i vest – Hebridene, Orknøyene og Shetland, Cappelen Damm

• The Blackhouse Museum (Arnol, Lewis and Harris)