Hassan Rouhani

Hassan Rouhani het egentlig Hassan Feridon og vokste opp i den lille byen Sorkheh i det nordlige Iran. Han var den eldste av fem barn i familien. Rouhani har selv kalt familien sin «religiøs og revolusjonær». Han studerte teologi ved Semnan og Qom fra 1960, ble opptatt ved universitetet i Teheran i 1969 og avla bachelor i jus i 1972. En slik utdannelse var uvanlig for en iransk geistlig.

Før den iranske revolusjonen i 1979, var Hassan Feridon politisk aktivist og i opposisjon mot sjahen. Han ble arrestert flere ganger på 1960- og 1970-tallet for aktivisme og støtte til ayatollah Ruhollah Khomeini. I et forsøk på å unngå oppmerksomhet fra sikkerhets- og etterretningstjenesten Savak, endret han etternavn til Rouhani, som betyr «spirituell» eller «geistlig» på persisk. I 1977 rømte han fra Iran og sluttet seg året etter til ayatollah Khomeinis eksil i Paris. Rouhani ledsaget Khomeini på flyet tilbake til Iran etter revolusjonen i 1979. Allerede i 1980 ble han innvalgt til Irans lovgivende forsamling Majles.

På 1990-tallet flyttet Rouhani til Storbritannia. Han tok mastergrad ved Glasgow Caledonian University i Skottland i 1995 og doktorgrad samme sted i 1999, med avhandlingen The Flexibility of Shariah (Islamic Law) with Reference to the Iranian Experience. Ved siden av persisk, behersker han engelsk, fransk, tysk, russisk og arabisk.

Rouhani har lenge vært en innflytelsesrik figur i iransk politikk. Fra 1980 til 2000 var han medlem av det iranske parlamentet Majles. Han var også formann for forsvarskomiteen, utenrikskomiteen og det statlige radio- og fjernsynsrådet. Under krigen mellom Iran og Irak (1980–1988) var han leder for Irans luftforsvar. I 1986 deltok han i samtaler med USA i det som siden ble kjent som Iran-Contras-affæren. Fra 1989 til 2005 var han formann for det nasjonale sikkerhetsrådet, og ayatollah Khameneis representant i Rådet.

Fra 2003 til 2005 ledet Rouhani Irans delegasjon i forhandlingene med Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) og det internasjonale samfunnet om Irans atomprogram. Gjennom dette arbeidet fikk han et rykte blant vestlige diplomater og ledere som moderat og pragmatisk. I Iran ble han kritisert for å åpne opp for flere inspeksjoner av iranske atomanlegg, samt en midlertidig stans i landets utvinning av uran.

Rouhani ble kjent for å bevare fatningen i krisesituasjoner. Da iranske diplomater ble drept i Afghanistan i 1998, var for eksempel Rouhani en av få stemmer i regimet, og folket forøvrig, som talte mot en militær reaksjon på drapene.

Da den ultrakonservative Mahmoud Ahmadinejad ble president i 2005, ga Rouhani opp både rollen i atomforhandlingene og lederrollen i det nasjonale sikkerhetsrådet.

Ved presidentvalget 14. juni 2013 var Rouhani den eneste geistlige presidentkandidaten. Han ble regnet som lojal til øverste leder ayatollah Khamenei, og som moderat og reformvillig. Med sin lange erfaring i Irans politikk, ble han kalt «den ultimate insider».

Rouhani posisjonerte seg ved å kritisere den konfronterende utenrikspolitikken og den økonomiske politikken til avtroppende president Ahmadinejad. Rouhani gikk også til valg med ønske om å gjenoppta internasjonale atomforhandlinger. Håpet var at dette ville bidra til å redusere internasjonale sanksjoner mot Iran.

For iranere som hadde opplevd å få dårligere levekår under Ahmadinejad, ga Rouhanis budskap gjenklang. Mange av de samme velgerne fryktet også at Irans rykte i verden var forverret under Ahmadinejad. De hilste Rouhanis løfter om internasjonale forhandlinger, færre økonomiske sanksjoner og større åpenhet mot verden velkommen.

Til å begynne med så Rouhanis kandidatur svakt ut, men da flere populære moderate kandidater trakk seg fra valget eller ble diskvalifisert av vokterrådet, ble Rouhani stående igjen som den eneste moderate kandidaten. Tidligere president Akbar Hashemi Rafsanjani, var blant de diskvalifiserte kandidatene. Han ga siden sin støtte til Rouhani. Det er uvisst om Rouhani var ayatollah Ali Khameneis førstevalg, men han fikk også ayatollaens støtte.

Rouhani vant valget med 50,6 prosent av stemmene, og det ble dermed ingen andre valgomgang. Han tiltrådte som president 3. august 2013 som etterfølger av Mahmoud Ahmadinejad.

Rouhanis handlingsrom var og er begrenset av konservative og ultrakonservative krefter i regimet, deriblant ayatollah Khamenei og revolusjonsgarden. I Rouhanis presidentperiode har det vært tilbakevendende spenninger mellom den relativt moderate regjeringen og den mer konservative revolusjonsgarden.

Som nyinnsatt president i august 2013, startet Rouhani et diplomatisk fremstøt for å bedre forholdet til Vesten, som hadde innført økonomiske sanksjoner mot Iran for å få landet til å avslutte sitt atomprogram. Irans vanskelige økonomiske situasjon gjorde det viktig for landet å finne en løsning på atomspørsmålet.

I en tale i FNs sikkerhetsråd i september samme år kritiserte Rouhani de internasjonale sanksjonene mot Iran, men understreket samtidig Irans vilje til å inngå kompromisser i atomprogrammet. Rouhani uttalte at atomvåpen ikke har noen plass i Irans forsvar, og at han var rede til å delta i «tidsavgrensede» samtaler om atomstriden. Denne forsonlige tonen ledet til en telefonsamtale med USAs president Barack Obama. Dette var den første direkte samtalen mellom en iransk og en amerikansk leder siden revolusjonen i Iran i 1979.

En endelig atomavtale var i juli 2015 på plass mellom Iran og de fem faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd (USA, Kina, Russland, Frankrike, Tyskland og Storbritannia) pluss Tyskland og EU. Etter at avtalen var signert, uttalte Rouhani at dette ville bidra til å bygge tillit mellom Iran og Vesten.

Rouhani beveget seg i løpet av sin første presidentperiode mot venstre i iransk politikk. I valgkampen lovet Rouhani et moderat og utadvendt Iran. Disse holdningene sto i sterk kontrast til hovedrivalen, den mer konservative Ebrahim Raisi, som blant annet var kritisk til atomavtalen.

I forkant av presidentvalget i 2017 ble Rouhani støttet av iranske reformister, som mente Rouhanis kandidatur innebar et håp om faktisk reform. Mange sunnimuslimer, studenter, menneskerettighetsaktivister og kunstnere, som regissøren Asghar Farhadi, støttet også opp om Rouhani. Tradisjonelt marginaliserte og forfulgte grupper fryktet at de hadde mye å tape dersom seieren gikk til Rouhanis rivaler.

Valget i 2017 ble også ansett som en avstemning over atomavtalen, og Rouhani vant overlegent en ny presidentperiode, med 58 prosent av stemmene. Atomavtalen var tenkt å føre med seg nye økonomiske muligheter i Iran og økt samspill med andre land. Mange iranere hadde høye forventninger om økt kjøpekraft, økonomisk vekst og mindre forskjeller mellom fattig og rik. Noen sanksjoner ble fjernet, men ikke alle. Etter hvert ble det tydelig at endringene var lite merkbare i hverdagslivet til folk flest. Dette ledet til store demonstrasjoner i desember 2017. Opprøret spredte seg over hele Iran og utviklet seg til protester mot landets prestestyre og den øverste religiøse lederen ayatollah Khamenei. Demonstrasjonene ble en stor utfordring for det iranske regimet.

I mai 2018 kunngjorde USAs president Donald Trump at USA ville trekke seg ut av atomavtalen fra 2015, og at amerikanske sanksjoner ville bli gjeninnført. Iran og de andre partnerne sto fast ved avtalen, men mange bedrifter fra de gjenværende partnerlandene trakk seg fra samarbeid med Iran.

Som et resultat av denne tilbakegangen, inntok Rouhani en hardere linje. Iran demonstrerte sin misnøye med militære oppvisninger, testing av raketter og lignende. I mai 2019 annonserte Rouhani at Iran også ville slutte å etterleve atomavtalen på flere områder, og den iranske regjeringen trakk seg gradvis fra forpliktelsene sine. Rouhanis ultrakonservative motstandere har støttet denne vendingen.

Med gjeninnføring av sanksjoner ble den økonomiske situasjonen ytterligere forverret. Høsten 2019 ledet dette til nye, store demonstrasjoner mot regimet. Økte bensinpriser utløste ytterligere protester mot myndighetene i november. Demonstrasjonene ble slått hardt ned, og mer enn 1000 sivile ble drept.

Rouhani har fått oppmerksomhet for å fremme ytringsfrihet, politisk frihet, og kvinners rettigheter i Iran, et land kjent for systematiske brudd på menneskerettighetene. Han har blant annet utnevnt flere kvinner til viktige statlige roller. Han har også tatt til orde for å utvide tilgangen til internett. Kritikere sier imidlertid at det i realiteten har skjedd liten forandring på disse områdene under Rouhani. Sensur i media er fortsatt utbredt, og bruk av internett er under streng kontroll. Mange journalister og opposisjonelle aktivister er fremdeles fengslet, og antall henrettelser i Iran har økt.

• Irans historie
• Irans politiske system