Hans Heyerdahl

Han ble født i Dalarna i Sverige. Heyerdahl vokste opp i et kultivert, konservativt hjem i Drammen og var eldst av 12 barn.

Han skulle bli ingeniør som sin far Halvor Heyerdahl (1825–1900) og var en dyktig skoleelev, men tegnet og malte ved siden av. Høsten 1873 ble han innskrevet ved Den kgl. Tegneskole i Christiania, hvor han studerte under landskapsmaleren Peder Cappelen Thurmann.

Året etter ble han tatt opp ved kunstakademiet i München, og han ble av sin tegnelærer Ludvig von Löfftz snart oppmuntret til å velge figurmaleriet fremfor landskapet.

München var blitt møtested for mange av dem som skulle komme til å prege norsk billedkunst i de neste tiår, og Heyerdahls portretter av Christian Skredsvig og Eilif Peterssen viser både det nære forhold mellom studentene og hvilke historiske forbilder som lå til grunn for undervisningen: den stramme renessanse og den sanselige barokk.

Under veiledning av professor Wilhelm Lindenschmit avsluttet Heyerdahl i 1877 sin kanskje mest originale komposisjon, det mer enn legemsstore Adam og Eva utdrevne av Paradis. Her utnytter han mesterlig kontrasten mellom den rasende Adams truende skikkelse og den fortvilte, bortvendte Eva. Maleriet står som ett av de viktigste eksempler på München-skolen i norsk kunst, med sitt historiske emne, sitt detaljstudium og sin psykologiske karakteristikk. Og kanskje var maleriet et bilde på Heyerdahls egen situasjon? Han var i opposisjon til sin lærer og måtte forlate akademiet før året var omme.

Kunstnermiljøet og verdensutstillingen i Paris i 1878 tiltrakk seg de norske malerne, og møtet med Frankrike ble skjellsettende. Heyerdahl deltok i den norske avdelingen på utstillingen og ble av den internasjonale juryen tildelt en tredjepris for sin Adam og Eva. Et studieopphold hos den akademisk skolerte portrettmaleren Léon Bonnat, samt kopiering av gamle mestere i Louvre, viser at Heyerdahl ikke umiddelbart skiftet uttrykksform. Men via en nøktern naturalisme, som i den intime halvakten Champagnepiken, nærmet han seg det franske friluftsmaleriet, med dets lysere tone og luftigere strøk, slik vi ser i Ved vinduet, et portrett av hans hustru fra 1881.

Heyerdahl debuterte på Salon des Beaux Arts i Paris i 1879 med et portrett av komponisten Johan Svendsen, i Bonnats strenge stil. Året etter deltok han med et ganske annerledes pikant motiv, En nymfe som snakker med en stær.

I 1882 vant han Le Grand Prix de Florence – 5000 francs og to års opphold i Firenze – med Det døende barn, et moderne bilde med journalistisk øyeblikkskarakter, en lysere koloritt og friere penselføring, men komponert i den akademiske tradisjon.

I Firenze traff Heyerdahl den berømte symbolisten Arnold Böcklin og kastet seg på nytt begeistret over den europeiske sagnverden, en motivkrets han hadde arbeidet med siden akademitiden. Det varigste inntrykk synes Böcklins farger å ha gitt, og kanskje mesterens store inntekter? Selv skulle Heyerdahl i alle år komme til å prissette sine arbeider høyt.

I 1884 bosatte Heyerdahl seg i Kristiania, men han tilbrakte de fleste påfølgende somrer i Åsgårdstrand. Her malte han de arbeidene som gav ham plass blant våre fineste kolorister. Bilder som En fiskergutt, En hvil, Søstrene og Jordbærpiken viser alle barn i en hvilende ro. Når han skildret livets mindre harmoniske sider, lå vekten like mye på det maleriske som det tematiske, som i den sanselige halvakten Svart-Anna og det sorgtunge Arbeiderens dødsleie.

I slutten av 1880-årene drev Heyerdahl malerskole i Kristiania sammen med Christian Krohg og Erik Werenskiold, personer hvis sosiale og nasjonale engasjement han knapt delte. Edvard Munch er den eneste maler av format som synes å ha lært noe av Heyerdahl, uten å ha vært hans elev, men både tematisk og koloristisk var Heyerdahl en inspirator for den unge Munch.

I 1890 etablerte Heyerdahl seg som portrettmaler i Kristiania med representative portretter i den «store stil» som spesialitet, men snart kom skildringer i det mer intime format til å dominere denne delen av hans produksjon. Rundt 1895 gav han seg igjen i kast med den nordiske sagnverden, tydelig inspirert av britiske symbolister, men også ansporet av tidens begeistring for det oldnorske. Arbeider som Brynhilds Helfart ble imidlertid mottatt med nedlatende kritikk, uten at dette knekket Heyerdahls selvtillit.

Under sitt annet opphold i Paris, 1900–1907, gjorde Heyerdahl Montmartre til sitt hovedmotiv og rendyrket forstadens maleriske kvaliteter i et forenklet formspråk. Hans seneste produksjon preges av det elskede Åsgårdstrand.

Heyerdahl ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1904. Heyerdahl er rikt representert i Drammens Museum for kunst og kulturhistorie, Nasjonalmuseet i Oslo eier 41 bilder av ham.

• Christian Skredsvig, 1876, NG
• Adam og Eva utdrevne av Paradis, 1877, NG
• Eilif Peterssen, 1877, NG
• Johan Svendsen, 1879, NG
• Champagnepiken, ca. 1880, Drammens Museum
• Ved vinduet, 1881, NG
• En nymfe som snakker med en stær, 1880
• Det døende barn, 1881, Musée Municipal, Riom (andre versjoner 1881 og 1889, NG)
• En fiskergutt, 1885
• En hvil, 1885
• Søstrene, 1887, NG
• Jordbærpiken, 1888, Lillehammer Kunstmuseum
• Svart-Anna, ca. 1887, NG
• Arbeiderens dødsleie, 1889, Trøndelag Kunstmuseum
• Brynhilds Helfart, 1896

• Hans Heyerdahl i Norsk kunstnerleksikon
• norsk kunsthistorie

• C. Krohg: Kunstnere, 1. serie, 1893
• H. Grevenor: biografi i NBL1, bd. 6, 1934
• E. Werenskiold: «Den unge Heyerdahl», i Ku&K 1935, s. 73–76
• L. Østby: «Hans Heyerdahl», i Ku&K 1935, s. 77–96
• H. Sollied: Slekten Heyerdahl, 1940
• T. E. Aslaksby: Hans Heyerdahl 1857–1913, utstillingskatalog, Åmot 1981
• d.s.: biografi (med bibliografi) i NKL, bd. 2, 1983
• d.s.: «Heyerdahl i Paris», i Kunst og kommentar, Asker 1992, s. 48–67
• E. Wexelsen og T. E. Aslaksby: Hans Heyerdahl. Fra Paris til Åsgårdstrand, utstillingskatalog, Tønsberg 2000