H.C. Andersen

H.C. Andersen var virksom i en rekke litterære sjangrer. Han gjorde seg tidlig bemerket med diktet «Det døende Barn» (1827), og utga i årene 1830–1832 tre diktsamlinger. Flere kjente komponister skrev musikk til diktene hans, blant annet Robert Schumann og Edvard Grieg. Likevel blir de først og fremst lest i Danmark.

Dramatikken er en viktigere del av Andersens forfatterskap enn lyrikken. Da han forstod at han ikke selv ville lykkes på scenen, ønsket han å skrive for scenen. Han skrev både vaudeviller, komedier, dramaer, syngespill og operatekster. I denne perioden skrev han blant annet teaterstykker som Mulatten (1840) og Maurerpigen (1840), og operaen Liden Kirsten (1846), med musikk av J.P.E. Hartmann.

Selv om H.C. Andersens dramatikk etter hvert har blitt glemt, har den vært viktig. Hans livslange arbeid med sceniske uttrykk kan man for eksempel se i direkte sammenheng med den sceniske fortellermåten som er så karakteristisk for eventyrene hans.

Det var først og fremst som forfatter av prosa at Andersen utfoldet seg. I dansk litteraturhistorie var han blant de første som på 1830-tallet tok romanen som sjanger på alvor. Det var også som romanforfatter han fikk sitt endelige gjennombrudd, med Improvisatoren (1835), O.T. (1836) og Kun en Spillemand (1837). Disse romanene kan alle leses som dannelsesromaner, siden de handler om et ungt menneskes utvikling til å bli voksen. I Improvisatoren og Kun en Spillemand blir hovedpersonene dessuten kunstnere. Disse bøkene kan dermed også leses som kunstnerromaner. Mange forskere har påpekt likheter mellom Andersens liv og disse tre 1830-tallsromanene, og de har blitt beskrevet som en trilogi om kunst, kjønn og kjærlighet.

H. C. Andersen brukte sitt eget liv som mønster for store deler av litteraturen han skrev. Dette gjelder også de populære reiseskildringene som var basert på de mange og lange reisene hans. Noen av dem er Skyggebilleder (1831) og En Digters Bazar (1842). Tettest på Andersens liv kommer kanskje likevel selvbiografier som Levnedsbog (1832) og Mitt Livs Eventyr (1855). Her insisterer forfatteren på at hans egen livshistorie er nøkkelen for å forstå hans største bragd som forfatter – eventyrene hans.

H.C. Andersen er først og fremst kjent for sine kunsteventyr. Til sammen skrev han 156 slike, og omkring 20 leses fortsatt mye. Eventyrene var i utgangspunktet et venstrehåndsarbeid, skrevet for å tjene penger. Andersens omgangskrets la imidlertid raskt merke til at forfatteren her hadde funnet en gullåre. Vennen og veilederen Hans Christian Ørsted er for eksempel kjent for å ha sagt at hvis romanene hadde gjort ham verdenskjent, ville eventyrene gjøre navnet hans udødelig.

De fleste av Andersens eventyr ble skrevet og utgitt puljevis i perioden 1835–1872, først under tittelen Eventyr, fortalte for Børn, deretter under tittelen Eventyr. Det aller første trykte eventyret, «Dødningen», ble likevel utgitt allerede i 1830. I tillegg finner man mange trekk i resten av forfatterskapet som peker mot eventyrene.

Til å begynne med skrev Andersen med utgangspunkt i gamle folkeeventyr og fortellinger, som han bearbeidet med sitt eget kunstneriske uttrykk. Folkediktningen kjente han godt fra barndommen. Faren leste ofte høyt fra Tusen og én natt, mens moren tok ham med rundt på fynske gårder der fortellingene satt løst. Senere skulle Andersen i større grad både finne, og finne opp eventyrene sine selv. Eventyret «Keiserens nye klær» bygger for eksempel grunnleggende på et spansk folkeeventyr fra middelalderen som Andersen leste i en tysk eventyrsamling, for deretter å sette sitt eget preg på det.

H.C. Andersens eventyr skiller seg fra tradisjonelle folkeeventyr gjennom språket og stilen. Språket er enkelt, samtidig som eventyrene har utpregede sceniske og billedlige kvaliteter. Det er mange replikker, og de framstår både livaktige, vittige og dypsindige. Andersen skiller seg videre ut gjennom bruken av lydmalende ord, noe som vitner om hans praksis med å lese eventyrene høyt før han skrev dem ned i sin endelige form. Han var en enestående forteller, og trollbandt tilhørerne sine med sin tilstedeværelse.

Ved å skrive eventyrene sine til barn, tilførte H.C. Andersen noe nytt til både eventyrsjangeren og barnelitteraturen. Interessen for barnet var typisk for romantikken. Andersen var imidlertid blant de første som ikke bare beskrev barn, men også internaliserte barnets perspektiv og væremåte i litteraturen. Eventyrene hans gjenspeiler blant annet barns ærlige og ofte brutale måte å være på, og de framstår jevnt over befriende frie for streng moral.

Eventyrene hans har hatt stor betydning for ettertidens eksplosive utvikling av både barnelitteratur og barnekultur. Man kan trekke linjer framover både til forfattere som Astrid Lindgren og Tove Jansson, og til mer kommersielle aktører som Walt Disney.